Pressede presidenters tjuvknep krever tusener av lydige borgere

Det holdt ikke med et vanlig portrettfotografi da USAs president Woodrow Wilson skulle avbildes i en militærleir i Ohio en vårdag i 1918.

Mens krigen herjet i skyttergravene i Europa, sto den britisk-amerikanske fotografen Arthur Mole (1889–1983) på toppen av et 22 meter høyt tårn i Camp Sherman i Chillicothe. Gjennom en megafon ga han instrukser til de 21.000 soldatene på sletta foran seg.

Det dreide seg ikke om en militærøvelse. Det handlet om å få soldatene i formasjon, slik at de kunne danne et portrett av den amerikanske presidenten, Woodrow Wilson. Et portrett der presidentens silhuett, rynker, brilleglass, øret, øyne og øyenbryn – alt var skapt av soldater i stram givakt spredt over 215 meter.

Levende fotografier

Wilson hadde gått til valg på å holde USA nøytralt gjennom perioden med spenning i Europa og verden. I tre år hadde USA klart å holde seg unna verdenskrigen, men i 1917 hadde presidenten gjort helomvending. De første styrkene var allerede sendt over Atlanteren.

Nå gjaldt det å samle det amerikanske folket i å støtte deltagelse i «krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger».

For å øke patriotismen, reiste fotograf Arthur Mole og hans kollega John D. Thomas rundt til militærforlegninger i USA for å skape sine spektakulære gruppebilder. «Living photographs», levende fotografier, som de kalte det.

Omfattende forberedelser

Fordi bildene var så komplekse, krevdes det gjerne en uke med forberedelser å planlegge motivet og formasjonen. Deretter fulgte noen timer med oppstilling for å skape realistiske fremstillinger av gjenstander, personer og patriotiske symboler som den berømte frihetsklokken (Human Liberty Bell) i Philadelphia eller Frihetsgudinnen i New York.

Til sammen tok Mole og Thomas rundt 30 slike fotografier i tiden rundt første verdenskrig. Det monumentale portrettet av president Woodrow Wilson er kanskje det mest kjente av Moles verk. Det er også beskrivende for hans arbeid, der seere både kan fokusere på enkeltpersoner samt la seg fascinere av detaljene i den samlede soldatmassen.

Etter krigen avtok naturlig nok etterspørselen etter slike gigantiske massefotografier. Dermed gikk Mole tilbake til å drive med mer ordinær fotografering i sitt fotostudio i Zion, Illinois.

Nesten glemt stjerne

Arkivene gir oss ikke mye informasjon om Arthur Moles liv og karriere etter at han sluttet med massefotograferingen. Men i 1962 deltok han i det amerikanske underholdningsprogrammet «I’ve Got A Secret», hvor et panel skulle gjette på hva som var «hemmeligheten» til den aldrende fotografen.

På dette tidspunktet var Mole 73 år gammel og levde pensjonisttilværelsen i Florida. Over førti år hadde passert siden de imponerende gruppebildene ble tatt.

I programmet fremstår Mole forsiktig, fåmælt, litt nervøs og keitete, kanskje, men etter at panelet har fått et kort glimt av Woodrow Wilsons portrett, klarer de relativt raskt å gjette seg frem til at dette er mannen bak det enorme gruppebildet.

Diktator-inspirator

I dag er det lett å la seg imponere av dimensjonene og arbeidet som lå bak Moles fotografier. For noen kan bildene kanskje også gi en viss bismak – ettersom de kan fremstå som en forløper til de massekoordinerte formasjonsmotivene vi kjenner igjen fra autoritære regimer.

Få år etter Moles «levende fotografier» begynte det tyske nasjonalistpartiet å arrangere de årlige nazistiske rikspartidagene i Nürnberg. Dette var omfattende propagandaarrangementer med store massemønstringer og opptog av uniformerte partimedlemmer og ledere, der patriotismen gled over i nasjonalisme.

Nå var det neppe Moles hensikt å inspirere Adolf Hitler og nazistene. Men kanskje kan man likevel si at det går en rød tråd fra Moles massefotografier, der menneskene ble redusert til piksler, til autoritære regimer der individets rettigheter innskrenkes til fordel for det kollektive.


Kilder: Library of Congress, Daily Telegraph, Wikipedia, The Guardian, Smithsonianmag.com, allthatsinteresting.com.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr