50 år siden mennesket gikk på Månen for første gang
"Praktfull ødemark"
Måneferdene var et storslått risikabelt eventyr. Fortsatt er det ingen som har gjentatt bragden.
Utsikten gjennom de små trekantede vinduene til månelandingsfartøyet var både mektig og samtidig litt skremmende. Uten atmosfære til å spre lysstrålene, hang solen som en lyskaster rett over horisonten og badet månelandskapet i et intenst hvitt lys.
Den pudderaktige sanden, kratrene og steinformasjonene i den livløse ødemarken besto kun av fargeløse gråtoner, omsluttet av en helt svart himmel. Akkurat slik landskapet hadde sett ut i milliarder av år, lenge før det oppsto avansert liv på Jorden.
Ødemark
Neil Armstrong var førstemann ned stigen. Han visste at den første setningen han ytret kom til å bli historisk, så han hadde forberedt den på forhånd: «Et lite steg for en mann, et stort sprang for menneskeheten».
Buzz Aldrin som fulgte etter behøvde ikke være like formell. Han sa akkurat det som falt ham inn i møtet med månelandskapet: «Praktfull ødemark».
Månelandingsfartøyet til Apollo 11 landet på Månen om kvelden 20. juli 1969, norsk tid. Landingen fullbyrdet en av de største nasjonale dugnadene i verdenshistorien. Bare to år tidligere omkom de tre astronautene i Apollo 1 i en brann i romkapselen under en test på oppskytingsrampen. Det stanset ikke prosjektet, men la grunnlaget for å konstruere et sikrere romfartøy.
Nesten 400 000 amerikanere var involvert i Apollo-prosjektet for å nå målet om en månelanding innen utgangen av 1960-årene. De årlige utgiftene utgjorde drøyt fire prosent av USAs statsbudsjett. Den totale prislappen kom på hele 1448 milliarder kroner omregnet til dagens pengeverdi.
Importert naxi-hjelp
Apollo
Apollo-programmet besto av 11 bemannede romferder mellom 1967 og 1972. Ni av ferdene gikk til Månen, av dem landet seks på måneoverflaten (Apollo 11, 12, 14, 15, 16 og 17). Ytterligere tre månelandingsferder var planlagt, men ble kansellert av budsjettmessige årsaker.
Under Apollo 11 varte spaserturen 2,5 timer. Astronautene fikk med seg 20 kilo steinprøver, plantet flagget og fikk satt opp en seismograf, en gardin for å måle solvind og en laserreflektor.
På siste ferd, Apollo 17, utførte astronautene Eugene Cernan og Harrison Schmidt tre utflukter med en spesialbygd månebil på til sammen 22 timer og kjørte nesten 36 kilometer.
Drivkraften var nysgjerrighet, blandet med frykten for at Sovjetunionen skulle bli førstemann også på Månen. Fra før hadde russerne plassert både det første mennesket i verdensrommet og den første ubemannede sonden rundt Månen.
En av de viktigste fagfolkene USA hadde til rådighet var, ironisk nok, samme mann som hadde utviklet masseødeleggelsesvåpen for Adolf Hitler. Rakettingeniør Wernher von Braun hadde konstruert V-2-raketten og var lederen for det tyske forskerteamet som ble flyttet over til USA i 1945. Her skulle han utføre sin største livsoppgave med å konstruere Saturn V-måneraketten.
Med nesten 111 meters høyde og 3000 tonns vekt, var den det største flygende objektet noensinne. Det måtte til for å skyte opp tre mann, et romfartøy og en månelander opp i jordbane for deretter å akselerere opp i hastigheten på nesten 40 000 km/t og sette kursen mot Månen. Der skulle de sammenkoblede fartøyene gå i bane før selve månelanderen landet og tok seg opp til moderfartøyet igjen.
Oppgaven med å bygge selve månelandingsfartøyet skulle også vise seg å bli utfordrende, selv om størrelsen var langt mindre. Det kritiske punktet skulle bli å få ned så mye vekt til at månelanderen kunne frakte nok drivstoff til å komme seg ned og opp mellom Apollo-kapselen og selve måneoverflaten.
Skjør som en ølboks
Det var den militære flyprodusenten Grumman på Long Island utenfor New York som vant anbudet uten tidligere å ha bygget romfartøy.
Selv om det ferdige månelandingsfartøyet fikk navnet Eagle, minnet det mest om et edderkopplignende insekt med de fire landingsbena som stakk ut fra det kantete skroget. Alle de rynkete lagene med gullfarget folie som var lagt utenpå skroget ga assosiasjoner til en slurvete innpakket julepresang. Men alt hadde en nøye gjenomtenkt hensikt, og funksjon var langt mer viktig enn utseende.
Isolasjonsfolien var nødvendig for å beskytte mot mikrometeoritter og temperaturen som på måneoverflaten kan svinge mellom minus 173 og pluss 127 grader. Og farkosten behøvde ikke se strømlinjeformet ut, for den skulle ikke fly i noen atmosfære.
Uten landingsfartøy
Den største utfordringen var altså å bygge fartøyet lett nok til at Saturn V-raketten kunne lette. Den andre var å få med nok drivstoff til de to rakettmotorene. Den nedre delen av fartøyet var en diger drivstofftank med verdens første rakettmotor som kunne variere styrken med et gasshåndtak. Det måtte til for å kunne regulere hastigheten ned mot måneoverflaten.
Den øvre delen av fartøyet besto av enda en rakettmotor som skulle få astronautene opp fra Månen igjen for å dokke med moderfartøyet som gikk i bane før turen gikk tilbake til Jorden igjen. For å spare vekt fantes det ikke seter til de to astronautene. De var spent fast med stropper mens de sto og styrte. Soving måtte utføres på dørken eller mens man halvt satt, halvt lå på toppen av rakettmotoren.
Allikevel var fartøyet for tungt. Mens ingeniørene lette etter løsninger, dro Apollo 8 av gårde julen 1968 uten landingsfartøy og sirklet rundt Månen for å vise at den var innenfor rekkevidde.
I mellomtiden utlovde Grumman bonuser på 25 000 dollar for hver halvkilo de ansatte klarte å redusere på vekten på månelanderdesignen. Til slutt gikk man løs på selve metalltykkelsen. Veggene som skilte astronautene fra vakuumet i verdensrommet ble til slutt like tynne som metallet i en ølboks. Neil Armstrong sa senere at det ville vært fullt mulig å stikke en kulepenn gjennom den tynne aluminiumshuden.
Løsningen for å hindre at fartøyet eksploderte av trykkforskjellen, ble å senke det innvendige lufttrykket tilsvarende på toppen av Mt. Everest. Normalt ville det kvalt besetningen, men ved å bruke ren oksygen istedenfor vanlig jordatmosfære, gikk det greit. Da Eagle var klar til å dra til Månen, veide farkosten drøyt 15 tonn, to tredeler av vekten var drivstoff. Allikevel skulle det gi alvorlig rekkeviddeangst under den avgjørende delen av månelandingen.
Risikabel ferd
Med dagens testregimer, datasimuleringsmodeller og HMS-regler, kan man undres over at noen torde å sette kurs ut i rommet på en komplisert ferd med nærmest eksperimentell teknologi. Buzz Aldrin hadde et kvarter til refleksjon for seg selv på toppen av utskytningsrampen før oppskytning før han som sistemann ble spent fast i kapselen. Sammen med Armstrong hadde han erkjent at sjansen for å lande på Månen var på rundt 60 prosent.
« Den var lett å fly, enda lettere å krasje.
– Selv med all trening og forberedelser, var det en myriade av ting som kunne gå galt. Men vi var 95 prosent sikre på at vi ville komme levende hjem. Og det var innenfor risikoen vi var trent til å akseptere som astronauter, skrev han senere i selvbiografien.
Det aller meste virket, men alt gikk ikke helt etter planen.
I NRKs fjernsynsstudio på Marienlyst kjente sivilingeniør og romfartsekspert Erik Tandberg på den stigende spenningen da Eagle koblet seg løs fra moderfartøyet Columbia for å starte selve nedstigningen fra 50 000 fots høyde. De neste 13 minuttene skulle bli de mest intense i romfartens historie til da.
Alt gikk etter planen noen minutter mens 600 millioner fjernsynsseere fulgte med på kommunikasjonen mellom Månen og romfartssenteret i Houston. Så gikk alarmen om bord i Eagle.
Lettere å krasje
Månelanderen var avhengig av det ypperste av computerteknologi for 50 år siden. Minnekapasiteten var på 75 kB, mindre enn hva man finner i plastleker i dag. Ettersom Aldrin lot begge fartøyradarene gå samtidig, gikk computeren i metning og utløste alarmen.
– Man var usikker på hvordan man skulle tolke feilmeldingene, men astronautene fikk beskjed om å fortsette mens varsellampene kom og gikk, erindrer Tandberg.
Neil Armstrong svarte med et anstrøk av humor når man spurte hvordan det var å fly månelanderen.
– Det var lett. Men det var enda lettere å krasje den.
Alarmene kom og gikk fortsatt da han begynte å styre månelanderen manuelt omtrent som et helikopter de siste tre kilometerne nedover. Den største utfordringen lå fortsatt foran dem.
Landingsplassen som var utpekt på forhånd, viste seg å være et krater fylt av store steiner. Drivstoffet minket faretruende og Armstrong måtte improvisere raskt. Han hadde aldri fløyet så fort under trening som da han bykset 400 meter videre til en god landingsplass med 20 sekunders drivstoffreserve.
I studio i Oslo var sindige Erik Tandberg rørt. Ørnen hadde landet.
Hoppet rundt
Tyngdekraften på Månen er bare en sjettedel av Jordens. TV-bildene viste astronauter som halvt gikk, halvt hoppet rundt på Månens overflate.
Etter planen skulle Armstrong og Aldrin hvile og sove i syv timer etter landingen før de gikk ut av månelandingsfartøyet. Men begge var høye på adrenalin og forventning. I tillegg ble det for kaldt inne i fartøyet til å sove. Etter tre timer ville Armstrong ut, og den ekstra tiden de fikk til disposisjon kom godt med, for det var en omstendelig oppgave å kle på seg inne i det trange fartøyet.
For å unngå den drepende solvarmen, hadde man valgt å lande i en tidssone som tilsvarte tidlig morgen på Månen. For å regulere temperaturen inne i drakten, hadde astronautene et sinnrikt system som en helsetrøye med tynne plastslanger med vannsirkulasjon innerst på kroppen.
Med vann og oksygen for fire timers bruk, veide hver romdrakt opprinnelig 90 kilo, men kun 15 kilo på Månen. Derfor var det enkelt å bevege seg rundt da Armstrong klatret ned stigen og satte beina på Månen som førstemann. Aldrin, som ikke hadde lagt skjul på at han mislikte avgjørelsen som gjorde ham til nummer to, fulgte etter 20 minutter senere.
Aldrin beskriver opplevelsen som ren glede. Etter den første usikkerheten, eksperimenterte han med litt jogging. Hvert skritt var en jomfruelig opplevelse som ga følelsen av å flyte av gårde i slow motion med begge beina i luften samtidig.
Mens Aldrin angret på at han ikke hadde tatt med en baseball for å demonstrere månetyngdekraften for TV-seerne, skulle senere Apollo-astronauter ta med både golfballer og spesialbygde månebiler for å utforske månelandskapet. På den siste Apollo 17-ferden tilbakela man over 35 kilometer på måneoverflaten.
Evige spor
Flaggstangen som ble plantet den første gangen var vanskelig å få presset langt nok ned i måneoverflaten. Da månelanderen startet opp og satte kursen opp til moderfartøyet, blåste rakettmotoren det over ende. Der ligger det fortsatt, sannsynligvis uten farger igjen på grunn av den kraftige UV-strålingen.
Seismometeret som ble satt opp virker fortsatt, og ved hjelp av laserreflektoren som ble lagt igjen, kan man måle at Månen fjerner seg fra Jorda med 3,6 centimeter hvert år.
– Men fotavtrykkene fra måneferdene vil stå der nesten til evig tid. Det kan godt tenkes at de overlever selve menneskeheten, sier Erik Tandberg i dag.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 12/07 2019, og sist oppdatert 01/07 2019.
