Politietterforskeren sendte julekort til mafiagudfaren
Dødelig fornærmet
FBI-etterforsker Joe O’Brien lyttet vantro til diskusjonen som ble fanget opp av de skulte mikrofonene: Mafia-toppene drøftet om de skulle drepe mannen som sendte dem julekort. Den mannen var Joe O’Brien selv.
Etterforskningen av mafiafamilien hadde pågått over lengre tid, og nå begynte mafiamedlemmene å gå lei. Det mafiatoppene ikke visste, var at de ble avlyttet og at diskusjonen deres ble tatt opp på bånd. Opptakene levnet ikke tvil; de vurderte å ta livet av en pågående FBI-etterforsker.
«Han har blitt for nærgående», sa én.
«Enig», sa en annen.
«Jeg er dessuten lei av de jævla kortene. Hva sier du, Big Paul?»
I en leilighet på Staten Island i New York, bare noen kvartaler unna praktvillaen til mafiabossen Paul Castellano, leder av den beryktede Gambino-familien, satt to FBI-agenter og lyttet. Den ene av dem var Joe O’Brien. Han skjønte godt hvem mafia-toppene diskuterte skjebnen til.
Det var ham selv.
− Politi-tei!
− Ubehaget mens vi ventet på avgjørelsen til Big Paul, altså Paul Castellano, glemmer jeg aldri, sier Joe O’Brien, nå pensjonert FBI-agent, til Vi Menn.
− Det å sitte og høre noen diskutere om de skal ta livet av deg eller ikke, er uhyggelig, selv for en garvet etterforsker.
Årsaken til mafiamedlemmenes irritasjon var blant annet at O’Brien over lengre tid hadde sendt jule- og gratulasjonskort til diverse medlemmer av Gambino-familien, inkludert Paul Castellano. Sistnevnte var i tillegg leder for den såkalte Kommisjonen (se undersak) og dermed selve gudfaren i New York-mafiaen.
− Da mitt team og jeg begynte å etterforske Gambino-familien rundt 1979/1980, bestemte jeg meg for at de skulle få merke at jeg var der, sier O’Brien.
− Jeg begynte derfor å sende jule- og gratulasjonskort til gudfaren og hans undersåtter. Hvis for eksempel en av underbossene ble forfremmet, tok det ikke mange dagene før det lå en hilsen fra meg i postkassen. Hadde en av dem skadet hånden sin, kom det et «god bedring»-kort fra meg i posten, sier O’Brien, før han fortsetter:
– Jeg sendte vel kort til totalt 50 personer på det meste. Jeg la naturlig nok mest innsats i kortene til Paul Castellano selv. «God jul, Paul, nyt høytiden» eller «riktig god påske til en spesiell gudfar», var ting jeg kunne finne på å skrive til ham. I tillegg oppsøkte jeg til stadighet Castellanos eiendom på Staten Island, for å vise meg frem.
Dødelig vink
I 1983 hadde Paul Castellano og hans menn sett seg lei på de evinnelige kortene og besøkene fra den pågående O’Brien.
– Jeg husker det som det var i går. De likte virkelig ikke de kortene, de så ikke humoren i det hele tatt, humrer O’Brien i dag.
Det var noen nervepirrende sekunder før O’Brien kunne høre Paul «Big Paul» Castellanos stemme på båndet: Gudfaren sa nei til å gjennomføre noe drap på O’Brien.
FBI-etterforskeren kunne puste lettet ut.
– Bossen over alle bosser, capo di tutti i capi, levde etter mafiaens gamle æreskodeks. Man dreper ikke FBI-agenter som bare gjør jobben sin, og man rører ikke kvinner og barn.
– Castellano høres nesten ut som en hedersmann?
– Vel, det ble sagt om Castellano at ønsket han noen ryddet av veien, kunne han bare blunke med øynene. Han bestilte og godkjente mange drap i sine år som leder for Gambino-familien. Det er ingen tvil om at Paul Castellano var en «bad guy», men som jeg pleier å si, så var han ikke den verste bad guy-en der ute. Han var faktisk ganske hyggelig mot partneren min og meg. Og han opptrådte alltid høflig og korrekt uansett hvor ofte jeg ringte på hos ham eller sto parkert i gaten utenfor for å irritere ham og
mennene hans. En gang, noe senere, spiste vi til og med lunsj sammen.
Men etter hvert innså O’Brien og FBI-kollegaen at de ikke kom noen vei, hverken med postkort eller besøk. Castellano var for dreven til å forsnakke seg eller gi dem informasjon av verdi. Sterkere lut måtte til.
Avlyttet
Vinteren 1983 hadde Joe O’Brien og makkeren Andy Kurins fått tillatelse til å installere avlyttingsutstyr i gudfarens hus. Nå var det «bare» å få plantet mikrofonene.
– Jeg kunne jo ikke akkurat ringe på hos Castellano og spørre om lov til å avlytte huset hans, forteller Joe O›Brien.
− Men jeg hadde fått en viss kontakt med hushjelpen, Gloria Olarte, som også var Paul Castellanos elskerinne.
Hun var en pussig karakter som blant annet konsekvent omtalte seg selv i tredjeperson.
− Jeg pleide oppsøke henne når hun med jevne mellomrom dro inn til byen, og spanderte kaffe på henne ved noen anledninger. Vi hadde derfor funnet tonen. Hun ga meg – noe uforvarende fra hennes side, vil jeg tro − verdifull informasjon, blant annet om Castellanos rutiner. Fra annet hold hadde jeg i tillegg fått vite en del om huset.
Hastig inntog
Én dag kom det frem at Paul Castellano skulle reise vekk. O’Brien og makkeren Andy Kurins kastet ikke bort tiden.
Så fort Castellano reiste på ferie, gikk FBI-agentene til verks. I ly av nattemørket tok de seg inn i huset via garasjen. Der måtte alarmanlegget settes ut av spill.
− Vi visste at vi bare hadde 25 sekunder på å taste riktig kode til husalarmen. Vi brukte en skanner til å knekke koden, og jeg husker at vi traff med tre sekunders margin.
I tillegg måtte de unngå å vekke kona som var hjemme, samt vakthundene.
− Det var mildt sagt nervepirrende, men det gikk bra, erindrer O’Brien.
Avlyttingsutstyret O’Brien og kollegaen fikk installert skulle bli gull verdt.
− Siden Paul Castellano likte seg best hjemme i sitt veldige herskapshus, ofte kalt «Det hvite hus», ble mange møter avholdt der. Det var naturligvis en fordel for oss og ga oss timevis med avslørende opptak der mafiamedlemmene diskuterte forretninger, drap og lignende.
Siste bevis
Men fortsatt ønsket påtalemyndigheten mer. De fem mafiabossene som utgjorde «Kommisjonen» skulle tiltales samlet og for å ha tilhørt et forbrytersyndikat. Det måtte bevises at de fem familiene samarbeidet. Gjennombruddet kom da en FBI-kollega fikk et anonymt tips om at Kommisjonen skulle samles til et møte på en privatadresse. Datoen var 15. august 1984, minnes O’Brien.
− Makkeren min og jeg visste at dette var muligheten. Vi dro ut til adressen, og satt i bilen i timevis og ventet på at møtet skulle bli ferdig.
Ingen av dem våget engang å gå på toalettet eller foreta seg noe annet som kunne ødelegge muligheten til å få bilder av mafiabossene samlet.
– Omsider kom de ut av huset, én etter én. Bildene vi fikk tatt, skulle bli viktige i den senere rettssaken mot Kommisjonen.
Fem familier
Den italiensk-amerikanske mafiaen fikk fotfeste i New York alt tidlig på 1930-tallet.
– De fem familiene har ofte samarbeidet, og sørget blant annet for å dele opp territoriene seg imellom, sier Joe O’Brien til Vi Menn. – De drev med blant annet pengeutpressing, prostitusjon og utlånsvirksomhet, samt styrte fagforeningene og byggebransjen.
De fem familiene og bossene som ble tiltalt under Mafiakommisjon-saken, var:
Familie Leder Utfall
Gambino Paul «Big Paul» Castellano Drept 16.12.85, før hans sak kom opp
Genovese Anthony «Fat Tony» Salerno Dømt til 100 års fengsel, 13.01.87
Lucchese Anthony «Ducks» Corallo Dømt til 100 års fengsel, 13.01.87
Colombo Carmine «Junior» Persico Dømt til 100 års fengsel, 13.01.87
Bonanno Philip «Rusty» Rastelli Gitt separat rettssak
Bonanno-familien ble underveis fjernet fra saken, da det kom frem at de hadde blitt sparket ut av Kommisjonen.
Drept
Men én som aldri skulle bli stilt for retten, var selve gudfaren Paul Castellano.
16. desember 1985 ble Castellano og hans sjåfør skutt og drept på åpen gate på Manhattan i New York idet de var på vei inn til en restaurant.
− En intern maktkamp i Gambino-familien, der flere av hans undersåtter var misfornøyde med Castellanos lederstil, hadde medført at de besluttet å ta ham av dage, forteller Joe O’Brien.
Han legger til:
− Dessuten hadde det falt enkelte tungt for brystet at Castellano ikke hadde sørget for bedre sikkerhet rundt huset sitt, og dermed indirekte hadde tillatt oss å avlytte familien. Det ble sett på som en svakhet.
Det var også andre årsaker til at Castellano ble likvidert av sine egne. Blant annet var de redde for at Castellano med sviktende helse, skulle samarbeide med myndighetene i bytte for lavere straff.
− Hvordan opplevde du drapet på Castellano?
− Jeg kjenner det samme nå som da; at det var ikke slik det skulle ende. Jeg ønsket å se Castellano stilt for retten, ikke død. Ellers hadde jeg ikke tilbrakt natt og dag med å overvåke ham og bygge sak – uke etter uke, måned etter måned. Det er dessuten rart med det; det oppstår gjerne et bånd mellom kriminell og politimann når man har så mye med hverandre å gjøre over flere år.
− Et vennskap?
− Mer en gjensidig respekt og forståelse for hverandre. Og om du spør meg om jeg har besøkt graven til Paul Castellano nettopp for å vise ham min siste respekt, så er svaret ja, sier Joe O’Brien til Vi Menn.
Har sunket dypt
John Gotti (Gambino-familien) tok over som gudfar etter Castellanos død, men ble i 1992 dømt til fengsel på livstid, blant annet for drapet på nettopp Castellano. Gotti døde i fengsel i 2002.
− Mafiaen er der fortsatt, om enn i mindre grad enn før, sier Joe O’Brien til Vi Menn.
− Imidlertid har de nådd et bunnpunkt i mine øyne. I 2010 ble flere medlemmer av Gambino-familien dømt for prostitusjon av mindreårige. Det er å synke dypt, etter min mening, sier den pensjonerte FBI-agenten Joe O’Brien.
Hemmelige toppmøter
Joe O’Brien og hans FBI-team var med på å bygge opp to sakskomplekser mot Paul Castellano og Gambino-familien.
Den ene het Operasjon Castaway og var rettet mot Gambino-familien spesielt.
− Det var i dette prosjektet vi fikk tillatelse til å avlytte Castellanos hus, sier O’Brien til Vi Menn.
Men det andre sakskomplekset er blitt stående som det mest kjente: The Mafia Commission Trial. I denne saken brukte politiet for første gang den såkalte RICO-loven (Racketeer Influenced and Corrupt Organizations Act). Målet var å bevise at det fantes en kommisjon bestående av lederne for de fem mafiafamiliene, og at disse dermed sammen utgjorde et forbrytersyndikat.
I februar 1985 ble til sammen 12 mafiamedlemmer, blant dem de fem toppsjefene, arrestert og tiltalt sammen for blant annet utpressing, salg av narkotika, menneskehandel og ulovlig utlånsvirksomhet. Maratonsaken som ble kalt århundrets rettssak, pågikk i New York med New Yorks senere borgermester og i dag Donald Trumps advokat Rudy Giuliani i spissen for aktoratet.
13. januar 1987 ble tre av de fire gjenlevende bossene dømt til 100 års fengsel. Den historiske dommen gjorde at New York-mafiaen mistet mye av sin makt.
– Mafiabossene nektet som forventet for at det eksisterte en Kommisjon, eller en mafia overhodet. Det følger av omerta – taushetens lov. Det kan medføre døden for et mafiamedlem å innrømme at han er del av mafiaen la cosa nostra. Men vi greide å bevise Kommisjonens eksistens, sier Joe O’Brien.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 64 2020