Oppfinneren holdt Amundsen flytende

14 år etter at Roald Amundsen erobret Sydpolen var målet hans å fly fra Svalbard til Nordpolen med to flybåter.

En amerikansk millionærsønn, Lincoln Ellsworth sto for finansieringen og utgjorde sammen med Amundsen, to mekanikere og to piloter, ekspedisjonen.

Men etter åtte timer i luften forsvant de uten spor. Nesten tre uker gikk uten livstegn. Verden innså at besetningens skjebne var forseglet i det ugjestmilde islandskapet.

Det kunne den også ha vært, hadde det ikke vært for Breder Carlsen.

Millioner, millioner

Når de så de nakne føttene stikke ut av vinduet i Dronningens gate i Bodø, visste nieser og nevøer at onkel Breder sov middag. Han mente at frisk luft gjorde føtter godt.

Når han gikk for å gjøre sitt fornødne på utedoen, kunne de høre ham optimistisk si «millioner, millioner» før han tok i og konkluderte seansen med «skit, bærre skit». Bodøværingen, handelsmannen og oppfinneren skilte seg ut fra sine medborgere; de så på ham som en snurrig type, og de merkelige påfunnene hans fikk enkelte til å le bak ryggen hans.

Men kanskje visste de ikke at det på Breder Andreas Carlsens kontor hang et innrammet brev fra nasjonalhelt og eventyrer Roald Amundsen der han takket Breder for hans livreddende oppfinnelse Tethys.

Kongelig interesse

På slutten av 1800-tallet dukket det opp omtaler av Tethys, redningsvesten som var belønnet med både medaljer og hederlig omtale ved ulike messer.

«Det bestaar av en almindelig Busserul, i hvilket der rundt Ryggen og Brystet er anbragt lufttæt Rum forsynet med en Krane, hvorigjennom Dragten kan pustes op», sto det i IndherredsPosten i 1896. Tethys kunne holde en mann flytende slik at vannet ikke nådde ham lenger enn til midt på brystet.

Det tok tre utpust eller omtrent ni sekunder å fylle den oppblåsbare redningsvesten. Og om man fylte den ytterligere, kunne den holde både bæreren og to andre flytende – selv om alle var ikledd sjøstøvler og oljehyre. Tethys kunne holde fem mann flytende om den ble blåst ut til en sylinder.

Redningsvesten deltok på Verdensutstillingen i Paris i 1900, ble demonstrert for marinen på panserskipet Harald Hårfagre og endatil for Kong Oscar II som deretter bestilte ett eksemplar. Fremtiden så lys ut.

Tethys, fastslo Indherreds Posten, ville kunne berge mange liv i landets fiskeribefolkning. Det var nettopp det som skjedde ved et forlis utenfor Røst, ifølge en reklameplakat fra 1903.

Redningsvester var sjelden kost i fiskebåtene. Men Tethys, med sine 800 gram, skilte seg fra de store og upraktiske redningsvestene som hindret det fysiske arbeidet om bord i båtene. Den var en billig livsforsikring i et fiskeri hvor drukningsdøden var en stadig trussel, men prislappen tilsa at vesten var en dyr luksus for fiskerne.

Forutseende kremmer

Breder eide båter, drev silde­handel og butikk. Kjøpmannen hadde store vyer om fremtiden, og diskusjonene var livlige innenfor butikkveggene.

JAKTEN PÅ BREDER

I flere år har Lisbeth Meyer og Ronald Vanderloock vært på jakt etter Breder Carlsen.

− Breder var et oppkomme av ideer og hadde vilje til å prøve. Han stoppet ikke selv om han opplevde motbør i byen, sier Lisbeth Meyer i Nordlandsmuseet.

Sammen med blant andre Breders grandnevø Ronald Vanderloock, Erik Tømte og andre familiemedlemmer har hun de siste årene kjempet for å få en plass i Breder Carlsens navn i Bodø by.

− Breder var ikke redd for å bli ledd av. Dessverre har han og hans kreativitet blitt glemt gjennom årene, sier Ronald. I jakten på Breder har de ikke latt noe stå uprøvd, men det største resultatet har uteblitt:

− Vi skulle gjerne hatt et eksemplar av Tethys som vi kunne vist frem. Tenk om noen der ute sitter på bilder av Breder, informasjon om bedriften – eller kanskje til og med en Tethys redningsvest, sier Lisbeth.

Gruppen frykter nemlig at mye informasjon gikk tapt under bombingen av Bodø under andre verdenskrig. Det finnes derfor flere spørsmål enn svar. Også takkebrevet som Roald Amundsen sendte redningsmannen er borte.

− Mannen burde jo vært millionær, men han var nok ikke så god på økonomi. Derimot hadde han store vyer. Moren min fortalte at han hadde proklamert at man i fremtiden ville kunne fly fra Bodø til Tromsø på én time. Folk ristet på hodet, sier Ronald.

Nordlands Avis ga Breder velfortjent honnør: «Han blev en gammel mann og en fattig mann, men traust og trofast kjempet han sig frem. (...) Inntil han nu står med anerkjennelsen i sin haand».

− Han var helt klart en mann jeg gjerne skulle ha pratet med, sier Ronald.

Til Bodø-barna sa han at de måtte følge godt med på månen, for det kunne skje ting med den også – store ting. Og da de senere fant ut at man kunne fly farkoster til månen for å utforske månelandskapet, måpte de over at det var noe som ikke bare hadde eksistert i Breder Carlsens fantasi.

Han fortalte om vogner med ratt og fører som kom til å gå så fort at de ville skremme hestene i Storgata.

– Nei, den Breder Carlsen, sa folk, ristet på hodet og forlot butikken. Men bare dager etterpå var de tilbake igjen for å høre hans nyeste ideer.

Et tilfeldig møte som skulle påvirke mange skjebner fant sted i 1925 da polarhelten Roald Amundsen og hans menn lå til kai med Hurtigruten i Bodø.

Avgjørende tilfeldighet Amundsen – den første i Norge til å få sivilt flysertifikat – ledet en ekspedisjon som skulle fly fra Svalbard til Nordpolen.

Amundsen så hvordan fly forenklet ekspedisjoner: «Ingen rasjonering, ingen sult eller tørst – bare en kort flukt», skrev han. Turen mot 88° nord ble derimot alt annet enn kort.

Lite visste høytflyvende Breder at han skulle bli ekspedisjonens redningsmann der han troppet opp på hurtigruten og demonstrerte Tethys for ekspedisjonsmedlemmene.

Pilotene, Leif Dietrichson og Hjalmar Riiser-Larsen bestilte seks stykker – én vest til hvert besetningsmedlem – i det som viste seg å være en livsviktig transaksjon.

Over isen

Sjøflyene N24 og N25 skulle frakte Amundsen og besetningen fra Svalbard til Nordpolen.

Amundsen og Ellsworth var navigatører, og sammen med pilotene Hjalmar Riiser-Larsen og Leif Dietrichson samt mekanikerne Oskar Omdal og Karl Feucht satte de til værs fra Ny-Ålesund på – passende nok – Kristi himmelfartsdag 21. mai 1925.

Flyene var så tungt lastet at de måtte ta av fra isen fremfor vannet, men omsider var de i flukt. Da tåkehavet forsvant under dem ved 82. breddegrad, åpenbarte et goldt landskap seg. Ikke så mye som en isbjørn brøt opp det livløse ødet.

I åtte timer fløy metallfuglene side om side før N25 vendte snuten nedover for landing i en råk for å plotte ut kursen videre. Råken var for liten til begge sjøflyene, og N24 måtte lande i en innsjø. Da var de 1000 kilometer unna Nordpolen.

Iskaldt isøde

Grøss avløste beundring hos mannskapet på N24. Overalt hvor de snudde seg var is det eneste de så. Det tok over ett døgn før mannskapene fikk øye på hverandre.

N25 hadde fått motortrøbbel under landing, mens N24 hadde fått en lekkasje etter en skade ved avgang og måtte til sist oppgis.

Flere av N24-mannskapets forsøk på å nå N25 til fots gjennom et ufremkommelig islandskap, feilet. Ett siste forsøk lykkes – så vidt: Mannskapet satte retningen tvers over isen.

Oppakningene veide 40 kilo, til tross for at bare det mest nødvendige var med.

Skruis dannet små fjell som måtte forseres med skiene i hendene. Omdal i front, Dietrichson i midten, Ellsworth bakerst. Det hadde vært rundt 10 kuldegrader i luften de siste dagene.

Med ett lå Dietrichson i vannet. N25-folkene var utenfor synsvidde og hørte bare de fortvilte ropene.

Med iskaldt vann til halsen ropte Dietrichson etter Omdal. Idet blikkene deres møttes, gikk også Omdal gjennom isen.

Dietrichson slet for å holde seg fast i isen. Den sterke strømmen slo skiskoene hans mot isens underside. Sekken var som et lodd som kjempet mot redningsvesten.

Rundt overkroppen satt nemlig Tethys.

Dietrichson fikk stabilt grep på isen og lå urørlig mens han ventet på Ellsworths hjelp.

Ellsworth dro Dietrichson opp av det livsfarlige vannet, og sammen gikk de til Omdal som var farlig svak. Dietrichson kappet av ham ryggsekken før de løftet ham i trygghet. Da kunne Omdal ikke lenger stå oppreist.

Dietrichson takket det faktum at de ikke hadde festet skibindingene, Ellsworths åndsnærvær – og Tethys – for livet. Helt fra Bodø hadde det som nå måtte regnes som ekspedisjonens syvende mann, Breder Carlsen, strukket ut en livreddende hånd.

Etter 40 minutter ble det iskalde følget ønsket velkommen til N25 med tørre klær og en dram. Nesten fem dager hadde gått siden de landet. Ennå tok det flere uker før de var trygge.

Berget som helter

Ekspedisjonsmedlemmene rasjonerte maten og vurderte å gå på ski til Grønland, over 700 kilometer unna, men bestemte seg for å fly tilbake. Med primitive redskaper lagde de en provisorisk rullebane i en råk som stadig frøs til. Når isen bevegde seg, måtte arbeidet startes på nytt.

Under arbeidet var de iført Tethys.

Etter flere mislykkede forsøk fikk Riiser-Larsen ekspedisjonen på vingene 15. juni. Åtte timer senere landet de på Nordkapp hvor de ble plukket opp av en fangstskute som tilfeldigvis befant seg i området.

I Oslo ble de mottatt som
helter av 50 000 fremmøtte, og invitert til middag på slottet. I Aftenposten en uke etterpå ble det fastslått at Tethys var mannskapets redning.

Aftenposten rapporterte senere at både Amundsen, Dietrichson og Omdal hadde sendt takkebrev til Breder Carlsen, samt en bestilling på 15 Tethys til Amundsens neste ekspedisjon. De seks gamle eksemplarene fungerte fortsatt utmerket og skulle også bli med.

Breder befant seg selv i hovedstaden der han fikk høre ekspedisjonens syn på redningsvesten. De sto nok for den beste reklamen:

«Jeg har at takke Dem, hr. Breder Carlsen (...) for at jeg er i live i dag og nu kan sitte her!», skrev Omdal mens Amundsen selv sa at tilfeldigheten i Bodø reddet livet til ekspedisjonen.

Mistet alt

Triumfen i isødet løftet Breders anseelse. Nordlands Avis mente at noe av æren ved den lykkelige utgangen kunne smitte over på Breders hjemby Bodø, og hyllet oppfinneren som nå kunne høste ære og berømmelse.

«Alle, ogsaa de som har møtt ham med smil og kulde, kan nu ikke annet enn beundre ham», slo avisen fast.

Men det som skulle blitt en suksessbølge for Breder endte med at han mistet alt på 30-tallet.

Hva som så skjedde med Tethys er fortsatt en gåte.

Nordlands Avis håpet Breders drøm om Tethys som livredningsapparat på alle kyster og verdenshav ble oppfylt – hvilket den nesten ble.

I 1945, ti år etter Breders død, mottok nemlig enken Thea et brev fra det spanske statsapparatet som ønsket å bestille Tethys redningsvester. Brevet var blitt sendt før krigen, men brukte år på å komme frem.

Brevet er forsvunnet, og som så mye av historien om oppfinnerens virke forblir det et mysterium.