60 år siden angrepet i Grisebukta
Invasjonen av Cuba ble en gigantisk fiasko for USA
Da Fidel Castro kom til makten 1. januar 1959, gikk det ikke mange månedene før USA bestemte seg for å fjerne ham. Operasjonen endte i en amerikansk katastrofe på strendene i Grisebukta.
Om kvelden 16. april 1961 gled en konvoi av rustholker og avlagte landgangsfartøy fra 2. verdenskrig ut fra Puerto Cabezas i Nicaragua. Operasjon Zapata var i gang. Fidel Castro skulle fjernes fra statsministerstolen i Cuba, og alt skulle bli bra igjen.
I det minste i amerikanernes øyne.
Tre dager senere, på strendene i Grisebukta eller Playa de Giron, som kubanerne kaller den, sluknet USAs håp om å fjerne en leder de mente truet dem. Og samtidig måtte amerikanerne svelge unna en av etterkrigstidens mest pinlige utenrikspolitiske fiaskoer.
Røpet på førstesidene
Men ifølge professor i historie ved Brandeis University i Massachusetts, David Hacket Fischer, var det liten grunn for USA til å føle seg truet av diktatoren. «[Castro] – en brutal tyrann, men én som hadde gitt USA liten grunn til å gå til krig under dekke av internasjonale rett», skriver han i forordet til Howard Jones’ bok «The Bay of Pigs». Howard Jones er professor i historie ved University of Alabama.
Skipene som gled ut fra Puerto Cabezas rommet det som skulle være invasjonsstyrken; nesten 1500 eksilkubanere, noen stridsvogner, ammunisjon og litt andre forsyninger. Skipene valgte ulike seilingsruter mot Cuba for ikke å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet, hvilket var helt unødvendig: Nesten alle, bortsett fra president John F. Kennedy og staben hans (tilsynelatende), visste at en invasjon var på gang. For allerede 7. april hadde New York Times blåst hele operasjonen på førstesiden sin, og kunne fortelle at både i Florida og i Sentral-Amerika foregikk det trening av eksilkubanere som skulle invadere Cuba.
Invasjonen skulle ifølge Jones være Kennedys første seier i den kalde krigen, men den ble det motsatte.
− Invasjonen ble det første nederlaget for den amerikanske imperialismen på den vestlige halvkule, og slik sett fikk den en symbolsk betydning, sier Vegard Bye. Han er seniorpartner i det samfunnsvitenskapelige konsulentbyrået Scanteam, Cuba-kjenner og forsker tilknyttet Chr. Michelsens Institutt.
Les også: Sønnen til Hitlers sjefarkitekt er hjernen bak Qatars ørken-VM
Parademarsj
Grisebukta-invasjonen
Opprinnelig en plan unnfanget av Eisenhower-administrasjonen med god hjelp av CIA. Målet var å sørge for et opprør på Cuba som skulle avsette Fidel Castro.
Som nyvalgt president overtok Kennedy planen. Han ønsket en langt mer nedskalert aksjon, for å unngå at USA ble holdt ansvarlig. Sannsynligvis var han en av svært få som trodde det var mulig.
Aksjonen startet med et flyangrep 15. april. Hensikten var å ta ut det kubanske flyvåpenet, men det mislyktes totalt.
Hovedangrepet skjedde mellom 17. og 19. april, med et fullstendig tap for styrken av eksilkubanere.
Fidel Castro tok over makten i Cuba 1. januar 1959 etter å ha beseiret general Fulgencio Batista og hans styrker, og drevet ham i eksil. USA var raske til å anerkjenne Castro. Ifølge dokumenter i arkivene til Den nasjonale sikkerhetsmyndigheten (NSA) skal lederen for CIA, Allen Dulles, ha sagt at Castros regjering syntes å være fri for kommunistiske trekk, og at de søkte et vennlig forhold med USA.
Denne oppfatningen endret seg fort. Allerede gjennom sommeren 1959 begynte amerikanerne å se konturene av en annen Castro. I oktober samme år bestemte amerikanerne seg for at Castro måtte fjernes. Eisenhower godkjente ifølge NSA-arkivet en plan for å støtte elementer i Cuba som var i opposisjon til Castro, og som etter hvert kanskje kunne styrte Castro.
Men det var ikke bare Castro som måtte fjernes. Ifølge Howard Jones utviklet USA en utenrikspolitikk som hadde som grunntanke at alle ledere som hadde kommunistiske trekk og som kunne bli et problem for USA, måtte fjernes. «Intervensjon med makt ble mulig, rettferdiggjort av påstanden om at disse personene var en trussel for den frie verden og derfor også USAs sikkerhet.», skriver han.
I denne politikken fantes også muligheten for attentat, noe som også gjaldt Castro. Ifølge professor Jones hadde CIAs attentatplaner fra 1959 til 1965. Men Fidel Castro overlevde åtte amerikanske presidenter, og invasjonen i Grisebukta var svært langt unna å styrte ham.
I stedet ble invasjonen starten på en parademarsj for diktatoren, og kom til å styrke hans posisjon.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Fra geriljakrig til invasjon
Den opprinnelige planen var å bygge opp en geriljabevegelse inne i Cuba som etter hvert kunne styrte Castro. Men CIA (Cuba Invasion Agency, som det spøkefullt ble kalt) mente oppbyggingen av geriljaen gikk for tregt, og var for svak. Forfatteren Jim Rasenberger skriver i sin bok «The Brilliant Disaster» at det derfor i oktober 1960 ble bestemt at man skulle gå over til å vurdere en invasjon.
Etter Grisebukta
Selv om Grisebukta-invasjonen ble en total fiasko og målsettingen om styrte Castro endte med at diktatoren styrket sin posisjon, opprettholdt USA sitt fokus på å fjerne Castro.
Høsten 1961 etablerte
amerikanerne Operasjon Mongoose. Den ble imidlertid lagt på is da Cuba-krisen seilte opp høsten 1962. Som en del av Mongoose snakket man om å gjennomføre et attentat mot Castro, og ifølge professor Howard Jones var det planer som besto helt frem til 1965.
Kennedy vant presidentvalget i 1960. Han overtok invasjonsplanen etter Eisenhower. Den nye presidenten syntes imidlertid at den opprinnelige invasjonsplanen, Operasjon Trinidad, ble for støyende.
Han ba om en mer nedskalert plan. Kennedy var spesielt opptatt av at invasjonen skulle skje nesten umerkelig, som om den mer eller mindre oppsto inne i Cuba.
Frem av Kennedys behov for en «stille» invasjon vokste operasjon Zapata. Den skulle foregå om natten. Styrken skulle settes i land i et avsidesliggende område omgitt av en enorm sump, som ville gjøre det nærmest umulig for eksilkubanerne å flykte dersom det skulle bli aktuelt. Ifølge professor Jones hadde lederen for den kubanske frigjøringskampen i 1890-årene, karakterisert området som en militær og geografisk felle.
Men hvem kunne Kennedy lure med sin forsiktighet?
Ingen.
Castro hadde for lengst skjønt tegningen.
Lytteposter
Diktatoren mente retorikken under valgkampen ga tydelige signaler om at USA hadde planer om å invadere Cuba. Castro hadde også sine lytteposter rundt om i Sentral-Amerika, som kunne fortelle ham at noe var på gang. Derfor satte Castro allerede i oktober 1960 sine militære styrker i alarmberedskap.
Det var dermed en fullt forberedt nasjon som sto og ventet natten til 17. april da de første båtene i «invasjonsstyrken» kom skvulpende innover Grisebukta. Castro selv hadde satt seg i et militært kjøretøy og var på vei nedover for å bivåne det hele. Bare de som var om bord i landgangsbåtene var nesten uvitende om hva som skulle skje. De trodde de ville møte liten motstand, og at det nærmest ville bli en «Walk on the Beach».
CIA hadde skapt inntrykk av en særdeles svak kubansk forsvarsevne, og at det allerede var en sterk stemning mot Castro i Cuba. «(...) beskrev Castros hær som dårlig utrustet, dårlig trent, full av uenighet og ikke i stand til å ta hånd om selv en småskala invasjon», skriver Irving L Janis i sin bok «Victims of Groupthink».
Les også: (+) Den russiske dommedagstorpedoen er kraftig nok til å utslette store deler av den amerikanske østkysten
Hell, Mr. President
Da fartøyene skrapte korallrevene den natten, trodde de altså at de skulle gjøre det nesten ubemerket. Det som etter hvert møtte dem var en mur av ild som rev invasjonsstyrken i stykker. De hadde svært lite å stå imot med. Flystøtten de til slutt ble lovet kom aldri. Forfatteren Jim Rasenberger antyder at det kunne skyldes forvirring omkring tidssoner. Nicaragua, hvor flyene kom fra, lå en time etter Cuba.
Selv når situasjonen utviklet seg til det mest desperate, toet Kennedy sine hender. Rasenberger skriver at da en av Kennedys admiraler ba om lov til å sende to angrepsfly for å ta seg av Castros fly, vek Kennedy unna og holdt hardnakket på illusjonen at USA ikke skulle involveres.
«Hell, Mr. president, we are involved!», svarte en særdeles oppgitt admiral.
Eskalering av kald krig
Og det var absolutt ingen tvil om at USA sto dypt i den sumpen invasjonen etter hvert utviklet seg til å bli. Dette var udiskutabelt en USA-ledet operasjon. Til og med den første til å sette sine føtter på den grisete stranden, var en amerikaner, en av CIAs froskemenn som skulle lede invasjonsstyrken inn.
USAs rolle fikk da også konsekvenser på flere måter i etterkant, og kanskje Cuba-krisen året etter som den mest umiddelbare.
– At Sovjet installerte raketter på Cuba året etter, var nok en indirekte konsekvens av Grisebukta. Den fikk også den følgen at Cuba og Sovjet ble dristigere overfor USA, sier Vegard Bye.
Les også: (+) Krimreporteren ville avsløre Kennedy-komplott. Det kan ha kostet henne livet
Dårlig forhold til Latin-Amerika
Magasinet History er enda mer eksplisitt på at Grisebukta var opptakten til Cuba-krisen året etter. «Castro brukte angrepet fra «Yankee-imperialistene» for å styrke sin makt på Cuba, og han ba om ytterligere sovjetisk militærhjelp. Til slutt omfattet hjelpen missiler, og byggingen av rakettbaser på Cuba utløste den cubanske missilkrisen i oktober 1962 (…).», skriver magasinet i artikkelserien «This Day in History» for 17. april 1961.
History mener også at USAs forhold til resten av Latin-Amerika ble dårligere etter Grisebukta, og stormakten ble hudflettet for sin bruk av makt for å fjerne én som av mange ble sett på som helt fordi han sto opp mot USA.
Men hva hadde skjedd dersom invasjonen hadde lyktes? Ifølge Vegard Bye; sannsynligvis ikke så mye.
Bortkastet
– Det blir kontrafaktiske antagelser som blir vanskelig å si noe om, blant annet fordi USA nok hadde mistolket stemningen på Cuba. Den var mer pro-Castro enn amerikanerne forsto. Samtidig hadde Castro internert mangfoldig tusen kubanere som han fryktet kunne bidra i et opprør, sier den norske Cuba-eksperten.
Det var heller ingen grunn til at invasjonen skulle sette fyr på opposisjonen i Cuba, slik CIA hadde antatt. Det var rett og slett ikke noe i etterretningsopplysningene som skulle tilsi at et opprør kunne utløses.
Hva amerikanerne i hvert fall ikke hadde regnet med, var at det kubanske folket ble enda mer sammensveiset. Ifølge Che Guevara-biografen John Lee Andersson skal den tidligere geriljalederen ha takket USA. «Tusen takk for Playa Girón. Før invasjonen var revolusjonen svak, nå er den sterkere enn noen gang.»
Les også: Anneliese (74) skulle bare rydde på loftet. Gjorde utrolig funn
Ingen våget å protestere
Varsellampene lyste hele veien fra ideen om en invasjon ble unnfanget, men ingen våget å si imot i offentlighet. De ble ifølge forfatteren Irving Janis lammet av gruppetenkningens kraft.
I utgangspunktet var USA fullstendig overlegne Cuba i militær styrke. Men dette var ingen militær aksjon. President John F. Kennedy var veldig tydelig på at invasjonen ikke skulle kunne spores tilbake til USA. Hans redsel for at USA skulle stilles til ansvar resulterte blant annet i at invasjonen ble flyttet både geografisk og tidsmessig på døgnet. Kennedy kuttet også antall fly i invasjonsstyrken, samt antall tokt de skulle fly. Alt dette for at operasjonen skulle være så tilslørt som mulig.
Trolig var det helt andre grunner til at invasjon mislyktes, og det allerede før konvoien forlot Puerto Cabezas. Janis rangerer operasjonen som én av de verste avgjørelsene gjort av en regjering. Den intellektuelle kraften som fantes i Kennedys innerste sirkel, gjør rekken av dårlige avgjørelser enda mer uforståelig.
Janis hevder fire faktorer forklarer hvorfor de kritiske spørsmålene aldri ble stilt:
- Kennedy ble presset på hvilke politiske konsekvenser det ville få om invasjonen IKKE ble gjennomført.
- Den politiske administrasjonen var fanget i et gammelt byråkrati.
- Det omfattende hemmeligholdet omkring planen gjorde at bl.a. militære eksperter aldri fikk detaljert kunnskap.
- Rådgiverne var redd for å tape ansikt.
Dette, sammen med en del andre faktorer, førte ifølge forfatter Janis til at hele planen falt ned i den klassiske gruppetenkningsfellen. Og på kanten av avgrunnen sto Castro og hoverte.
− Det var en god plan, men dårlig utført, skal Castro lett ironisk ha sagt til en amerikansk professor som besøkte diktatoren i Havanna senere på året.
Irving Janis mener at kjernen i gruppetenkningsfellen handlet mye om at gruppen av rådgivere rundt Kennedy søkte samstemmighet i stedet for informasjon, kritisk analyse og debatt. Man kjente på en uvilje mot å komme med kritiske bemerkninger, enten fordi man ikke ville bli stemplet som myk eller for lite dristig.
Professor Howard Jones påstår at Kennedy la så mye personlig prestisje i planen at det skygget for hans evne til å tenke kritisk:
− Cuba-tilfellet er et klassisk eksempel på hvor galt det kan gå om man bygger sin utenrikspolitikk på personlige besettelser og selvgodhet.
