Opera-tur ble krigsdrama i Berlin

Opplevelsen var som stadige småspark på leggen, tråkking på tærne eller knipsing i bakhodet: Egentlig ikke så farlig, men desto mer irriterende. Og gøy for den som sparker, tråkker eller knipser.

Slikt tenkte åpenbart ledelsen for Sovjets okkupasjonsstyrker i Berlin i 1961. Deres provokasjoner kom på løpende bånd, som om det grundige og gjennomarbeidede regelsettet mellom 2. verdenskrigs seiersmakter Sovjet, USA, Storbritannia og Frankrike ikke gjaldt alle.

Men som enhver ertelysten bror har erfart; på ett tidspunkt smeller det.

Ved kontrollpunkt C i Berlin i 27. oktober 1961 kunne smellet ha vært startskuddet for 3. verdenskrig.

Dramaet har gjort kontrollposten, på engelsk kalt Checkpoint Charlie, ikonisk.

Og alt på grunn av en operaforestilling.

Episenter

Berlin var den kalde krigens episenter. Etter 2. verdenskrig ble byen delt i sektorer. Krigens seierherrer kontrollerte hver sin sektor. Ikke noe annet sted på kloden sto øst og vest så tett på hverandre. Ingen andre steder hadde militære sjefer kortere tid til å tenke seg om og finne gode løsninger på akutte problemer skapt av den andre parten.

Allerede i 1948 hadde sovjetrusserne lagd krise. For å tvinge de vestallierte til å avskaffe vesttyske mark som betalingsmiddel i Berlin som et ledd i en valutareform, ga Josef Stalin ordre om å blokkere alle veier inn til den vestlige enklaven midt i Sovjets okkupasjonssone. Vestmaktene svarte med å forsyne den utbombede tyske storbyen via den største og mest omfattende luftbro verden har sett.

General Lucius D. Clay var sjef for de amerikanske styrkene i Tyskland fra 1947. Han organisert luftbroen som reddet befolkningen i Vest-Berlin fra å sulte i hjel under den ett år lange blokaden. Selv mente han at man heller burde angrepet Sovjetunionen på bakken.

For general Clay var en krigens mann og hard i klypa. Og han hadde god hukommelse.

Spesialambassadøren

Flere kriser fulgte, ikke minst da Sovjet plutselig begynte å bygge en mur mellom Berlins østlige og vestlige bydeler. Muren kalte sovjetrusserne «Den antifascistisk beskyttelsesmur», men sikringstiltakene var kun egnet til å holde styr på befolkningen i den Sovjet-okkuperte sonen.

Mens arbeidet med muren skred frem utover i 1961, skjerpet Sovjetunionen kontrollen i sin sektor av Berlin. Metodene var av det slaget de tre andre okkupasjonsmaktene ikke kunne akseptere.

For eksempel:

Seiersmaktene hadde avtalt at de ulike lands diplomater og militære utsendinger fritt og uhindret skulle kunne reise mellom sektorene. Bare representanter fra de fire seiersmaktene kunne dessuten utøve myndighet i Berlin.

Men så hadde østtyske grensekontrollører begynte å sjekke papirene til vestlige utsendinger. At Sovjetunionen lot østtyske grensevakter utføre kontroll av vestlige utsendinger, ble sett på som en provokasjon og uttrykk for ønske å feste grepet om sin del av byen. Det var definitivt ikke en del av avtalen.

Én som fulgte utviklingen med stadig større irritasjon, var Lucius D. Clay − den amerikanske generalen som 13 år tidligere hadde organisert luftbroen til Berlin. Nå var han tilbake i den tidligere tyske hovedstaden som spesialambassadør, utsendt av en forholdsvis fersk president John F. Kennedy.

Leg-plikt

22. oktober 1961 tenkte den amerikanske diplomaten E. Allan Lightner jr. seg en tur i operaen. Operahuset lå i Øst-Berlin. Dit kom han aldri. For på grensen mellom den vestlige og sovjetiske sektoren sto østtyske grensevakter. De stanset Lightner og ba ham om å legitimere seg ved å vise dem passet.

Lightner kunne spillereglene: Han svarte at de ikke hadde noen rett til å kreve dette av en amerikansk diplomat, og at kun sovjetiske utsendinger kunne kreve dette. Det hjalp lite. Lightner måtte returnere uten å ha sett noen operaforestilling.

Det som skulle følge, ble en forestilling av supermaktenes muskelspill.

General Clay hadde tidligere gjort seg bemerket for ikke å bøye av for Sovjetunionen. Han hadde ikke til hensikt å begynne nå.

Clay ga ordre om at den neste amerikanske diplomaten som skulle gjennom Checkpoint Charlie skulle eskorteres av væpnede politisoldater i jeeper. Opplegget så ut til å lykkes: Den neste diplomaten slapp over sektorgrensen, men heller ikke han uten at grensesoldatene krevde at diplomaten skulle legitimere seg. Østtyske soldater holdt fast på at amerikanske utsendinger skulle vise pass.

General Lucius D Clay hadde fått nok.

Iskaldt

Den 27. oktober 1961 sendte general Clay ti stridsvogner av typen M48 mot Checkpoint Charlie i Friedrichstrasse. De stanset ikke før de var bare 75 meter fra grensen til Øst-Berlin. Der ble de stående, med rusende motorer og med kanonene pekende direkte mot den sovjetiske sektoren av Berlin.

Ikke lenge etter hørtes ramlingen fra enda flere stridsvogner, men denne gangen kom lyden østfra. Mottrekket ble beordret direkte fra Moskva, signert sjefen selv, Nikita Khrusjtsjov.

Sovjet mobiliserte det samme antallet stridsvogner av typen T55, som det amerikanerne hadde stilt opp. I likhet med deres amerikanske motstandere, stoppet de sovjetiske stridsvognene 75 meter fra grensen. Der ble også de stående og ruse med motorene med kanonene rettet mot de amerikanske stridsvognene.

Det inntil da kaldeste øyeblikket under den kalde krigen var et faktum. Sovjetiske og amerikanske, væpnede styrker pekte mot hverandre med skarpladde våpen. Det ble starten på et døgn der resten av verden holdt pusten.

Intenst på bakrommet

General Clay var blitt sendt til Berlin for å håndtere russere, og det hadde han gjort. Nå reiste det seg enkelte røster i Washington som var kritiske til generalens resolutte håndtering av de sovjetiske provokasjonene. General Clay fikk hilsen hjemmefra om at Berlin ikke var så viktig at USA ville la en konflikt om byen lede til atomkrig med Sovjetunionen.

President Kennedy godkjente forslaget om å åpne en «bakroms-kanal» direkte til Moskva og Kreml, slik at situasjonen kunne løses uten at det kom til væpnet konflikt.

Forhandlingene på bakrommet foregikk på høyeste nivå. Både Kennedy og Khrusjtsjov var direkte involvert. I likhet med Kennedy, ønsket ikke Khrusjtsjov en direkte konfrontasjon over Berlin. Heller ikke han tenkte at byen var verdt en atomkrig. Khrusjtsjov godtok at offisielle utsendinger fra de allierte samt høytstående militært personell, også i fremtiden kunne reise uhindret inn i sovjetisk sektor.

28. oktober, 16 timer etter at de amerikanske stridsvognene ble stilt opp, skjedde det noe: Én av de sovjetiske T55-stridsvognene snudde plutselig og kjørte tilbake inn i den sovjetisk-kontrollerte sektoren. Kort tid etter foretok en av de amerikanske M48 tilsvarende manøver, bare inn i vestlig sektor. Slik fortsatte det, stridsvogn for stridsvogn, inntil Checkpoint Charlie var tømt.

Verden kunne trekke pusten igjen.

Tilbake til normalen

Etter styrkeprøven ved Checkpoint Charlie i 1961 ble spillereglene mellom de ulike sektorene i Berlin gått opp én gang for alle. General Clay klarte ikke å forhindre byggingen av Berlinmuren, men gjennom sin håndfaste håndtering av situasjonen etter at diplomat Lightner ikke fikk sett opera, fikk han satt standarden: I resten av den kalde krigen kunne sovjetiske utsendinger ta seg fritt inn i de vestlige delene av Berlin, og vestlige utsendinger kunne både se teater og opera i Øst-Berlin.

Slik forble det til muren falt i 1989. Og helt frem til en ny leder i øst igjen ville yppe.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 48 2022

Denne saken ble første gang publisert 05/10 2022.