Olle Möller-saken
Mesterløperen (34) ble dømt for tre drap og fikk livet ødelagt – sannheten som kom frem i ettertid er skremmende
Løpeprofilen ble arrestert og portrettert som et seksuelt rovdyr i media. 60 år senere mener de fleste at mannen ble utsatt for et dobbelt justismord.
Avgjørelsen i den svenske herredsretten i saken mot Olle Möller er ikke endelig, saken vil bli ført opp til den høyeste rett, vi vil stadig få høre om den, ikke bare som aktuelle meldinger i avisene, den vil bli diskutert i år fremover, av kriminologer, psykiatere, av folk i sin alminnelighet.
Olle Möller vil bli nevnt på linje med franskmannen Landru, med George Smith og Christie fra England, lystmorderne som ved sin sjarm lokket til seg kvinner og oppnådde det seksuelle klimaks, kun gjennom mordet».
Slik begynner Egil Lian sin artikkel om Olle Möller i Vi Menn nr. 2 1960. Möller var dømt for to rystende drap (ett i 1939 og ett i 1959) og mistenkt for enda ett (i 1955). Lian lar seg farge av den opphissede stemningen i dagsavisene og blant folk flest.
Drapet han var mistenkt for i 1955, på fem år gamle Kerstin Blom, ble først oppklart i 1964.
Gjerningsmannen viste seg å være Karl Hugo Färnström. Likheten med drapet på 10 år gamle Gerd Johansson som Olle Möller ble dømt for i 1941, er påfallende. Begge barna ble kvalt og begge ble seksuelt misbrukt. At Färnström og Möller var ganske like av utseende kan forklare eventuell sammenblanding. Möller innrømmet aldri drapet på Gerd, og forsøket på å få saken gjenopptatt ble avvist.
Folkesnakket
Sikkert er det at de to barnedrapene – det ene var han dømt for, det andre var han mistenkt for – var den direkte årsaken til at Olle Möller ble arrestert og siktet for drapet på den 34 år gamle tobarnsmoren Rut Lind. Det var ingen likheter mellom dette drapet og de to foregående.
Rut Lind var voksen, og hun var ikke blitt voldtatt. Men Möller bodde i området, han hadde en fortid, det kunne ikke være tvil, sa folkesnakket. Derfor kunne også Lian tillate seg en beskrivelse av Möller som den vi siterte innledningsvis.
Men la oss vende tilbake til Vi Menn-artikkelen og følge Egil Lians observasjoner. Han var til stede i rettssalen og gir et ypperlig bilde av rettsapparatet i 1959 og den samtid det virket i. Replikkvekslingene mellom aktoratet, forsvaret og vitnene er kostelig.
Saken mot Olle Möller er fri for tekniske bevis, alt er indisier, vitnene motsier hverandre, vitneutsagn som støttet ham ble holdt tilbake, og den siktede hadde egentlig ingen sjanse. Hvilket fremkommer av politiets utbrudd under det innledende forhøret: ”Du klarade dig undan Kerstin men nu skall vi jävlar i min själ nita dig för Rut”.
Les også (+) Mannen kjørte rundt på Senja i 70 dager med et lik i bagasjerommet – så leverte han bilen til reparasjon
Vi overlater ordet til Egil Lian og Vi Menn i 1960:
Jeg satt noen få meter fra Olle Möller under rettssaken i Hallsberg, i pausene vekslet jeg noen ord med ham. Skal en se bort fra saken, kun skildre inntrykket, gjorde han et behagelig og sympatisk inntrykk.
En tettvokst, kraftig skikkelse, iført en grå hjemmestrikket jakke. Ansiktet skarpskåret, kanskje med et intellektuelt preg, en høy panne og det grå håret strøket bakover. Hadde jeg truffet ham tilfeldig et eller annet sted, det siste jeg ville ta ham for var en forbryter.
Olle Möller ble beryktet over hele Skandinavia allerede i 1939, i forbindelse med drapet på den ti år gamle Gerd Johansson utenfor Stockholm. Hun ble funnet i et kratt en uke etter drapet, død etter kvelning med klærne revet i stykker, et voldtektsforsøk som ikke var fullbyrdet.
Den kjente kriminalisten Harry Södermann, i Norge kjent under navnet Revolver-Harry, ledet etterforskingen. Han har beskrevet Gerd-saken i «Mitt liv som politimann», en bok som også er blitt utgitt i Norge. Hans beretning er så interessant at vi gjengir bruddstykker av den:
Drapet på Gerd
Den 2. desember 1939 meldes tiåringen Gerd Johansson savnet. Hun forsvant dagen før, etter at hun skiltes fra noen venner, og foreldrene har lett etter henne hele natten. 8. desember blir liket funnet ved Lötsjön i Sundbyberg. Obduksjonen avslører at Gerd er blitt utsatt for seksuelle overgrep og kvalt samme kveld som hun forsvant.
I begynnelsen av 1940 begynner politiet å fatte interesse for Olle Möller. Utfallet får avgjørende betydning 20 år senere da Möller siktes for drapet på Rut Lind.
Etter omstendelige undersøkelser kom vi til at liket av piken hadde befunnet seg et sted hvor det hadde vært hundehår og også grønnsaksekker. Av sporene etter bilhjulene visste vi at liket var blitt transportert til søppelfyllingen i bil.
På denne tiden hadde Stockholm og de nærmeste distrikter en befolkning på 700 000 mennesker. Vi var så heldige å finne en bilforhandler som med henblikk på sin egen salgsvirksomhet førte en alfabetisk fortegnelse over alle bileiere. Dette var et enestående hell, for i Stockholm fører politiet registere over bileiere etter bilnummer, mens registere over hundeeiere føres alfabetisk. Vi kunne sette opp en liste over bileiere som også hadde hunder.
Les også (+) «Jeg gravde meg ned og regnet med jeg var trygg. Det jeg ikke visste, var at helvetet bare så vidt hadde begynt»
Et dårlig rykte
Listen ble lang, men ble kortet ned da det kunne fastslås at hundehårene skrev seg fra en schäfer. Alle bileiere med schäfere kom i søkelyset, og alle så nær som én kunne gjøre rede for seg.
Det var Olle Möller, en høy, mørk, kaldflirende fyr med et overlegent vesen. Dessuten var han litt av en idrettsstjerne. Han drev en butikk og hadde en varebil som han brukte i forretninger med grønnsaker. Han forekom ikke tidligere i politiets bøker, men han hadde unektelig et dårlig rykte når det gjaldt kvinner. Han var skilt fra den eneste av dem han hadde innlatt seg i ekteskap med, og selv regnet han seg for å være en stor Don Juan.
Olle Möller mente at han hadde sitt alibi for den tiden Gerd Andersson ble myrdet. Han fastholdt at han på den tiden hadde oppholdt seg om bord på en lekter på havnen sammen med en gatepike. Han kunne uten betenkning oppgi navnet på kvinnen, og etter litt leting fant politiet henne.
Hun la ikke skjul på hvilket yrke hun drev, og fortalte at hun en rekke ganger hadde hatt befatning med Olle Möller. Men på dette tidspunkt var hennes erindring om datoen tåket, og hun skiftet stadig vekk mening om hun hadde eller ikke hadde vært sammen med ham.
Les også (+) Femlingene ble kalt mirakelbabyer da de ble født, men livet deres skulle bli svært tragisk
Ingen beviser
Saken hadde vært avisstoff i ukevis og ble fulgt med stor spenning da den kom for retten. Olle Möller nektet, og, sier Harry Söderman, det er en enkel liten omstendighet ved ham som den dag i dag kan få meg til å tvile på hans skyld. Hele min erfaring har lært meg at seksualmordere er énsporede, monomane personer med tilbøyeligheter til stadig å gjenta sine forbrytelser. Olle Möller kunne en kalle en gemen knekt, men han hadde aldri tidligere antastet barn.
- Olle Möller ble sannsynligvis offer for to justismord, og var sannelig farlig nær et tredje.
- I 1963 tilsto Karl-Hugo Fernström drapet på Kerstin Blom (begått i 1955). Fernström var tidligere dømt for seksuelle overgrep mot barn. Da han ble hentet inn til forhør første gang, utbrøt han «Gjelder det Gerd?»
- Drapet på Gerd Johansson (i 1939) hadde en rekke likhetstrekk med drapet på Kerstin Blom. Likevel gikk ikke påtalemyndigheten videre med denne saken. Olle Möller hadde jo allerede sonet ferdig. Det ville bli for pinlig om det skulle vise seg at han var uskyldig. Og hva med Lind-saken som han fortsatt sonet for? Så lot man det ligge.
- Faktum er at det nettopp var for Gerd-dommen og det han ble mistenkt for drapet på Kerstin, som i sum gjorde at påtalemyndigheten så lett fikk ham dømt for drapet på Rut Lind. De hadde ikke annet å vise til enn svake indisier og tynne vitneforklaringer. Möllers fortid ble spilt mot ham. Han var en «kjenning av politiet».
- Möller skrev i 1966 boken «Jag är oskyldig!». Han kjempet for å bli renvasket til sin død i 1983. Det er blitt skrevet en rekke bøker og artikler om saken, og det fremkommer at påtalemyndigheten holdt viktig informasjon tilbake i Lind-saken. Det regnes i dag for overveiende sannsynlig at Olle Möller var uskyldig.
- Sveriges fremste terrengløper fikk livet ødelagt av et slett arbeidende rettssystem og en sensasjonshungrig presse.
Det forelå ingen avgjørende beviser i saken, det sterkeste indisiet var hundehårene. Men han ble dømt, til en straff på åtte års tukthus, slutter Harry Söderman.
I 1955 ble lille Kerstin funnet naken i en koffert i en sjø utenfor Stockholm. Olle Möller hadde oppholdt seg i nærheten, han ble sterkt mistenkt, men det forelå ingen beviser for at han var ugjerningsmannen, ei heller tilstrekkelige indisier. Saken ble henlagt.
Dyktig forsvarer, men
Ofte blir en forbryter avslørt på modus operandi, sin fremgangsmåte. Merkelig nok går den stadig igjen for den enkelte person. I hvilken grad er følgende et indisium mot Olle Möller? Gerd ble kvalt, Kerstin ble kvalt, og det ble funnet merker etter slag i bakhodet. Fru Lind ble kvalt, og det ble funnet merker etter slag i bakhodet. Både Gerd, fru Lind og kanskje Kerstin er kjørt fra åstedet og lagt ett annet sted etter drapene.
La oss følge saken mot fru Lind på nært hold:
Liket av fru Lind ble først funnet en måned etter at hun forsvant, og tidens tann hadde tæret bort det som kunne være av spor på åstedet. Politiet satte i gang et gigantisk arbeid, i begynnelsen av juli i fjor (1959) ble Olle Möller arrestert, men nektet.
Heller ikke ved ransakingen i hans hjem ble det funnet fnugg av bevis. Saken måtte legges opp på indisier, hundrevis av mennesker ble avhørt, og ved rettssakens berammelse i høst sto over hundre vitner på vitnelisten.
Les også (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
En bildør med en fisk
Det blir for omfattende i denne artikkelen å gå inn på alle detaljer som peker mot Möller, vi konsentrerer oss om sakens klimaks, hva som skjedde i timen fra klokken 17 til 18 den 26. mai. Fru Lind hadde vært på et sykehus for en fotlidelse om ettermiddagen, hun hadde sittet på samme venteværelse som Möller, det er fullt på det rene.
Omkring klokken 17 forlater hun sykehuset. – Jeg så da den grønne fiskebilen tilhørende Mellgren, sier en drosjesjåfør som satt og ventet i sin bil. Statsadvokatens teori er at Olle Möller hadde lånt den grønne lastebilen, noe han hadde gjort flere ganger tidligere. Olle Møller selv nekter bestemt å ha kjørt lastebilen den dagen.
Den 67 år gamle Arvid Pettersson kommer inn i retten og tar plass i vitneboksen.
– Ved 17-tiden den 26. mai kjørte jeg moped i Jernbanegaten, og en grønn lastebil kom da og hadde nær sneiet meg ned. For meg så det ut som den kjørte mot rødt lys. På siden av bildøren var malt en fisk. Sjåføren satt noe sammenbøyd, og ved siden av ham satt en dame.
– Festet De Dem ved ansiktene?
– Jeg så damens øyne, og mannen i profil, og profilen festet jeg meg ved.
– Så sterkt at da De, mer enn en måned senere, så et bilde av Möller i avisene, mente De å kunne kjenne ham igjen? spør forsvareren, advokat Van de Velde.
– Det er ingen tvil, det var Möller og fru Lind, hevder vitnet.
– Men, sier forsvareren, – da De leste om saken i avisene og så bilde av Möller, hvorfor fortalte De ikke dette til politiet?
– Det er ikke så bra å bli dradd inn i en slik rettssak når en som jeg er religiøs. På den andre siden fikk jeg heller ikke ro for mine tanker.
– Når koblet De sammen fru Linds forsvunnen med det De så i lastebilen den 26. mai?
– I juli, etter at Möller var arrestert.
– De festet Dem ved Möllers profil i bilen, sier forsvareren tvilende. – men ikke ved fru Lind, skjønt henne så De forfra?
Vitnet virker forvirret.
– Det var fru Lind, sier han nølende.
– Men, sier forsvareren og henviser til vitnets politiforklaring,
– det sa De ikke til politiet i september. De sier i forklaringen at De også så bilde av fru Lind i avisene, men det koblet De da ikke sammen med kvinnen fra lastebilen, det sier De først nå.
Forsvarsadvokaten drar vitnets prov i tvil, og gjennom en hard krysseksaminasjon setter han vitnets hukommelse på prøve, og vitnet består den ikke. Han blir rasende. Her står en advokat og drar hans troverdighet i tvil, troverdigheten til en religiøs mann.
Vitnet blir stadig mer opphisset, og en må uvilkårlig spørre: Tenker mannen under duellen med advokaten mer på sin egen ære, på standhaftig å stå ved sitt i troverdighetens navn, enn hva hans ord veier for mannen i tiltaleboksen?
– Betenk Dem vel nå, roper advokaten.
– Er De sikker på at det var Olle Möller og fru Lind De så
i bilen.
– Ja, kommer det heftig.
Les også (+) Ni lik i snøen
Nok et skråsikkert vitne
Olle Möller har ikke noe alibi for hva han gjorde i tiden fra klokken 17 til 18. Han har forklart hva han gjorde, men kan ikke understøtte dette med et eneste vitne.
– Det neste vitnet, sier dommeren, – har gitt uttrykk for at det nødig vil forklare seg i tiltaltes nærvær.
– Jeg vil høre hva den kjerringa juger og valser med, jeg forlater ikke min plass i retten, sier Möller innett.
– Hvis hun insisterer, må De ut, repliserer dommeren.
Så kommer fru Sigrid Sörmann inn, en eldre dame med strittende mørkt hår, meget fyldig, meget alterert, ordene triller som erter av sekken. Hun er langt inne i sin forklaring før dommeren rekker å be henne begynne med begynnelsen, eden med hånden på Bibelen.
– Er det ikke så, spør dommeren, Ulf Nordenson, en ung og lynende intelligent jurist, – at De begjærer Olle Möller ut av retten mens De avgir forklaring?
– Jeg er livende redd ham, men nå spiller det vel ingen rolle om han hører hva jeg sier.
– Kjenner De Möller fra tidligere, spør aktor.
– Ja.
– Har De sett ham kjøre den grønne fiskebilen?
– Ja, flere ganger. En gang utenfor hotellet jeg arbeider i, da tok han med seg kjøttben ulovlig.
– Så De bilen den 26. mai?
– Ja, jeg satt på en benk i Jernbanegaten og ventet på bussen, klokken kunne være 17.10. Da kom bilen kjørende fra sykehuset, jeg så den på femten meters avstand. «Aha,» tenkte jeg, «der kjører Möller og frue, så pen frue han har.» Jeg ble så interessert at jeg tok et steg frem for å se hvor han kjørte.
– De kjente ham fra hotellet?
– Ja, der hørte jeg en gang han snakket om at han skulle ha seg en husholderske. Men ingen våget jo å bli husholderske hos ham.
– Visste De at han var gift?
– Det fikk jeg høre senere.
– Si meg, sier anklageren inntrengende, – er De sikker på at det var Möller De så i bilen?
– Sikker ja, jeg kjenner ham godt jeg, sier hun med en mimikk som får tilhørerne til å le. Det er harde ord for Möller, men han ler med.
– Og damen ved hans side?
– Jeg trodde som sagt at det var hans frue. Men da jeg senere så fotografiet av den savnede fru Lind, kjente jeg henne igjen som damen fra bilen.
Forsvareren, advokat Van de Velde, overtar eksaminasjonen.
– De sier at De satt på en benk, fikk øye på bilen på 15 meters avstand, og at den kom kjørende ned fra sykehuset?
– Ja.
– Det kan umulig være sant. Nedkjørselen fra sykehuset ligger lenger bort enn femten meter fra benken hvor De satt.
Vitnet kaver fremfor seg med armene og utbryter:
– Jeg kan ikke si alt så nøyaktig.
– Svar meg ærlig, har De lest om saken i avisene?
– Nei, jeg leser sjelden aviser.
– Men De har diskutert saken med venner og kjente?
– Svært lite. Jeg nevnte dette først for noen i september.
– Men dette er jo meget betydningsfullt. Hvorfor snakket De ikke om det før? Når tenkte De første gang på Möller i forbindelse med fru Linds død?
– Da jeg så bildet av fru Lind i avisene.
– Så De leser likevel aviser?
– Ja.
– Når så De bildet?
– Det kan jeg ikke si presis, men fem-seks uker etter den 26. mai.
– Og da så De straks at fru Lind, det var damen De mener De så ved Möllers side i det korte glimtet i fem-seks uker etter den 26. mai.
– Ja, jeg minnes så vel hennes utseende.
– Minnes De skjorten Möller hadde på?
– Ja, den var brun.
– Her i retten, repliserer forsvareren, – har vi vist Dem en rekke skjorter og spurt om fargen, men De har gitt en feil karakteristikk av hver eneste en.
– Jeg kjenner Olle Möllers skjorte, jeg har bare sett ham i én, og jeg har tenkt at: «Jøss, har den mannen bare én skjorte?»
Les også (+) Den norske spionen hoppet ut i fallskjerm med 25.000 kroner. Så ble han borte.
Isnende uhygge i rettssalen
Vitneavhøringen fortsetter, i alt 15 personer står frem og forteller at de så den grønne bilen kjøre fra Örebro til en skog vel en mils vei utenfor byen. De fleste i Örebro og omegn kjenner Mellgrens fiskebil godt, de undret seg over hvorfor den bilen kjørte der akkurat da. Fire vitner påstår med bestemthet å ha sett Möller bak rattet i bilen.
En kvinne over de 50, frøken Ingrid Eriksson, forklarer høyt og pedantisk:
– Klokka 17,10 syklet jeg gjennom Örebro da jeg måtte hoppe av sykkelen fordi en lastebil presset seg opp til meg. I forsetet så jeg en mann og en mørk dame.
– Heftet De Dem ved noe mer?
– Ja, nummeret på bilen, T 40 400, det var lett å huske. Jeg fortalte episoden, og nummeret, til min søster, da jeg kom hjem.
Mellgrens fiskebil hadde nummer T 40 400.
Så kommer en til det punktet da bilen kjører ut av skogen etter at mordet ifølge anklageren er begått. Plassen i førerhuset ved siden av Olle Möller er tom.
Uhyggelig vanvittig
En isnende uhygge brer seg i rettssalen da den 60 år gamle Maria Andersson med høy og gjennomtrengende røst avgir sitt vitneprov.
– Klokka nærmet seg 18 den 26. mai. Jeg sto ved veikanten i skogen nedenfor mitt hjem da en grønn lastebil kom kjørende. Det er fiskehandler Mellgrens bil, tenkte jeg, jeg kjente den igjen.
– Satt Mellgren ved rattet, spør aktor.
– Nei, Mellgren kjenner jeg, det var ikke ham.
– Så De mannen som kjørte?
– Ja, det skal Gud vite. Jeg møtte blikket hans, det var stivt, stirrende. Det var noe uhyggelig vanvittig over skikkelsen bak rattet. Jeg kjente ikke bare blikket som et støt gjennom meg, det var også ondt, hypnotiserende, det fylte meg med angst, jeg ble lamslått. Så var bilen forbi meg.
– Så De etter den?
– Ja, jeg så etter den, for jeg var blitt grepet av en underlig følelse av redsel, jeg følte at den bilen
– og den mannen – skulle jeg få høre mer om.
– Har De tidligere hatt en slik følelse overfor noe menneske?
– Aldri, og jeg håper at jeg aldri skal få oppleve noe slikt igjen.
– Husker De fremdeles ansiktet til mannen?
– Jeg vil aldri glemme det. En tid etter tok jeg det ut under konfrontasjonen hos politiet.
– Er det den mannen som sitter der, spør aktor og peker på Olle Möller, som sitter med et ansikt som det skulle være meislet i stein.
– Det er ham, men nå har han ikke det ville, grusomme uttrykket.
Den neste damen som kommer inn, sier at hun så Möller idet han steg ut av bilen i Örebro.
Les også (+) "La Madrina" hadde en hund kalt Hitler, lagde BH-er til narkosmugling og drepte menn hun ikke likte
Lystmordere – gode ektemenn …
Vitne etter vitne står frem. En som skal dømme, plikter å lytte til dem med den ytterste skepsis. I hvilken grad er deres prov influert av at de vet at Olle Möller tidligere er dømt for mord? Nettopp i å dømme ut fra Olle Möllers fortid kan en begå et alvorlig feilgrep, et justismord. Sjeldent effektivt administrerer den unge dommeren retten, hans spørsmål er tindrende klare, han forlanger presise svar, og time for time, dag for dag, bygges kjeden av indisier opp, og de peker mot Olle Möller. Noen indisier i en sak kan være tilfeldigheter, et skjebnens intrigespill, men de blir flere og flere, de sannsynliggjør at Olle Möller er morderen. Men anklageren må gå videre, han må slutte ringen av indisier slik at retten ikke lenger tviler, men skjønner at de med sikkerhet utpeker morderen.
Olle Möller har vært gift for annen gang, nå i ti år, og har en ni år gammel datter.- Hans kone skulle være hans beste vitne:
– Hvis min mann har slike grusomme lyster, da skulle vel jeg være den første til å oppdage det. Men han har vært en god ektemann.
Det sa også Edith Pegler i 1915 om sin mann George Smith. Han var gift med henne i tre år, hun trodde at han var en travel forretningsmann, stadig på reiser. I løpet av de tre årene begikk han bigami, giftet seg etter tur med tre kvinner, og få dager etter at de hadde stått brud ved hans side, ble de myrdet i badekar.
En lystmorder, og – en god ektemann.
Slik avslutter artikkelen i Vi Menn i januar 1960. Lian nevner muligheten for justismord, men mener som de fleste andre i saken at vitneprovene er så sterke, at det er brennsikkert at de har rett mann.
Men saken får et etterspill.
