Olav Fermann ble en av dem som tjente mest på krigen
Himmlers norske venn tjente en formue på krigen – straffen ble knallhard
Som et skjelvende nervevrak stilte den norske forretningsmannen Olaf Fermann for landsviksdomstolen etter 2. verdenskrig. Men Olaf Willy Fermann var Vidkun Quisling betrodde og Heinrich Himmlers mann i Norge. Få tjente mer penger på krigen enn ham.
øst i Europa. Fermann kom hjem som nervevrak. Foto: Stein Jørgensen
Olaf Fermann ville ut i verden og tjene penger. Oslo-mannen spekulerte med tømmer og valuta i Russland under og etter revolusjonen, og han eide enorme skogeiendommer i Baltikum. Med en pen formue på bok flyttet han til Tyskland for å drive investeringer og handel.
I sentrum av Berlin kjøpte han flere eiendommer. Olaf Fermann kjøpte også halvparten av en fabrikk– den som hadde monopol på å produsere knekkebrød i Det tredje riket.
Fru Ilse Fermann kom fra en velstående familie med adelig blod, og den vellykkede nordmannen svingte seg i de innerste sirkler. Fermann ble kjent med Vidkun Quisling, som begeistret gjorde ham til «sin» representant i Nazi-Tyskland.
Oslomannen ble kjent med folk som skulle ende opp på toppen av Hitlers naziregime. Den kanskje viktigste av dem: Heinrich Himmler– sjef for hele det sterkt voksende SS-systemet.
Godt forberedt
Allerede flere måneder før den tyske innmarsjen i Norge etablerte Olaf Fermann egne selskaper i gamlelandet.
Han skulle drive med import av tysk kull, en virksomhet som før okkupasjonen ikke var særlig lukrativ. Men over natta forsvant alle de britiske leveransene, og Fermann sto klar med både organisasjon og kull.
Nordmannen kastet seg også ut i politikken og fikk oppgaver og tillitsverv. Da Himmler i februar 1941 kom til Norge for å sverge inn de første SS-frivillige, var Fermann selvsagt til stede. Under en festlig tilstelning i rikskommissær Terbovens hjem på Skaugum, møttes Himmler og Fermann en halv time under fire øyne. SS-sjefens beskjed var tindrende klar: Olaf Fermann måtte melde seg frivillig til SS-tjeneste slik at han på sikt kunne finne en plass høyt på strå.
Olav Fermann trakk i uniformen til det svarte korpset – Waffen-SS – og ble untersturmführer, altså fenrik.
Les også (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Norsk koloni
Under tjenesten i «Heinrich Himmlers personlige stab», ble Olaf Fermann satt til å legge planene for norsk kolonialisering i Øst-Europa. Himmler hadde en romantisk forestilling om hardføre nordmenn. Kunne de i århundrer overleve på norske fjellgårder, måtte være skikket til å ta seg av store jordområder i Hviterussland og Ukraina.
Områdene hadde dessuten i vikingtiden vært under norsk styre. Det var med andre ord snakk om å kreve sin arv og sin rett – selv om det hadde levd andre mennesker der i mer enn 1000 år. Først og fremst skulle tidligere SS-frivillige få tilbud om å bli «vernebønder» på gårder hvor kroppsarbeidet ble utført av russiske slavearbeidere.
Den norske rikmannen ble med Himmler til blant annet Kiev i Ukraina, høsten 1941. Få dager tidligere hadde styrker fra Waffen-SS og politiet massakrert 33 000 jøder i en trang dal utenfor byen.
På turen møtte Himmler mange av de ansvarlige offiserene i såkalte «Einsatskommandos» og «Einsatzgruppen». Sammen snakket de snakket om viktigheten av å «eliminere» jødene, men også at de var bekymret for at skyting som metode var for brutal for SS-soldatene. Både menige og offiserer fikk trøbbel med nervene av å slakte ned kvinner, barn og eldre. Kunne bedre drapsmetoder tenkes?
Sammenbruddet
Da flyet med Himmler og Fermann landet på Tempelhof i Berlin etter turen, brøt Olaf Fermann sammen. Umiddelbart etter et høyrøstet sammenstøt med Himmler, gikk nordmannen hulkende over ende.
Fermann ble sendt hjem til Norge og gitt nye oppgaver. Hjemme la han seg ut med mektige SS-førere. Med bakgrunn i erfaringene fra besøket på Østfronten, krevde han at de norske frivillige ikke skulle kunne tvinges til å bli lengre tid ved fronten enn de hadde kontrakt på.
Samtidig brukte Fermann egne penger på å etablere et rekonvalesenthjem for sårede frontkjempere, og ga bort store beløp til Nasjonal Samling og til Vidkun Quisling personlig. Da Norges Røde Kors sto i overhengende fare for å bli direkte underlagt sin tyske søsterorganisasjon, eller rett og slett bli nedlagt, kom Olaf Fermann på banen som nazistisk redningsmann.
Etter krigen var det oppgjørets time. Fermann ble pekt ut som ansvarlig for at Røde Kors sendte norske «frontsøstre» ut i krigen på tysk side. I de første årene etter krigen var Fermann sykelig opptatt av å snakke seg ut av skyld for de tingene han hadde drevet med.
- «Gode nordmenn» drev med like mye økonomisk landssvik som medlemmer av Nasjonal Samling.
- Anledningen til å gjøre store penger meldte seg allerede 9. april 1940 – da tyskerne trengte folk som kunne bygge ferdig flyplassene på Fornebu og Sola. Og byggmesterne sto nærmest i kø for å få oppdrag.
- Flyplassene ble brukt av tyske krigsfly som skulle angripe norske og vestallierte styrker, og mange nordmenn hadde allerede den gangen en mildt sagt flau smak i munnen.
- Også mange arbeidsfolk kunne skifte ut arbeidsløshet med godt betalt «tyskerarbeid». For disse kom det aldri noe juridisk oppgjør etterpå.
- Journalisten Ola Karlsen i ABC Nyheter har i mange år skrevet om begivenheter fra krigen. Nå har han satt seg ned og gransket arkivene fra det såkalte «Erstatningsdirektoratet» – den institusjonen som hadde ansvar for å forberede sakene mot økonomiske landssvikere, og som etterpå inndrev ilagte erstatninger. Den tidligere Milorg-sjefen Jens Christian Hauge var institusjonens sjef.
- Totalt ble 92 000 nordmenn etterforsket for landssvik, 3262 av disse sakene handlet om profitørvirksomhet. Det endte til slutt med 1742 dommer.
- Finansdepartementet regnet ut at krigen kostet Norge 281 millioner i ekstra utgifter – penger som landssvikerne ble gjort personlig ansvarlige for.
- Totalt ble det idømt inndragninger og erstatninger for et tilsvarende beløp, har Ola Karlsen regnet ut. To tredjedel av pengene ble faktisk inndrevet.
Han sendte brev til kreti og pleti, ga egne utsagn nytt innhold – eller plasserte den egentlige skylda hos andre. «Renvaskelsesdelir» var et uttrykk som ble brukt av fengselslegen.
Fermann hadde fra han ble varetektsfengslet oppført seg besynderlig. Kanskje var det frykten for dødsstraff som gjorde at han overfor etterforskerne fra landssvikpolitiet brøt sammen i krampegråt eller kom med utsagn som tydet på minst én løs skrue.
Enkelt ble det ikke å få Fermanns egen fremstilling av hva som lå bak, den gangen han trakk i land gullkantede kontrakter på leveranser av kull og sement til Wehrmacht.
I 1949 møtte Olaf Fermann som tiltalt for landssviksdomstolen – som et skjelvende nervevrak.
Ett av tiltalepunktene gikk ut på at han allerede fra den 6. april 1940 hadde liggende flere skip på havna i Oslo – alle fullastet med tyske våpen og radioutstyr til invasjonsstyrkene. Advokaten hans kunne vise til britiske rapporter hvor påstandene ble ettertrykkelig tilbakevist.
Les også (+) Alma bar på en grusom historie
Tjente enormt
Men da krigen var omme, hadde han i dagens pengeverdi omsatt for over 800 millioner kroner og hatt en fortjeneste på 75 millioner, summerer forfatteren Ola Karlsen i boka «Profitørene».
Aktor krevde 20 års fengsel, Fermann ble dømt til ni år bak lås og slå. Retten mente at det nære forholdet til Himmler var alvorlig og skjerpende. Han fikk inndratt 3,7 millioner kroner, tilsvareende 66 millioner i dagens pengeverdi.
Ilse Fermann skrev i et fortvilt brev til statsadvokaten at årene i fengsel hadde gjort ektefellen til en nervebunt, og at han store deler av tida befant seg i en psykose. Forklaringene hans i retten hadde vært uklare, forvirrende og delvis selvmotsigende. Myndighetene måtte vise forståelse og tilgivelse overfor denne mannen, tryglet hun.
Etter hvert ble det fortalt historier om at Fermann benyttet sine posisjon for å utvirke fordeler for de mange landsmenn som satt i tyske konsentrasjonsleirer. Han mente selv å ha sørget for at de norske fangene kunne motta hjelpepakker og brev – en livredder, lød devisen fra støttespillerne hans.
Mannen som fikk nervesammenbrudd etter å ha stått ved siden av Heinrich Himmler ved massegravene i øst, var ikke lenger så opptatt av folkemord og norske kolonier i det tidligere Sovjet. For Fermann var det mest plagsomt at han ble dømt for sin medvirkning da de norske frontsøstrene ble sendt ut – og at han skulle ha gjort sitt ypperste for å nazifisere og ødelegge Norges Røde Kors innenfra.
Som 76-åring sto han en sommerdag i 1967 på nytt foran dommere i Oslo byrett. De lyttet til hva den eldre herren hadde på hjertet, og avsa til slutt en dom på at Olaf W. Fermann slett ikke forsøkte å nazifisere Norges Røde Kors.
Les også (+) Ni lik i snøen
Taust rundt seier
Fermann betraktet dette som en stor og viktig seier. Men; som dengang da det ble klart at ingen av hans skip hadde smuglet våpen til Norge i 1940, var det få som interesserte seg. Mediene brakte ikke dommen og var ikke villige til å åpne spaltene for debatter som kunne sette andre høytstående Røde-Kors-folk i et tvilsomt lys.
Det var rett og slett gått 22 år siden krigens slutt, og ingen brydde seg om hva et psykisk vrak av en tidligere stornazist måtte ha på hjertet.
Kort tid etter at Olaf Fermann mottok landsviksdommen ble han satt fri og trakk seg tilbake til gården sin på Ringsaker. Gården hadde han kjøpt i 1943, etter å ha brukt både tvang og korrupsjon for å få gjennom handelen, går det frem av dommen Ola Karlsen referer fra i sin bok: Fermann bestakk medlemmer av landbruksnemnda og fikk gjennom handelen, til tross for at ordføreren i kommunen gikk imot.
Men etter at Fermann tilsynelatende var fratatt det meste han eide, må myndighetene likevel ha ment at det var rimelighet i å la ham beholde litt. Tross alt stammet ikke hele formuen fra virksomhet under krigen. På gården ble Fermann boende frem til sin død i 1975.
– Fermann var blant de privatpersonene som ble straffet hardest økonomisk under landssvikoppgjøret, påpeker forfatter Ola Karlsen:
– Han leverte varer og tjenester og tjente gode penger på sementen som ble brukt til bunkere og festningsverk langs hele norskekysten, noe han nærmest fikk monopol på. Han var en svært villig og vesentlig aktør for okkupanten og deres norske hjelpere.
