Norske Kerstin fra Sogn og Fjordane flyktet fra DDR

Barndommen i en familie på seks på landsbygden nær en innsjø
i det tidligere Øst-­Tyskland – offisielt DDR – på 1970 og 80-tallet minnes Kerstin (49) som idyllisk. Hun var minstejenta i familien, likte å være ute i naturen, fiske, ri og stelle hester. Faren jobbet som oppsynsmann. Familien hadde det bra etter østtysk standard.

Ting som at man ikke skulle snakke med fremmede og at det ikke var lov å se vestlig TV, ble en livsstil. Man savnet ikke det man knapt visste fantes.

Søster forsvant

En påminnelse om at ikke alt var helt idyllisk fikk Kerstin for første gang da hun var fem år gammel. Den 15 år eldre søsteren hennes søkte om utreise, fikk nei, havnet i fengsel, men kom ut og forsvant over Muren til Vest-Tyskland. Familien visste i lang tid ikke hvor hun var.

– Mamma og pappa ble etter at søsteren min forsvant over til vesten oppfordret til å jobbe for Stasi, Øst-Tysklands hemmelige politi, forteller Kerstin til Vi Menn der hun i dag sitter i hjemmet sitt i havgapet på Selje i Sogn & Fjordane.

– Stasi truet dem. Morfar hadde utreisetillatelse og ble sendt til Vest-Tyskland for å finne søsteren min. Men pappa sa at han aldri ville samarbeide eller jobbe for Stasi.

Kerstin var 12–13 år gammel da et livstegn endelig trengte seg gjennom Jernteppet fra storesøster. Hun hadde like godt sendt 150 kopier av samme brev i håp om at ett ville komme gjennom. Det gjorde det. Ett kom. Der fortalte hun at hun hadde kommet seg til USA og hadde det bra.

Stasi-oppsikt

For resten av familien hjemme i DDR gikk livet sin vante gang. Bortsett fra at familien etter søsterens flukt ble regnet som vestlig orientert og derfor ble spionert på og holdt under oppsikt av Stasi.

– Det var mange rundt oss som levde og åndet for den østtyske modellen. Vi kunne aldri vite hvem som spionerte på oss. Det kunne være naboen, våre nærmeste venner, hvem som helst, forteller Kerstin.

På skolen måtte jenta lære alt om stalinismen. Da hun ble fortalt om hvor mye smog og forurensing det var i den fæle Vesten, kunne hun ikke dy seg:

– Stopper smogen ved Muren da? undret skolejenta.

Inspirert av søsteren

Etter hvert som Kerstin gikk fra barn til ungdom, begynte hun å kjenne på lysten til litt luft under vingene, og til se hva som fantes på den andre siden av Jernteppet. Hun var naturligvis også inspirert av at søsteren var der ute.

– Jeg fikk mer og mer lyst til å dra ut og se hva hun hadde sett, forteller hun.

Kerstin visste hva hun ville bli når hun ble stor. Jenta som var skoleflink og elsket hester, ville bli veterinær. Men der satte myndighetene stopp. Den typen utdannelse var stengt for unger med foreldre uten kommunistpartiets partibok i orden. Hun ble isteden sendt til en yrkesskole for å bli teknisk tegner. Om Øst-­Tyskland skulle ha hatt noen sjanse til å vinne henne, så røk statens siste mulighet der.

Fluktplaner

I 1987 flyttet tenåringen, snaut 17 år gammel, til Berlin, eller Øst-Berlin som byen da het, for å jobbe som teknisk tegner. På den tiden hadde både DDR og det gamle Sovjetunionen begynt å slå sprekker. Glasnost og perestrojka gjorde det litt enklere å søke om visum til å besøke andre land innenfor kommunistblokken.

I slutten av oktober 1989 fikk Kerstin innvilget visum for å dra til Praha og kjøpe julegaver. Hun hadde ingen intensjoner om å vende tilbake. Derfor hadde hun bare en ryggsekk med som bagasje. I den hadde faren sydd en hemmelig lomme fylt med vestlig valuta. Han ga henne også gode rømningsråd på veien:

– Har du ikke til hensikt å komme tilbake, må du ha lite med deg, formante han.

– Si til grensevaktene at du skal til Praha for å kjøpe julegaver og så rett hjem igjen. Bestill sovekupé på toget. Legg deg naken. Når de mannlige grensevaktene kommer inn i kupeen for å sjekke om du har til hensikt å flykte, blir de distrahert av din nakenhet og mindre grundige.

– Pappa var mann og forsto menn, smiler Kerstin.

På togstasjonen i Øst-Berlin så jenta mange rundt seg som tydeligvis også skulle flykte. Unge og gamle og alt imellom. Det virket som om de hadde tatt med seg alt de eide.

– Jeg husker jeg tenkte, er de ikke redde? Konsekvensene av å bli tatt var jo så enorme.

Jo nærmere grensen toget kom, desto mer støy ble det. Passasjerene satt i gangene. De som ble mistenkt for å skulle flykte fikk støt fra elektrosjokkvåpen og dratt ut av toget. Kerstin slapp gjennom og ankom Praha, hovedstaden i daværende Tsjekko­slovakia. Siden hun ikke visste veien videre, hang hun seg på en gruppe ungdommer som også hadde til hensikt å flykte til Vesten.

Fratatt reisepasset

Ferden gikk til en lokal togstasjon i Praha for å ta toget videre til hovedjernbanestasjonen i byen. På den korte togturen holdt fluktforsøket på å gå i vasken. Det var billettkontroll. Hele gjengen hadde glemt å kjøpe billett. De ble luket ut, kontrollørene konfiskerte både reisepass og ID-papirer. Uten dem kom de ingen vei.

– Jeg tenkte med meg selv at kontrollørene er jo fattige de også, forteller Kerstin.

– I tillegg til pengene pappa hadde sydd inn i sekken hadde jeg 10 vesttyske Mark i lommen. Østtyske penger hadde ingen verdi utenfor Øst-Tyskland. Jeg spurte dristig om jeg kunne kjøpe tilbake reisepasset mitt med dem. Nei. Det fungerer ikke slik, sa de først. De jeg reiste sammen med hadde også en del vesttyske mark. Vi ga dem alt vi hadde og fikk reisepassene våre tilbake med følgende beskjed: Husk å kjøpe billett neste gang!

Ble ikke kontrollert

Vel fremme på hovedstasjonen i Praha mistet Kerstin de andre ungdommene av syne. Men en eldre fyr så henne og spurte lavmælt om hun hadde til hensikt å flykte. Den østtyske 19-åringen var opplært til ikke å snakke med fremmede, men denne karen så trivelig ut. Og dessuten var Kerstin i villrede om hvilken vei hun skulle ta så hun nikket bekreftende. Han pekte mot en trapp. – Gå opp den, til venstre står toget til Vest-Tyskland.

Kerstin gikk opp trappen, satte seg på toget og etter ett par minutter kjørte det av gårde. Og det utrolige skjedde:

– Da vi ankom grensen til Vest-Tyskland ble vi ikke kontrollert. Toget rullet over grensen og stoppet på en stasjon i en liten by sør i Vest-Tyskland. På stasjonen sto folk i militære uniformer. «Alle fra DDR skal av her», be­ordret de. «Vi skal ta oss av dere».

Kerstin og de andre østtyske flyktningene ble kjørt til en militærleir utenfor Nürnberg hvor papirer, formaliteter og eventuell videre forflytning skulle arrangeres. Hun var fremdeles internert der den 9. november da noen kom og fortalte at Berlinmuren var i ferd med å falle.

Til Norge i 1992

Sammen med de andre østtyske flyktningene så hun på en TV-skjerm at folk strømmet ut gjennom Muren. En eller annen spurte: «Drar du tilbake nå?» Ikke faen, svarte jeg. – Hvem vet hvor lenge dette varer? Det skjedde jo ved en tilfeldighet.

De neste månedene som fri fugl i det ville vesten forsvant som i en virvelvind. Kerstin var en stund hos slektninger i München, så på bilferie med familie rundt om i Europa, hun sneiet innom hjemlandet med vesttysk pass da hun følte det var trygt, hun besøkte søsteren i USA og kom til Norge første gang i 1992.

I Norge må hun på en måte ha følt seg hjemme. Hun dro i hvert fall tilbake til det gjenforente Tyskland, solgte det hun det hun hadde og flyttet til Norge for godt i 1993. Allerede året etter fikk hun fast oppholdstillatelse.

I dag er den østtyske avhopperen norsk statsborger, en ekte sogning som bor med sin 14 år gamle datter i den smellvakre turistperlen Selje ytterst i hav­gapet i Sogn & Fjordane.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn