Hvalfanger-bataljonen rakk aldri hjem før krigen
Soldater på spekk
De første sabotørene som dro fra England for å plage nazi-Tysklands krigsmaskin på norsk jord i 1940, hadde svært liten kjennskap til rifler, revolvere og sprengstoff. De var langt mer vant til harpuner og flensekniver.
KLARE TIL INNSATS: Norske soldater med Bren maskingevær, Tommy-hjelm og britiske battledresser. Antrekket var svært forskjellig fra det mange var vant til som hvalfangere. Innfelt: Bjølvo Kraftstasjon ved Ålvik med rørgata som ble sprengt den 15. juni 1940 i Hvalfangerbrigadens første sabotasjeaksjon.
Foto: Nasjonalbiblioteket/Norsk Vasskraft- og Industrimuseum.
Det vil være synd å si at operasjonen var grundig planlagt.
Det sto 29. mai 1940 på kalenderen da den 60 fots store danske fiskekutteren «Lady» la ut fra Lerwick på Shetland med kurs for Norge. Om bord var en gruppe på 11 sabotører. Alle hadde de fått et lynkurs i sabotasje. Nå skulle de i løpet av 14 dager gjøre så mye skade på telenettet og annen infrastruktur som var viktig for tyskerne, som de bare klarte.
Ordren var å gå til Hordalandskysten. I området mellom Sognefjorden og Hardangerfjorden skulle de kutte telefonkablene på tre forskjellige steder.
Målet var å isolere Bergen fra omverdenen.
Hvalfangere
De skulle sprenge telefon- og telegrafstolper og enkelte telefonsentraler. Planen var også å sprenge broer og tunneler syv ulike steder på Bergensbanen, samt ødelegge Fykse bro i Hardanger. Fem fabrikker og kraftverk sto også på angrepsplanen.
Blant de 11 var det syv som var særlig godt vant til å møte store motstandere. Men til forskjell fra tyske okkupasjonsstyrker i Norge var ikke motstanderne de syv hadde erfaringer med, bevæpnet.
De syv var hvalfangere. I likhet med mer enn 5000 norske hvalfangere, rakk de aldri hjem til Norge da krigen brøt ut. I stedet ble de innrullert i en egen norsk brigade i Storbritannia under 2. verdenskrig.
Jakt på sko
Fiskebåten «Lady» var blitt malt og kamuflert med drivgarn og fiskeredskaper for å ligne på norske fiskebåter, den hadde fått påmalt falske kjennetegn og gitt dekknavnet «V2S». Aksjonsgruppen om bord var dårligere forberedt. Den hadde sparsomt med informasjon om sabotasjemålene. Ingen av sabotørene var kjent i området der de skulle operere. Etterretning om tyske stillinger og vakthold manglet helt. Aksjonen på vestlandskysten var ikke mer planlagt enn at enkelte av sabotørene dro fra Shetland i lakksko.
Fraktet hvalfangere hjem som soldater: Kokeriet D/S Thorshammer lurte seg unna og var et av få kokerier som ikke ble senket under krigen.
Foto: Hvalfangermuseets samlingÅ skaffe seg skikkelig fottøy ble derfor noe av det første de måtte ordne da de ankret opp i Selvåg
1. juni.
Vel i land delte sabotørene seg i ulike grupper før de la i vei til fjells med ryggsekker fulle av sprengstoff og ammunisjon.
Fotograferte sabotørene
Hvalfangeren Simon Sinclair Fjeld var sjef for aksjonen. Sammen med Otto Ferdinand Aksdal dro han rett til Bergen for å skaffe papirer for «V2S» som fiskeskøyta var omdøpt til. De ga seg ut for å være tyskvennlige nordmenn, og fikset dermed tillatelse til at skøyta kunne seile fritt i Hordaland. Men tyskerne bestemte at den skulle hete «Hospitz», uten å ane at oppdraget var å frakte sabotører rundt
i distriktet.
Rubin Langmo, Axel Kronberg og fire av hvalfangerne satte kursen mot Voss. De ville rekognosere i området før de gikk til aksjon.
Den 9. juni var Fjeld og Aksdal tilbake på «Hospitz.» De hadde klart å skaffe kart som viste de tyske stillingene i Bergens-området. Hvalfangerne dukket opp etter sin ekspedisjon til Voss en ukes tid senere, mens Langmo og Kronberg tok seg tilbake til skuta delvis sjøveien og delvis over land.
På vei ned Bordalen ved Voss hadde de truffet på noen tyske offiserer i en Mercedes. Tyskerne hadde stanset og fotograferte de norske vandrerne med de tunge sekkene på ryggen.
De skulle bare visst …
Hvalfangerbrigaden
Det er en for mange ganske ukjent historie som rulles opp i boken «Hvalfangerbrigaden,» skrevet av medlemmene i gruppen Scottisch Norwegian Connection, en gjeng idealister fra Vestfold og Telemark.
Det var hvalfangere fra denne delen av landet som dannet grunnstammen i det som i løpet av krigen ble de norske hærstyrkene i Skottland. Mer enn 5000 hvalfangere kom seg ikke hjem til Norge da krigen brøt ut, mange av dem «gikk i opplag» i Storbritannia, og de var mer enn villige til å yte en innsats for fedrelandet.
Byen Dumfries ble for alle praktiske formål «hjembyen» for Den norske brigaden. Byens ordfører lovet at Dumfries skulle bli et hjem for dem som var tvunget til å være borte fra sine egne hjem. Borgerne av Dumfries holdt det løftet. De gjorde alltid sitt beste for at nordmennene skulle trives, selv om situasjonen nok enkelte ganger føltes tung og vanskelig for dem.
Og selv om de færreste av dem som meldte seg til tjeneste hadde lang militær erfaring, så var det lite å si på innsatsvilje og tæl.
Oberstløytnant Carl Johan E. Stenersen var sjef for øvingsavdelingen i Dumfries, og han var meget stolt av sine soldater. Da han en gang ble spurt hva han syntes om sine karer, svarte han:
«For å være beskjeden, kan jeg si at den norske soldat er litt bedre enn andre soldater!».
Men nå var det tid for å gå til aksjon.
Første smell
Den 15. juni smalt det under rørledningen til Bjølvefossen kraftverk i Ålvik.
Det ble den første eksplosjonen som var utløst utenfra under okkupasjonen av Norge.
På forhånd hadde hvalfangerne kuttet telefonsambandet i området før tre sabotører snek seg frem til rørledningen og montert ladningene. Noen andre sabotører hadde underminert deler av veinettet mellom Bergen og Norheimsund for å hindre tyskerne i å rykke raskt frem til åstedet. Som kronen på verket sprengte sabotørene også en del telefonstolper på vei tilbake til skøyta i Selvåg.
Da sabotørene etter hvert kom tilbake til «Hospitz», fryktet de at det ikke ville gå lenge før de ble oppdaget og avslørt. De hadde på langt nær klart å gjennomføre alle de ambisiøse planene de hadde med seg over Nordsjøen. Men de kom seg gjennom sabotasjeaksjonen uten tap og fikk med seg mye viktig informasjon. Sammen med det de hadde utrettet på norsk jord, var det nok til at oppdraget ble sett på som en suksess.
… en høyst uventet suksess for hvalfangerne som hadde forlatt Norge i september/oktober 1939 med kurs for fangstfeltene i Antarktis.
Rakk ikke hjem
Verdenskrigen var i sin spede begynnelse da en imponerende flåte satte kursen mot den andre siden av jordkloden høsten 1939. 28 svære hvalkokerier og 240 mindre fangstskuter. 25 av ekspedisjonene var fra Norge. Totalt var det 6270 nordmenn forhyrt på hvalfangst denne sesongen, mer enn 5000 av dem var fra Vestfold – selve hvalfangstfylket.
Og alle skjebner, og alle aldrer er forenet i et stort kameratskap.
Hvalfangerne visste selvsagt at de la ut i en urolig verden.
Nazi-Tyskland hadde annektert Østerrike og Sudetland i 1938, Böhmen og Mähren i 1939, og gått til krig mot Polen 1. september 1939. Dette førte til at Frankrike og Storbritannia to dager senere erklærte krig mot Tyskland. Som en konsekvens av dette var nå også krigen til havs i full gang. Selv om Norge på dette tidspunkt var nøytralt, strøk 58 norske skip med i krigsforlis fra 1. september 1939 til 9. april 1940. 376 sjøfolk og 16 passasjerer omkom.
Men hvalfangstflåten kom seg velberget ned til fangstfeltet.
I begynnelsen av mars 1940 var sesongen over i Sørishavet og hele flåten stevnet nordover. Alle gledet seg til å komme hjem og treffe sine kjære igjen.
Men slik skulle det ikke bli.
Før den seks uker lange hjemreisen var til ende, marsjerte tyske tropper gjennom gatene i Oslo og en rekke andre norske byer, og det var harde kamper rundt om i landet.
Vidkun Quisling krevde at hvalflåten skulle komme seg hjem, den norske regjeringen ga ordre om at den skulle seile til alliert havn.
Valget var lett.
Hvalkokeriene gikk til havner i Trinidad, Barbados, Rio de Janeiro, Dakar og Kanariøyene i påvente av nærmere ordre. Deretter gikk kursen mot Storbritannia, enten direkte eller via Canada, alene eller i konvoi.
Hvalfangere utgjorde stammen
Starten på norsk militær virksomhet i Storbritannia under den 2. verdenskrig, skjedde i privat regi. Vernepliktig kaptein Nils Harald Rosenquist Petersen jobbet for Borregaard i London, og tok på seg oppgaven som militærattaché ved den norske legasjonen.
Én av hans første oppgaver ble å registrere frivillige norske borgere som ville gjøre krigsinnsats for hjemlandet. Hvalfangerne som hadde strandet på De britiske øyer, var ikke vonde å be.
Allerede 23. april 1940 hadde 80 mann meldt seg. De ble sammen med enkelte andre norske i London starten på det som etter hvert skulle bli Den norske brigade i Skottland.
Nordmennene ble etter kort tid flyttet nordover fra London til det som for resten av krigen skulle bli det norske hovedkvarteret – byen Dumfries. Utover våren og sommeren 1940 kom det mange flere hvalfangere som ville slåss for Norge.
Totalt kom det våren 1940 rundt 2000 norske hvalfangere, og flere fulgte på etter hvert. Det var disse som dannet grunnmuren da Den norske brigade ble bygget opp under ledelse av general Carl Gustav Fleischer, helten fra Narvik som var beordret til å forlate Norge.
Herdet
Den britiske etterretningstjenesten var allerede i gang med å se hva de kunne få til på norsk jord.
Ikke lenge etter at Norge ble okkupert, begynte britene å gruble på hvordan man kunne spionere på tyskere i Norge og drive sabotasje på for tyskerne vitale anlegg. Det som måtte gjøres, var å få tak i norske frivillige til å utføre oppdrag i Norge. Hvalfangere var kjent for å være herdede og tøffe menn, og hvalfangstflåten hadde søkt til Storbritannia.
Sjømannsforbundets mann i London ble sammen med en norsk advokat satt på jobben med å finne folk til sabotasjeaksjoner i Norge. Noen av de første som ble rekruttert var hvalfangere, gjerne vervet på puber rundt om i London.
Stort kameratskap
En av de mange som ble innrullert i Den norske brigaden, var den kjente dikteren Nordahl Grieg. Han var elev ved et troppsførerkurs som begynte rett over nyttår i 1941.
– Det uvanligste ved skolen er utvilsomt elevene, skrev Nordahl Grieg senere.
− Hvis dette er en slags fortsettelse – hurtig og fortettet – av krigsskolen hjemme – har det vel aldri vært maken til kadetter. Her er hvalfangere, ikke så få av dem, breie, ruggende, skarpøyde vestfoldkarer, som kan se en mine på 20 kvartmil, og som når de skal på byen om lørdagen, spør om vi blir med i land.
Her er unge gymnasiaster som var med i krigen hjemme, her er en lærer ved den høyere skole som aldri har hatt noen som helst militærtjeneste, men gikk gjennom de tyske linjer for å få et gevær og slåss, han er nå sersjant. Her er en fremmedlegionær fra Marokko, hurragutt og skiløper fra Nordmarka, her er forretningsmenn fra Sør-Amerika som gikk ned fra alt, fra stilling og eiendom og dro av gårde den dagen de hørte at landet vårt var angrepet. På veggen i spisesalen henger bilder fra Norge, men på stolene under sitter landet, fra Vardø til Arendal, i kjøtt og blod. Og alle skjebner, og alle aldrer er forenet i et stort kameratskap, skrev han om de frivillige.
Rasende og kamplystne
Gjennom krigsårene deltok styrker fra brigaden i ulike aksjoner. En garnison på 12 mann ble landsatt på Jan Mayen, en annen tropp deltok under evakueringen av Svalbard, mens en styrke på 82 mann forsøkte å gjenvinne kontrollen over kullgruvene på Svalbard. Forsøket mislyktes og 12 mann omkom.
En gruppe på 14 mann seilte høsten 1941 til Sør-Georgia der de etter anmodning fra War Office avløste en britisk vaktstyrke.
I 1944 var brigaden etter flere omorganiseringer omsider fulltallig, med rundt 2500 mann. Den sommeren deltok styrken i realistiske landgangsøvelser sammen med 52nd Division, men da divisjonen i august ble flyttet til et oppmarsjområde i Sør-England, ble den norsk brigaden trukket tilbake.
Frigjøringen av Finnmark
Mannskapene var forbannet. De hadde sett for seg at de endelig skulle komme i kamp. Offiserene sendte flere krav til regjeringen om at brigaden måtte settes inn i kamp i Frankrike. Men regjeringen var fast bestemt på at den måtte holdes i reserve for innsats i Norge.
Ved frigjøringen av Finnmark deltok en mindre styrke fra brigaden, mens 12 mann fra fallskjermkompaniet ble sluppet ut over Trøndelag i mars 1945.
Etter kapitulasjonen ble brigaden spredt på en rekke byer og tettsteder. Oppgavene var hovedsakelig forpleining og hjemsendelse av tidligere krigsfanger samt minerydding og en del sivile oppgaver.
Brigaden ble demobilisert i oktober 1945 og hvalfangerne kunne endelig reise hjem – seks år etter at de forlot sin kjære.
Dramatiske skjebner
Mennene bak den første utenlandsstyrte sabotasjeaksjonen i Norge under 2. verdenskrig møtte tøffe skjebner.
Angiveri, tortur, nerver som slo seg vrange, selvmord og henrettelser, bomber − men også berømmelse, respekt og stillinger fra ordfører til håndspålegger ventet de 11 som var med i aksjonen.
Karsten Wang, 1. styrmann fra hvalkokeriet «Uniwaleco» var fra Tjøme. Han ble skipper på «Hospitz» («V2S»). Senere dro han til Bergen hvor han hjalp til med å organisere båttrafikken til Storbritannia. Han måtte han rømme fra Bergen, ble angitt i Telemark og arrestert av Gestapo. Wang ble utsatt for harde forhør og tortur i nærmere ett år før han ble skutt.
Simon Sinclair Fjeld, hvalfanger fra Tønsberg kom fra kokeriet «Terje Viken», ble i mai 1940 utpekt som den første lederen i den norske avdelingen underlagt «Seksjon D». Han hadde ytterligere to oppdrag i Norge, men fikk nerver og måtte gjennom et lengre sykehusopphold. På en reise til Storbritannia om bord i motortankeren «Buesten,» var han blant 28 mann som mistet livet da skipet ble bombet og beskutt.
Mons Storemark, sjømann fra Fedje, ble med på den første norske ekspedisjonen som nestkommanderende. Han kom tilbake til Norge som skipper på «Hospitz» på den andre norske ekspedisjonen i slutten av juni 1940. Etter krigen ble han ordfører på Fedje.
Leif Olsen fra Tønsberg var hvalfanger som akkurat hadde mønstret av kokeriet «Sourabaya», og var én av de første som ble rekruttert til dette oppdraget, blant annet fordi han snakket godt engelsk.
Sigfred Pettersen, Sverre Thorleif Thorsen og Asbjørn Kristiansen var hvalfangere fra Tønsberg.
John (Henry) Valle var hvalfanger fra Larvik.
Anders Fjeld var leder for aksjonen
Ragnvald Torgersen hadde bakgrunn som sjømann.
Karl Kronberg, svensk sjømann, ble rekruttert som maskinsjef på «Hospitz» på denne første sabotasje-ekspedisjonen til Norge. Han var med i teamet som angrep Bjølvefossen kraftanlegg. Han begikk selvmord i London rett etter at gruppen kom tilbake.
Rubin Langmo kom fra Telemark og var reserve i den norske marines flyvåpen. Etter den tyske invasjonen klarte han å flykte til Shetland om bord i en fiskeskøyte. Han ble medlem av sabotasjeteamet med bl.a. Karl Kronberg i denne første ekspedisjonen for Seksjon D i Norge. Han ble senere medlem i Kompani Linge, og ble sagt å være en av de beste agentene, men litt vill i stilen.
Olav Martin Leirvåg var kystlos i Bergens-området. Han ble den første norske instruktøren ved treningsskolen i Brickendonbury, og ble senere pastor ved de norske styrkene i Storbritannia. Han var også med og rekrutterte folk til oppdrag i Norge. Etter den første sabotasjeaksjonen på Vestlandet fikk Leirvåg tilnavnet «dynamittpresten» fordi han også hadde vært med ut i felten og plasserte sprengladninger. Han var kjent som en karismatisk taler og drev også med håndspåleggelse.
Oskar Leirvåg var bror til Olav Martin Leirvåg.
Otto Ferdinand Aksdal fra Haugesund flyktet til Shetland sammen med Leirvåg. Han ble med i den første aksjonen, og var sammen med Olav Martin Leirvåg i den andre ekspedisjonen. Senere ble Aksdal med
i britisk etterretning og tjenestegjorde i den norske marinen i den 54. MTB -flotilje med base i Lerwick.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 06 2021