Sank på 18 minutter – 1200 omkom
Norske Gerda hadde andre planer da torpedoen rammet passasjerskipet
Passasjerskipet Lusitania ble torpedert av en tysk ubåt sør for Irland. Mens 1962 mennesker kjempet for livet, klamret Stavanger-jenta Gerda Nilsen seg fast til mannen hun hadde truffet om bord – og som nettopp hadde fridd til henne.
– Det var fortvilet. Vi så bare døde, flytende kropper.
Ordene tilhører en av roerne som ankom stedet der Lusitania sank, en lokal prest. Han var en av mange frivillige fra redningsstasjonen i Cormacsherry i Irland som rodde de 18 kilometerne ut til havaristedet, en rotur på tre og en halv time.
De rakk ikke frem i tide. 1200 mennesker møtte sin skjebne i det iskalde vannet i mai 1915.
Men situasjonen var ikke bekmørk. Over 700 mennesker overlevde forliset. Én av den var norske Gerda.
Spektakulære forlis
For 110 år siden var det dystre tider for de store, transatlantiske passasjerskipene. I april 1912 traff Titanic et isfjell og gikk ned med over 1500 mennesker, i mai 1914 kolliderte Empress of Ireland med et norsk lasteskip på vei ut Lawrence-elven fra Quebec. Også der omkom over tusen personer.
Snart sto neste kjempe for fall. Lørdag 1. mai 1915 forlot Lusitania New York og la ut på sin 202. overfart over Atlanterhavet, som vanlig på vei mot Liverpool – og et Europa herjet av 1. verdenskrig. Passasjertrafikken hadde faktisk gått ganske normalt gjennom den første krigsvinteren, med bare en liten nedgang i billettsalget. Rederiet lot Lusitania gå med tre turbiner i stedet for fire for å kutte kostnadene.
Før avreise fra New York gikk ryktene om økt tysk ubåtaktivitet i havet rundt De britiske øyer. Tyskerne hadde erklært området for en krigssone og sendt ut advarsel om at alle skip ville bli senket uten forvarsel.
Det var ikke i tråd med krigens skrevne regler om at mannskap og sivile skulle beskyttes før senking eller konfiskering av såkalte «handels-cruiseskip». Men tyskerne mente at også britene brøt reglene når de fraktet krigsforsyninger på passasjerskipene. I deres øyne var nå Lusitania et legitimt mål.
Og det lot tyskerne de reisende få vite. Oppsiktsvekkende nok satte den tyske ambassaden inn en advarsel i de amerikanske dagsavisene. Teksten var plassert ved siden av annonser for billettsalget. Den siste setningen lød: «Alle som reiser på britiske eller allierte skip i krigssonen, gjør det på egen risiko.»
Nordmenn i dramaet
Rederiet og kaptein William Turner beroliget passasjerene med at skipet var altfor raskt for tyske torpedoer, og de færreste lot seg skremme. Lusitania gikk fra New York med 1265 passasjerer, inkludert 129 barn og et mannskap på 694. Medregnet tre innelåste tyske krigsfanger, var det 1962 personer om bord.
I lasterommet var det som vanlig fullt. Mest matvarer – for eksempel 80 tonn med bacon – men også metaller, bildeler og pelser. Og 4200 kasser fra den amerikanske våpenindustrien, med patroner og patronhylser.
I den bevarte passasjerlisten finner vi tre norske statsborgere. Én tilhørte mannskapet, sjømannen John Anderson (57), mens den 40-årige Anna Enderson står oppført som «forstanderinne» og Violet Neilson, alder ukjent, kun som «3. klassepassasjer». Bare sistnevnte overlevde ferden.
Men det er den fjerde, norske passasjen vi i dag vet mest om. Hun het Gerda Nilsen og ble født i Stavanger, der hun ble døpt i Domkirken i 1886. Hun flyttet med far og tre søstre til England rundt århundreskiftet og står derfor oppført som britisk statsborger i passasjerlisten. Hun livnærte seg som syerske og bodde noen år i New York.
I mai 1915 skulle hun tilbake til England for å besøke storesøsteren. Hun kjøpte billett på tredje klasse på Lusitania. De luksuriøse salongene på førsteklassedekkene kunne hun bare lengte etter.
Men overfarten ble likevel riktig så trivelig. Gerda møtte nemlig en sjarmerende engelskmann. Han het John Welsh. Etter en snau uke om bord fridde han til jenta fra Stavanger. Om kvelden torsdag 6. mai sa hun «ja».
Dødens kurs
Lusitania nærmet seg kysten av Irland i tjukk tåke. Kaptein Turner visste at tyske ubåter herjet i farvannet. Rapporter fra det britiske admiralitetet fortalte at 23 handelsskip var angrepet bare i løpet av den siste uken. Turner hadde mørklagt skipet og gitt ordre om at «sigarrøking var forbudt på dekk». Men han hadde også avfeid et par ivrige passasjerer som hadde mast om livbåtøvelser.
Fredag formiddag fikk Turner vite at en tysk ubåt var observert i kanalen. Turner styrte Lusitania nærmere irskekysten og åpnet for muligheten til å søke havn i Queenstown. Litt bekymringsfullt var det at ingen britiske eskorteskip hadde møtt Lusitania, slik praksisen var. Klokka 11 på formiddagen lettet den tjukke tåka, og Turner økte hastigheten fra 15 til 22 knop.
Røyk i kikkerten
Det plutselige solskinnet kom beleilig for den tyske ubåtkommandanten Walther Schwieger på U-20, som lå i overflatestilling på vei hjem etter noen hektiske dager med raid i den irske kanalen. Nå fikk han se røyk i kikkerten. Fra fire skorsteiner. Straks gjenkjent som Lusitania eller Mauritania. «Væpnede handelsskip», ifølge Schwiegers liste.
Avstanden var fortsatt for stor. Og skipet gikk for fort. Men Schwieger tok en sjanse. Dersom Lusitania la om kursen mot styrbord for å plotte en ny rute mot Queenstown, ville det kanskje akkurat gå.
Litt før klokka to sto mange av Lusitanias passasjerer på dekk og kikket innover mot fyrtårnet på den karakteristiske halvøya Old Head of Kinsale på den irske sørkysten.
Plutselig mistet mange balansen, skipet hadde svingt kraftig mot styrbord. Kaptein Turner hadde tydeligvis fått det travelt med å legge om kursen. Folk kom seg på beina igjen, smilte kanskje litt fårete, intetanende om at den brå svingen var en dødsdom. Lusitania var nå i ferd med å bli avskåret av U-20.
På 700 meters avstand avfyrte den tyske ubåten én enkelt torpedo. Den beveget seg tre meter under overflaten i en hastighet av 38 knop – og traff Lusitania på styrbord side, langt fremme.
– Det hørtes ut som om en tung dør ble smelt igjen, forklarte kaptein Turner senere.
Nesten umiddelbart ble skipet rammet av en ny eksplosjon, langt kraftigere, og en enorm søyle av vann og skipsdeler sto til værs. Like umiddelbart forsto Turner at skipet var ferdig. Nødmeldingen gikk ut:
«SOS. Kom med en gang. Voldsom slagside.»
Hjelpen kom for sent
Lusitania krenget kraftig mot styrbord. Dermed svingte alle livbåtene på babord side inn over dekk. I panikken ble det likevel prøvd å slå dem løs. De fem tonn tunge livbåtene deiset i dekket og knuste alle som sto i veien. Livbåtene på styrbord side dinglet ut over avgrunnen, vekk fra skipet. Solstoler ble tatt i bruk som broer.
Lusitania gikk ned på 18 minutter. Bare seks av 48 livbåter havnet på vannet. Folk prøve å holde seg flytende så godt de kunne.
Det tok rundt to timer før de første båtene var på plass for å starte redningsarbeidet. En fiskeskøyte, «Wanderer» fra Isle of Man, plukket alene opp 200 overlevende.
Bryllupsklokkene i Liverpool
Historier om heltedåd og mot har overlevd. Den skandaliserte millionæren Alfred Vanderbilt hjalp kvinner og barn på det krengende skipet og ga fra seg livbeltet til en skrekkslagen sykepleier. Alfred kunne ikke svømme og omkom sammen med 1200 andre, de aller fleste briter. De tre innelåste tyskerne, 94 av de 129 barna, to av de tre norske statsborgerne.
128 amerikanere var blant de døde da Lusitania gikk ned.
Britene brukte tragedien for alt den var verdt i forsøket på å lokke det nøytrale USA med i krigen. Ett av ryktene som spredte seg, var at tyskerne ga barna skolefri i en uke for å feire senkingen av Lusitania. Det var selvsagt sprøyt.
President Wilson lyktes med å holde USA nøytralt, blant annet etter tyske unnskyldninger og forsikringer om at episoden ikke ville gjenta seg. Men opinionen hadde snudd. I 1917, da Tyskland igjen åpnet for uinnskrenket ubåtkrig og samtidig prøvde å lokke Mexico til krig mot USA, hadde amerikanerne fått nok.
Gerda Nilsen og John Welsh havnet i det kalde vannet sammen. John fikk skjøvet Gerda opp i en allerede overfylt livbåt. Selv klamret han seg fast på utsiden. Begge overlevde. Bare en uke senere giftet de seg i Liverpool.
– Her er vi sammen, og nå skal bryllupsklokkene ringe, uttalte de til Irish Times.
Bare åtte år etter dramaet ble Gerda innlagt på det som er beskrevet som et sinnssykehus i England. Der ble hun til sin død i 1961.
Kilder: Lusitania Online, Encyclopedia Titanica