Krigsheltinne
Wanda var midt i sin blomstrende ungdomstid og gledet seg til russetiden. Så fikk alt en brå slutt
Unge, modige Wanda Hjort havnet i Tyskland under andre verdenskrig. Der tok hun store sjanser for norske fanger i fengsler og konsentrasjonsleirer rundt Berlin.
Hun var 21 år gammel, Wanda Hjort, da hun med skjelvende, men faste skritt gikk mot vakthuset i Sachsenhausen konsentrasjonsleir. Med seg hadde hun den sjarmerende lysluggen Helge, lillebroren.
Året var 1942, og dette var i «den harde tiden» i leiren. Umenneskelige forhold, lite mat, forfrosne fanger.
Da hun hadde spurt etter veien til Sachsenhausen, slo lokalbefolkningen blikket ned og svarte ikke. Hvorfor de var så tilbakeholdne, forsto hun ikke før hun så fangene og deres liv i konsentrasjonsleirens gru.
Det sto fryktinngytende vakter utenfor vakthuset, bevæpnet til tennene. Wanda tok med seg lillebroren og gikk rett frem til vakthuset, med et norgesglass med potetsalat og lomper i den slitte Bergans-sekken.
Les også (+): Krigshelten sluttet aldri å bebreide seg selv for brorens død
Vakt trodde hun kom fra Røde Kors
At de var ranke og lyshårede, gjorde kanskje sitt til at de ikke ble bryskt avvist. En aldri så liten misforståelse gjorde også sitt. Da vakten spurte hvor de kom fra, svarte Wanda på sitt skoletysk at de kom fra Gross Kreutz – stedet der familien hennes og andre sivilinternerte ble holdt i en slags husarrest på et gods.
Men vakten trodde de kom fra Rote Kreutz (Røde Kors). Wanda gjorde ingen ting for å oppklare den misforståelsen.
Uten navn og nummer var det umulig å komme i kontakt med fangene. Dette ble startskuddet for en innsamlingsaksjon av navn og nummer, som skulle vise seg å bli livsviktig ved krigens slutt.
Til tross for en viss skepsis fra vaktenes side, fikk hun levere matpakkene og presiserte at de skulle gis til norske fanger. Wanda og Helge gikk fra konsentrasjonsleiren den dagen med en sterk følelse av at det de hadde gjort kun var en dråpe i havet, for behovet for hjelp var så enormt.
Russetiden som forsvant
Vi går tilbake til våren 1940. Wanda var ferdig med gymnaset og gledet seg til russetid og den røde kjolen som foreldrene skulle forære henne i den anledning. Til høsten ventet studier. Hun var midt i sin blomstrende ungdomstid, som fikk en brå slutt.
9. april kom som et sjokk. Hverdagslivet ble totalt forandret, bevæpnede soldater marsjerte i gatene, og det ble erklært forbud mot mangt hun aldri hadde tenkt over som en rettighet før. Konsekvensen av å bryte tyskernes påbud kunne i verste fall være fatal.
Nøytraliteten som norske politikere og innbyggere hadde klynget seg til, var brutt.
Wandas far, Johan Bernhard Hjort, var høyesterettsadvokat før krigen og fortsatte å jobbe i rettssystemet for tyskerne etter okkupasjonen. I 1931 hadde han vært med på å stifte Nasjonal Samling (NS), men han røk tidlig uklar med Quisling og meldte seg ut av NS i 1937.
Dog kunne han sympatisere mer med okkupasjonsmaktens ideologi enn andre.
Tyskernes lemfeldige forhold til lov og rett opprørte ham imidlertid, og dette resulterte i en kritisk artikkel i et rettstidsskrift.
Dette ble ikke tatt nådig opp av den tyske okkupasjonsmakten. Han ble arrestert og etter en tid havnet han i den beryktede tyske krigsfangeleiren Grini utenfor Oslo.
Wanda var 19 år og alvoret ble tvunget på henne. Nærmest hver dag reiste hun opp til Grini for å snakke med faren og kanskje få gitt ham en mat-pakke. Dette var Wandas første møte med en fangeleir, og hun ble forbløffet over hvor mange fanger som var der og hvor dårlig forfatning de var i.
Les også (+): I denne hytta gjemte nordmenn seg under krigen
Til husarrest i Berlin
Wandas familie hadde tette bånd til Tyskland. Hennes farmor kom fra en adelsfamilie i Tyskland. Farens søstre var gift med tyske grever, den ene onkelen var høyt på strå i nazi-systemet.
Etter noen måneder på Grini ble Johan Bernhard flyttet til et fengsel i Berlin. Familien visste ikke hvordan han hadde det, bortsett fra at forholdene var usle. Familien var fortvilet over skjebnen hans og bekymret seg for soningsforholdene.
Farens tyske slektninger trakk i noen tråder og han ble lovet å slippe fri, mot at hele familien kom til Tyskland og bodde der i husarrest, som en slags gisler for tyskerne.
Wanda ville absolutt ikke til Tyskland. Hun var blitt fratatt russetiden og hadde dessuten begynt på jusstudier. Nå ville hun miste vennene sine også. Tyskland var det siste stedet hun ønsket å være.
For å slippe å flytte, diktet hun opp en forlovelse, men ikke engang et forestående ekteskap kunne redde henne fra å flytte. Hele familien måtte bli med, frivillig eller ikke. Wanda ga etter, de flyttet for farens skyld.
Huset deres var som et slott
Huset familien kom til i Gross Kreutz, rett utenfor Berlin, var mer som et slott enn et hus. Det var i familiens eie, og Wandas tyske familie hadde i hvert fall gjort sitt for at de skulle ha det så bekvemt som mulig i husarrest.
Tyskerne holdt ord. Johan Bernhard ble sluppet fri og plassert i Gross Kreutz sammen med resten av familien. Lettet, men også fanget, måtte de gjøre det beste ut av tilværelsen.
Var hun bitter over at ungdomsdrømmene hennes ble borte? Wandas sønn Anders Heger svarer slik på spørsmålet:
– Hun var ikke bitter, rett og slett fordi hun ikke var en bitter kvinne. Men det er klart, ungdomstiden hennes ble ikke slik hun hadde sett for seg.
Når hun nå ble holdt fanget i Tyskland, slik Wanda følte at hun var, ble det viktig for henne å bruke tiden og engasjementet sitt til noe positivt. Mens faren satt på Grini hadde hun fått et innblikk i tyskernes fangeregime. Det viste seg at det var ingen ting mot det som møtte henne i Tyskland.
Les også (+): Norges verste seriemorder lever i frihet
Wanda bestemte seg for å finne Sachsenhausen
Da familien ble sendt til Tyskland, hadde hun lovet kona til rektor Seip ved Universitetet i Oslo å prøve å få kontakt med ektemannen hennes. Hun hadde ikke hørt fra ham siden han ble deportert. Han hadde sittet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, men satt nå fengslet i Berlin.
Til tross for familiens begrensede bevegelsesfrihet, tok Wanda sjansen på å dra inn til Berlin for å oppsøke rektor Seip. I sekken hadde hun matpakke.
Til sin overraskelse fikk hun møte Seip og snakke med ham. Matpakken ble tatt begjærlig imot. Samtalen med Seip fant sted på Gestapos kontor, og de måtte snakke tysk for at SS-offiseren skulle kunne følge med, men han fikk i hvert fall fortalt at han hadde sittet i Sachsenhausen.
Han fikk også nevnt et par navn og fangenummer, før SS-offiseren grep inn og fikk stoppet samtalen. Det gikk litt tid før Wanda forsto hvor viktige disse navnene og numrene var.
Det var etter dette besøket at Wanda bestemte seg for å finne Sachsenhausen og gi mat og støtte til de norske fangene der. Derfor sto Wanda og lillebroren Helge foran vakthuset utenfor Sachsenhausen, modige og målrettede.
Det hun fikk se der, satte det store arbeidet i gang. Arbeidet med å finne navn og nummer til norske fanger.
Gjorde det hun kunne for å hjelpe
På vei bort fra Sachsenhausen igjen så hun inn gjennom gjerdet. Tynnkledde, magre menn med nakne føtter i tresko jobbet hardt i den kalde vinden. Selv var hun godt kledd og hadde mat i magen. Medfølelsen brant i henne. Her var det ikke bare én fange å hjelpe, men mange.
Det måtte større innsats til, innså Wanda. Men både hun og familien følte seg temmelig hjelpeløse. Hva kunne vel de stille opp med mot et slikt terrorregime?
I begynnelsen arbeidet de ganske planløst. Det eneste faste var at Wanda hver fredag dro ut og stilte seg foran porten ca. klokken 12. Da kom rekken av fanger tilbake til leiren etter å ha vært på tvangsarbeid. For å vise dem hvem hun var, snudde hun ryggen til og viste frem sin gamle Bergans-sekk. Hun var norsk, og hun ønsket å hjelpe.
Nå arbeidet alle i familiegodset i Gross Kreutz med fangelistene, og det ble bakt og laget i stand stadig mer lomper og potetsalat. Mange fikk livsviktig næring fra disse norgesglassene med mat som ble brakt til leiren.
Les også (+): Båtfolk forsvinner sporløst i norsk ferieparadis. Området på Sørlandet omtales som den norske versjonen av Bermuda-triangelet på folkemunne.
NN-fangene skulle arbeides til døde
Samtidig som Wanda trofast dro til Sachsenhausen og delte ut norgesglass med lomper og potetsalat, samlet hun inn navn og fangenummer på norske fanger. Etter hvert ble adskillige opplysninger og matpakker utvekslet mellom den uredde unge kvinnen og fangene.
Gjennom lapper i de tomme norgesglassene hun fikk tilbake, eller lapper fangene selv hadde kastet ut gjennom gjerdet, ble fangene kartlagt. Ingen hadde tall på hvor mange norske fanger som satt i konsentrasjonsleirene.
Noen var til og med sendt dit som navnløse fanger for simpelthen å forsvinne, til allmenn avskrekkelse for alle som kunne tenke seg å motarbeide Det tredje riket og dets ideologi. Disse ble kalt NN-fanger, en forkortelse for «Nacht und Nebel» (natt og tåke), som var kallenavnet på et førerdirektiv utstedt av Hitler.
NN-fangene skulle arbeides til døde. Wanda og familien satte seg fore å spore opp de norske fangene, også NN-fangene.
Disse listene ble sentrale da norske fanger skulle reddes ut ved slutten av krigen.
Flere trengte hjelp
Det fantes flere fangeleirer. Wanda besøkte konsentrasjonsleirer som lå lenger borte. Hun reiste uten reisetillatelse, med hjertet i halsen. Hele tiden ble navn og fangenummer samlet inn, og organisert og katalogisert hjemme på Gross Kreutz.
En spektakulær og nervepirrende opplevelse var møtet med den modige fangen Sylvia Salvesen i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Sylvia ble nøkkelen til å få ut listen over norske fanger også her.
En dag fikk Sylvia beskjed om at hennes niese hadde kommet på besøk. Uten å ane hva hun gikk til, stilte hun opp i administrasjonslokalene.
Der sto unge Wanda og hilste henne: «Hei, tante Sylvia.»
Sylvia hadde aldri sett Wanda før, men spilte med. Dette ble begynnelsen på et fruktbart samarbeid. Sylvia og en medsammensvoren klarte med livet som innsats å smugle ut lister over norske fanger.
Les også: Han reddet 1670 mennesker fra Auschwitz, men ble beskyldt for kun å tenke på seg selv
En helt spesiell fange
Den fengslede rektor Seip, som Wanda hadde møtt på Gestapos kontor like etter at hun ankom Tyskland, ble etter hvert «satt fri» og isteden satt i husarrest, som familien Hjort. Han fortalte om en ung fange, en medisinstudent som tidligere hadde sittet i Sachsenhausen og som nå satt fengslet i Berlin.
Studenten hadde spurt om Seip kunne ordne litt ekstra mat til ham, og han ga Wanda navn og fangenummer til den unge mannen.
Wanda troppet opp i fengselet og spurte etter Bjørn Heger. Hun fikk møte ham på den betingelse at samtalen foregikk på tysk. Men det var ingen imøtekommende ung mann hun møtte. Han hadde en vond fangetid bak seg og næret ingen tiltro til en kjernesunn norsk jente som bodde i Tyskland.
Mistroen var vanskelig å trenge gjennom, det tok lang tid for Wanda å overbevise ham om at hun var «på den rette siden».
Da han etter en stund slapp ut av fengsel, ble også Bjørn Heger en av de mange i Gross Kreutz som arbeidet med listene over norske fanger. I perioder ble han sendt vekk til sykehus for å jobbe, før han var tilbake igjen.
Og nå var Wanda hjelpeløst forelsket i Bjørn. Snart var de et par.
Arbeidet intensiveres
Jo mer krigens slutt nærmet seg, dess viktigere var det å kartlegge fanger med navn og nummer. Det ble sett på som en reell mulighet at tyskerne kom til å ta livet av de siste fangene før freden ble erklært. Som for å slette sine spor.
Her kom Wandas lister over fanger, navn og fangenummer til uvurderlig nytte. Ikke bare i Sachsenhausen, men også i de andre fangeleirene.
Mot slutten av Annen verdenskrig ble aksjonen De hvite bussene, ledet av grev Folke Bernadotte, satt i verk for å redde ut skandinaver som satt i tyske konsentrasjonsleirer.
Etter lange forhandlinger ble det åpnet for at alle skandinaver skulle hentes ut av fangeleirene de satt i og samles på ett sted, av en liten armada hvitmalte busser fra nøytrale Sverige. Hvis en tysk leirkommandant sa at det bare var 12 norske fanger der, visste representantene for De hvite bussene at antallet var adskillig høyere.
De kunne vise til navnelister med fangenummer.
For noen kom hjelpen for sent. Vår senere statsminister Trygve Bratteli var en av fangene som ikke hadde overlevd stort lenger. For ham kom hjelpen akkurat i tide.
Fangene ble overlatt til seg selv
Etter krigen fortsatte Wanda og Bjørn hjelpearbeidet.
Som deltagere i hjelpekorpset jobbet de utrettelig med å oppspore og sikre fanger som ikke var kommet med De hvite bussene. Dette var jøder og fanger som hadde sittet i vanlige fengsler og ikke vært registrert.
De var rett og slett blitt etterlatt til seg selv etter kapitulasjonen.
Ingen tok seg av disse tidligere fangene. Det var ingen offisielle norske representanter som hjalp dem hjem igjen. Tyskland var bare ruiner og kaos. Wanda og Bjørn forsøkte å gi noen av dem en fremtid i landet og byen sin.
Ble engasjert i stiftelsen Hvite busser
I september 1945 giftet Wanda og Bjørn seg i Hamburg. Det ble et godt punktum på flere års nervepirrende aksjoner.
Sønnen Anders Heger forteller at han mange ganger spurte moren om hun var redd. Det faste svaret var at hun ikke kunne huske at hun var det, men det må hun ha vært, mener sønnen. Noe av det hun gjorde var jo direkte livsfarlig.
i Hjelpekorpset hele sommeren. Foto: Privat
Det tok tid før foreldrene hans begynte å snakke om det som hadde skjedd under krigen, men moren Wanda ble etter hvert svært engasjert i stiftelsen Hvite busser til Auschwitz – med navn etter aksjonen som hun hadde vært sentral i gjennomføringen av på slutten av krigen.
Stiftelsen arrangerer reiser for skoleelever til nazistenes tidligere konsentrasjonsleirer.
Wanda så det som en plikt å fortelle senere generasjoner om hva mennesker kan klare å gjøre mot hverandre, om terroren og umenneskeligheten som er så fjern for oss i dag.
Wanda Heger døde 27. januar 2017, 95 år gammel. Hennes historie er imidlertid høyst levende den dag i dag. Det er like viktig å fortelle historien om krigens grusomheter. Wandas livsverk lever etter henne.
Vi må aldri glemme.
Kilder: Wanda Heger: Hver fredag foran porten, 1984, Erle Sørheim: Til Berlin faller, Nordmenn i Det tredje riket, 2018, Christin Lund/Norsk Ukeblad: Piken med fangelistene, 2015
Les også (+): Monsterbunkeren som skjulte Hitlers terrorvåpen
Denne saken ble første gang publisert 27/01 2021, og sist oppdatert 27/01 2021.
