Vassdalulykken
Varselet ble sendt, men ingen hørte noe. Så skjedde tragedien
Skredfare var varslet. Lokalbefolkningen fryktet hva som kunne skje i den trange Vassdalen. Forsvaret sendte vernepliktige ingeniørsoldater inn i dalen. 16 kom aldri ut i live.
Soldatene som døde hadde ikke en sjanse. I løpet av sekunder dundret hundrevis av tonn snø ned over dem i den trange dalen. 31 unge menn og tre beltevogner ble fullstendig begravd. Bare 15 av soldatene ble gravd frem i live.
Snøkav
5. mars 2024 er det 38 år siden snøskredet i Vassdalen – den verste ulykken det norske forsvaret har opplevd i fredstid. Skredulykken skjedde under NATO-øvelsen «Anchor Express». 20 000 norske og utenlandske soldater kom til Nordland og Troms for å delta. Det hadde snødd tett i øvelsesområdet. Snømengdene skapte problemer selv i tettbebygde strøk. I Bjerkvik utenfor Narvik, for eksempel. Der hadde et skred gått over riksveien noen dager før.
I dagene før «krigen» startet, var været så dårlig og skredfaren så stor, at øvelsen var nær ved å bli avlyst. Onsdag 5. mars 1986 ble 2. tropp i Ingeniørkompaniet likevel beordret inn i den trange Vassdalen. To timer før de 31 ingeniørsoldatene la av gårde, var det sendt ut en advarsel om skredfare, men den nådde aldri frem til dem som dro inn i området.
Fanget i inferno
Soldatene skulle etablere en beltevogntrasé fra Bjerkvik til Salangsdalen i Bardu kommune via Vassdalen, Bukkedalen og Rauddalen. Oppdraget var et ledd i en flankeoperasjon under den store øvelsen.
De vernepliktige soldatene kjempet i voldsomme snømasser inne i den trange dalen. Arbeidet var svært slitsomt. Beltevognene slet seg fremover i dypsnøen, soldatene spadde som besatt for å få etablert traseen. Klokken hadde akkurat passert 13. Noen av de vernepliktige hadde rettet ryggen etter å ha spadd tung snø i flere timer. De sto og pratet sammen da de plutselig hørte en voldsom buldring oppe fra det 761 meter høye fjellet Storebalak.
Før de rakk å gjøre noe som helst, var de fanget i et inferno. Et hundre meter bredt snøskred kom dundrende nedover fjellsiden i en hastighet på 130 km/t og feide med seg både soldater og beltevogner.
Les også: (+) 2500 omkom i det uforklarlige forliset –Asbjørn overlevde
Besvimte
Én av dem som havnet under snøen, var Morten Karlsen. Den unge soldaten fra Narvik var ett av to rasofre som ikke hørte til ingeniørtroppen. Han var forlagt i bataljon 1, Åsegarden leir ved Harstad, men var utlånt til ingeniørtroppen som beltevognfører. Karlsen satt bak rattet i vognen da snømassene kom dundrende ned.
– Frontruten sprakk og snøen veltet inn. Samtidig ble vognen slengt bakover før den gikk kast i kast nedover, fortalte Karlsen til VG et par dager etter ulykken.
Han ble med raset helt til det stanset. Da alt roet seg, forsøkte han å komme seg løs, men skjønte fort at han satt bom fast. Etter kort tid besvimte han, og husker ikke noe før han våknet på sykehuset i Narvik.
Morten Karlsen var den siste av soldatene som ble gravd frem i live. Da hadde han ligget under den hardpakkede snøen i mer enn to timer.
De som ble funnet senere, var alle døde.
Null selvkritikk
Tragedien vakte voldsom oppsikt.
«Anchor Express» ble avlyst dagen etter.
Kritikken mot Forsvaret, og spesielt dem som ledet den store øvelsen, ble massiv. Men viljen til å ta ansvar og utøve selvkritikk, var omvendt proporsjonal med anklagene om rutinesvikt, til tross for at det tidlig ble tydelig at en rekke sikkerhetsrutiner ikke ble overholdt, og at kommunikasjonen sviktet i flere ledd.
– Vassdalen-ulykken har endret mye i hvordan Forsvaret opptrer under vintertjeneste i dag. Ulykken huskes og erfaringene brukes i tjeneste og i opplæring av dagens soldater, sier forsvarssjef Eirik Kristoffersen til Vi Menn (les intervjuet nederst i artikkelen). Bare én helt sto igjen da snøføyka hadde lagt seg etter katastrofen i mars 1986: Brigadesjef Arne Pran.
Én tok ansvar
Pran var den eneste av alle de høye offiserene i øvingsledelsen som sto frem og tok ansvar for det som hadde skjedd. Sterkt berørt av tragedien sto han rakrygget i stormen og fikk sympati og ros fra hele det norske samfunnet.
− Det er mine gutter, sa oberst Pran.
– Jeg tok ansvar fordi jeg var sjef. Det var slik jeg mente det skulle være, sa han i et intervju mange år senere.
Han mente det var andre som også burde tatt ansvar, men som ikke gjorde det.
– De får gjøre opp med seg selv. Hvis de føler at de burde gjort det, så er det synd for dem at de ikke har vært modige nok til å si fra. Det vil jeg kalle feighet, sa Pran – som mente det var en rekke opplysninger om det som skjedde i forkant av raset i Vassdalen som aldri kom frem.
Pran viste til at øvelsesstaben skulle vært bemannet og tatt imot varslene om skredene som hadde gått i forkant av dødsskredet, og at Vassdalen dermed skulle vært stengt.
Da denne beskjeden ble gitt, var ingen fra ledelsen til stede, og ingeniørtroppen ble sendt inn.
– Det var en grov svikt og burde blitt fortalt under granskingen og politietterforskningen etter ulykken. Det var flere enn meg som burde tatt på seg ansvar. Jeg tror de var redde for å få skyld, sa Pran.
Les også: (+) Da verdens undergang kom til Trøgstad
«Plassert på loftet»
– Det som skjedde, var en grov tjenestefeil med dødelig utgang, men det fikk ingen konsekvenser for dem som sviktet. De fortsatte i sine stillinger og gjorde videre karriere i Forsvaret, hevdet Arne Pran, som opplevde sitt livs krise i månedene etter ulykken. Han gikk inn i en depresjon, men kom seg gjennom den vanskelige tiden, ikke minst på grunn av all den forståelsen han møtte fra pårørende til dem som omkom.
Arne Pran var både bitter og desillusjonert etter det han opplevde. Han forlot Forsvaret allerede i 1988 for en sivil jobb. Da var han etter eget utsagn blitt «plassert på loftet» og fikk kun stelle med rutinemessige utrederoppgaver.
– Jeg følte meg som en smittebærer. I ett år satt jeg for meg selv med utredningsoppgaver. Det var ingen god terapi etter det jeg hadde vært igjennom, sa han da han gikk av.
Må ta lærdom
Året etter holdt han et foredrag der han kom inn på lærdommen Forsvaret etter hans oppfatning burde ta av Vassdalen.
– Den er viktig, fordi sporene på mange måter forgifter Forsvarets organisasjon. Klønete håndteringer, dype konflikter og personlige tragedier ble feiet under teppet fordi de nødvendigvis inneholdt kritikk mot ledere på meget høyt nivå. Det foredrag jeg har utarbeidet om hvordan det oppleves å sitte med lederansvar når en katastrofe inntrer, utgis på engelsk av Verdens helseorganisasjon. Forsvaret la det i en skuff, sa Pran.
– I et risikofylt yrke som i Forsvaret må det tas lærdom av det som skjer, også på lederskapssiden. Det dreier seg kort og godt om å ta vare på mennesker. Det er også et lederansvar å sørge for å gi de undergitte meningsfylte oppgaver, sa obersten.
Han døde den 7. juli 2020, 84 år gammel. Fire år tidligere var han blitt utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden, for sin samfunnsnyttige innsats.
Sjefen holdt munn
Generalmajor Martin Vadset var øvingsleder under Anchor Express. Sammen med flere andre offiserer fikk han sterk kritikk for en rekke feilvurderinger i forkant av ulykken da rapporten fra en granskningskommisjon ble lagt frem sommeren 1986.
Vadset avviste all kritikk, og politiet henla saken mot offiserene i mars 1987. Vadset nektet senere å kommentere ulykken i Vassdalen. Han døde 1. mai 2018, 87 år gammel.
Det har vært sagt og skrevet mye om Vassdalen-ulykken i de 35 årene som har gått siden tragedien fant sted. Pårørende og andre har ved en rekke anledninger bedt om nye granskninger, uten at det har skjedd.
Én av dem som har gått tyngst inn i materien er den tidligere Fremover-journalisten Espen Eidum. Høsten 2019 ga han ut boken «Vassdalen 1986: Avhørene – offiserene – den hemmelige granskningen.
Den bygger blant annet på en gjennomgang av rundt 110 politi- og kommisjonsavhør av 88 personer som var involvert på alle nivåer i øvelsen. I tillegg har han gravd seg ned i interne rapporter og korrespondanse mellom påtalemyndigheten, advokater og forsvarssjefen, om lovbrudd og skyldspørsmål.
Venter fortsatt på svar
– Det som slår meg er hvor mange personer i høye stillinger som overhodet ikke har vært villige til å ta ansvar, sier Eidum til Vi Menn.
− Det virker på meg som om de i altfor stor grad har vært opptatt av å redde sitt eget skinn. Det gjorde de ved å peke på andre, eller ved å si at de ikke husket eller visste. Det må jeg si skuffet meg, sier Espen Eidum.
Han har fortsatt en viss kontakt med noen av de pårørende. Fortsatt sitter det gamle foreldre som håper på at de en gang skal få et svar på hva det var som gikk så forferdelig galt denne marsdagen for 35 år siden.
– Dette spørsmålet er fortsatt ubesvart. Jeg er redd det aldri vil komme et svar som forteller alt. Jeg tror det er urealistisk å tro at det skal komme en ny gransking så mange år etter, men noen pårørende håper nok fortsatt på det, sier Eidum.
Han mener at Forsvaret på en del områder har tatt lærdom av tragedien i Vassdalen.
– Det er bare å se på alt som har skjedd når det kommer til skredberedskap og sikkerhetstenkning på andre områder. Jeg blir nesten mørkeredd når jeg tenker på hvordan det var tidligere, sier Eidum.
Droppet opplæring
I avhørene Eidum har lest innrømmer sentrale offiserer i Brigade Nord at de aldri ga sine soldater den pålagte opplæringen i hvordan de skulle håndtere skredfare eller ferdsel i skredfarlig terreng.
Både politiet og generaladvokaten mente enkeltpersoner kunne straffes etter den militære straffeloven. Men etterforskningen ble henlagt på grunn av bevisets stilling.
Les også: Den verste naturkatastrofen som har rammet Norge: Bare pinneved var igjen
Selv om mange uttrykte medfølelse med de mange pårørende som mistet sine kjære i Vassdalen, var det dårlig med offisielle unnskyldninger for det som hadde skjedd. Det nærmeste man kommer var trolig daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holsts innlegg i en stortingsdebatt i 1989, tre år etter katastrofen. Der sa han blant annet:
«Ulykken i Vassdalen skulle som sagt ikke skjedd (…). Katastrofen ble et tragisk faktum etter svikt og feilvurderinger på en rekke nivåer. Ikke alle undervurderte skredfaren. Noen protesterte, men deres advarsler nådde ikke frem (…). Men selv om årsakene til ulykken lå i et slikt mangfold av forskjellige – og i sammenheng forsterkende – omstendigheter, er det uomtvistelig at Forsvaret har det hele og fulle ansvaret for de mannskaper som til enhver tid er inne til tjeneste (…). Det er selvsagt Forsvarets ansvar når det skjer ulykker som i større eller mindre grad kan tilskrives forhold i Forsvaret, eller som Forsvaret legger opp til.»
Kilder: VG, NRK, Aftenposten, NTB, Store Norske leksikon, Fremover
VASSDALEN ENDRET MYE
– Ulykken i Vassdalen endret mye i hvordan Forsvaret opptrer under vintertjeneste i dag. Ulykken huskes og erfaringene brukes i tjeneste og i opplæring av dagens soldater, sier forsvarssjef Eirik Kristoffersen til Vi Menn.
Mannen som i dag sitter på toppen av Forsvaret i Norge, vokste selv opp i Bjerkvik, bare noen kilometer fra stedet der et snøras tok 16 unge liv i 1986. Da var Kristoffersen 16 år gammel.
– Jeg husker veldig godt det som skjedde, hvor brutalt det var. Jeg gikk på videregående skole i Narvik den vinteren, og ulykken gjorde et sterkt inntrykk, forteller forsvarssjefen til Vi Menn.
Et par dager før dødsraset hadde det gått et skred tvers over riksveien noen kilometer nord for Bjerkvik. At det var fare for skred visste alle i bygda.
– Jeg husker vi snakket rundt kjøkkenbordet om hvordan de militære våget å gå inn i Vassdalen etter at raset hadde gått over veien, sier Kristoffersen.
I dag mener han ulykken i Vassdalen har hatt stor betydning, og at det som skjedde fortsatt huskes.
– Ulykken i Vassdalen endret veldig mange ting i Forsvaret. Jeg begynte selv i det militære på Befalsskolen for Ingeniørvåpenet i 1988, og i 1989 startet jeg tjenesten på Skjold – der ingeniørtroppen som ble tatt av raset var forlagt. Allerede da var det stor oppmerksomhet rundt sikkerhet, og det å gjøre grundige vurderinger av skredfaren sto svært sentralt. Viktigheten av dette ble understreket både på Befalsskolen og senere på Krigsskolen, forteller Kristoffersen.
Både i 1986 og i dag baserte Forsvaret seg på det man kaller «oppdragsbasert ledelse.» Det innebærer at man definerer et oppdrag og målene for det, og så overlater man til den og de som har fått oppdraget å løse oppgavene ut fra de lokale forholdene og de ressurser som er til disposisjon.
– Da stoler ledere på at de som får oppdraget gjør de rette vurderingene og tar de riktige avgjørelsene. Likevel mener jeg Vassdalenulykken markerte et skille på nettopp viktigheten av å høre på dem som løser oppdrag. Våre ledere i dag er opptatt av å gi oppdrag, fremfor å gi ordrer som skal adlydes nesten uansett hvordan omstendighetene endrer seg, sier Kristoffersen.
– Hvordan kan ulykken brukes overfor dagens soldater?
– Det som skjedde er et eksempel på at ulykker kan skje og i verste fall kommer til å skje. Kunnskapen er viktig å overføre til dagens unge militære ledere. De fleste av dem var ikke engang født da ulykken inntraff. Vi har et mål om at ulykker ikke skal skje og at liv ikke skal gå tapt i Forsvaret i fredstid, men det blir dessverre ikke alltid slik, sier forsvarssjefen.
– Vi må gjøre alt vi kan for at ulykker ikke skal skje. Spesielt er det viktig å huske på den menneskelige faktoren. Selv om vi lager bedre systemer og har bedre opplæring, så er det til slutt enkeltmennesker som tar de viktigste avgjørelsene.
– Arne Pran ble også et forbilde for mange av oss unge offiserer. Han tok ansvar. Det som hendte i Vassdalen for 35 år siden, må ikke få hende igjen, sier forsvarssjef Eirik Kristoffersen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 09 2021
Denne saken ble første gang publisert 26/02 2021, og sist oppdatert 05/03 2024.
