Arado 234 hadde base på Sola
Norge snytt for tysk spionfly
Hele flåten av Tysklands mest avanserte spionfly Arado 234 hadde søkt tilflukt på Sola. Britiske soldater trodde knapt sine egne øyne da de overtok flyplassen 10. mai 1945. Det var et gedigent kupp.
Eric Welch hadde forberedt soldatene på at de høyst sannsynligvis ville finne minst ett av de ikoniske spionflyene på Sola. Welch hadde i fire år ledet den skandinaviske avdelingen av Secret Intelligence Service (SIS).
Fra høsten 1944 hadde han fire operative team i Rogaland med hver sin sender; Otto, Billor, Sol og Aquarius. Etterretning knyttet til flyplassen var vår høyt prioritert. Jevnlig ble det rapportert hvilke og hvor mange fly det var på Sola og naboflyplassen på Forus.
I januar 1945 kom det melding fra et av teamene at tre jetdrevne rekognoseringsfly hadde fått fast base på Sola. Flyene hadde vakt oppsikt. For første gang var det stasjonert jetfly i Norge. Luftwaffe hadde etablert baser for Arado 234 både på Sola og i Grove i Danmark. I Tyskland var intens bombing en trussel. I Norge og Danmark var fly og mannskap trygge. Sola var tyskernes hovedflyplass under krigen. Okkupanten hadde brukt over 400 millioner kroner på utvidelser og modernisering.
Beundring
Flytypen hadde vekket både frustrasjon og beundring i den allierte leiren. Arado 234 var verdens først jetbomber. Den første utgaven av superflyet gikk så høyt og så raskt at det i praksis var umulig å avskjære. Amerikanerne hadde systematisk samlet data om superflyet. Det viste seg at det fantes i flere utgaver. Typen for rekognosering var nådeløst effektiv. Flyet opererte i høyder over 10 000 meter og i en hastighet på over 742 km/t, overlegent alle andre fly.
Arado 234 hadde fått sin ilddåp etter invasjonen i Normandie. Det tyske flygeresset Erich Sommer hadde fått oppdraget med å ta film og foto over strendene og dokumentere den allierte fremrykkingen. 2. august 1944 fløy han det første etterretningstoktet med Arado 234. Oppdraget tok bare halvannen time.
Sommer hadde deltatt i kampen om Norge 9. april. Han hadde steget i gradene og blitt testpilot. Bildene hans fra Normandie var sylskarpe og avslørte blant annet at det ble bygget kunstige moloer og havner, og at det var tatt i land massive mengder våpen og utstyr. Dessuten dokumenterte filmene at de allierte hadde startet fremrykkingen mot Berlin. Dokumentasjonen var helt avgjørende for å planlegge den tyske motoffensiven. Arado 234 var stadig på vingene for å skaffe etterretning om den allierte og sovjetiske fremrykkingen.
Operasjon Lusty
Jakten på tysk teknologi og etterretning var høyt prioriterte mål for amerikanerne. I krigens siste fase etablerte US AirForce operasjon «Lusty» - forkortelse for Luftwaffe Secret Technology. Oberst Harold Watson ledet avdelingen. 26 tyske flyingeniører, forskere og testpiloter hadde fått valget mellom fengsel, internering eller en jobb for Lusty. Og i den grad noen nølte ble det gjort klart at alternativet var russisk fengsel. Nøkkelpersonell ble dessuten lovet jobb i USA.
Amerikanerne fikk tak i de tyskerne de ville ha. Et 20-tall amerikanere inngikk også i gruppen. Med tysk hjelp ble det satt opp lister over fly som amerikanerne ville sikre seg for testing i USA. Høyt oppe på denne listen var flere eksemplar av superflyet Arado 234. En annen avdeling av Lusty sikret seg etterretning og forskningsresultater.
Krevende oppdrag
Det tyske luftfartsministeriet (RLM)hadde allerede i 1939 utfordret landets flyindustri. Bestillingen var krevende. RLM ønsket leveranser av store serier med jetdrevne rekognosering og bombefly. En ny barriere skulle brytes.
Arado var den eneste flyprodusenten som var i nærheten av å møte spesifikasjonene. Hermann Göring så at den blyantformede slanke designen hadde store fordeler. Prototypen var første gang i luften 15. juni 1943. Arado 234 regnes som verdens første jetdrevne bombefly. Den 2. august 1944 ble en ombygd versjon verdens første jetdrevne rekognosertingsfly.
Arado kunne fly fra hvilket som helst alliert fly. Den var i praksis umulig å avskjære. De store maskinene var forbausende lette å fly. Utsikten fra cockpiten var uovertruffen. En teknisk raritet var periskopet flyet var utstyrt med. Det var av samme type som på tanks, og gjorde det mulig for piloten å se om det kom fly bak.
Flyene ble produser i bombesikre fjellhaller, men det var et problem å få deler i rett tid og i ønsket antall. Spesielt var det problemer å få nok motorer fra Junker og BMW. Men totalt ble det produsert omkring 100 fly over en periode på 2 1/2 år. Flyene var sårbare når de sto på bakken. Tyske flyplasser ble systematisk bombet og flåten krympet uke for uke.
Arado 234 hadde en bestening på 1. Det var 12,6 meter langt og med et vingespenn på 14,4 meter. Maks fart var 742 km/t og det hadde en rekkevidde på 155,6 mil. Det kunne opererer i høyder på 33.000 fot og kunne klatre 13 meter i sekundet.
5. mai 1945 ble kamphandlingene på kontinentet innstilt. Sentrale krefter i Luftwaffe var innstilt på å fortsette kampene i Norge. Det ble tatt en strategisk beslutning om å flytte store mengder fly til Norge. Over 100 fly ble i løpet av 5. mai flydd fra Tyskland til flyplasser i Norge. Samtlige 10 Arado 234, som fortsatt var flygedyktige, skulle opp til basen på Sola. Sju av flyene nådde basen. Et styrtet i Nordsjøen, mens et returnerte til basen i Grove og et til basen i Lepzig på grunn av tekniske problemer.
Siste krenkelse
Helt siden Arado 234 hadde fått base i Stavanger hadde det gått en jevn strøm av etterretning til Berlin. Den britsiske marinebasen i Scapa Flow ble jevnlig overflydd. Det samme ble andre baser i Storbritannia. Trafikken i Nordsjøen ble overvåket og det hele ble rutine. Også etter at kamphandlingen på kontinentet var innstilt var fly fra Sola på oppdrag. 7. mai var et Arado 234 fra Sola på vingene over Skottland som det siste tyske fly som krenket britisk luftrom under 2. verdenskrig.
Dagen etter kapitulerte tyskerne. De tyske pilotene og offiserene på Sola var i villrede hva de skulle gjøre. Tyskland lå i ruiner. Pilotene hadde under hele krigen hatt privilegier. Nå gikk de en usikker fremtid i møte. Det ble diskutert om man skulle ødelegge den verdifulle flåten av Arado 234. De mest ivrige gikk i gang, men klarte bare å vrake et av flyene før britene tok kontroll over flyplassen og internerte tyskerne.
Britene drev et dobbeltspill i siste fasen av krigen. Det var ikke all etterretning man uten videre var villig til å dele. Informasjonen om de ti flyene på Sola holdt britene tett om. Det var de i sin fulle rett til. I følge avtaler med amerikanerne skulle britene ha ansvar for Stavanger og Sola og beslaglagt krigsmateriell skulle tilfalle britene. De ti Aradoene var strengt tatt britisk eiendom.
Oberst Watson hadde fått disponere hangarskipet HMS «Reaper» og lagt det til kai i Cherbourg i Frankrike. Sammen med etterretningen og sine tyske medhjerpere satte han opp en liste over fly han ville ha med over til USA for testing. Arado 234 i ulike utgaver sto høyt på listen. Britene sørget for at Watson fikk to fly fra Grove i Danmark. Flyene var defekte, men ble satt i stand og fløyet til Frankrike for transport videre til USA. Men Watson hadde i utgangspunktet sett for seg minst fire stykker.
Ryktene går
I etterretningsmiljøet var det begynt å gå rykter. Watson ba amerikansk etterretning finne ut om det virkelig fantes 10 flyvedyktige Arado 234 i Norge. Dette ble bekreftet og Watson fikk det plutselig travelt. Han var fast bestemt på å sikre seg ytterligere to fly. Samtidig hadde han et problem. HMS «Reaper» hadde seilingsdato 12. juli. Det betydde at Watson bare hadde to uker på å få de nye flyene om bord. Det var en umulighet om man skulle gå tjenestevei.
-Jeg bestemte meg for bløffe. Alle kjente meg. Og hvem skulle kunne stoppe meg om jeg dukket opp på Sola med falske papirer? I boka «American Raiders forteller Watson i detalj om hva som skjedde.
Oberst Watson samlet en gjeng flygere og mekanikere i sitt Douglas C 47 Skytrain og satte 4. juli kursen mot Sola. De ble tatt imot på beste måte da de fortalte om sitt oppdrag. Testpilot Karl Baur plukket ut de to flyene som etter hans mening var best i stand. Han tok en prøveflyging over Jærstrendene med begge. Watson overrakte så de falske pairene og til alles overraskelse satte han seg selv bak spakene på det ene flyet. Karl Baur skulle ta det andre.
Fikk ikke kart
Watson stolte ikke helt på Baur, som ikke fikk ta kart med om bord. Han fikk vite at første stopp var Le Culot i Belgia, en times flytur fra Sola. Watson tok av først, sirklet over flyplassen og ga beskjed om at Baur måtte følge etter.
-Jeg bestemte meg for bløffe. Og hvem skulle kunne stoppe meg om jeg dukket opp på Sola med falske papirer?
-Watson ville ikke gi meg kart fordi han var redd jeg skulle fly til nøytrale Sverige og hoppe av der, skrev Baur i sin dagbok. Testpiloten gir uttrykk for at han var forundret over sjefens naivitet.
-Jeg kjente områdene vi fløy over like godt som min egen bukselomme. Hadde jeg ønsket å stikke av hadde jeg gjort det for lenge siden, skrev Baur. Han var for øvrig blant dem som ble lovet jobb i USA. Det var mer attraktivt enn å bli i et krigsherjet Europa.
De to flygerne landet i Le Culot som planlagt. Watson var flink til å organisere. Han hadde beordret at smørbrød, øl og drivstoff skulle stå klar ved enden av rullebanen ikke senere enn klokka 12. De landet presis. Så snart de hadde hadde drukket og spist og fylt drivstoff tok de av mot basen i Frankrike. Amerikanerne hadde sikret seg fire Arado 234 som ble tatt med til USA for testing.
Da britene på Sola informerte sine overordnede om at amerikanerne hadde tatt med to Arado ble det månelyst. De ble gitt ordre om at de skulle forfølge amerikanerne og om nødvendig skyte dem ned. Ingen tok den ordren alvorlig, det var kun et uttrykk for frustrasjon og forbannelse over å ha blitt lurt.
Jobb i USA
Baur ble med til USA og amerikanerne fikk innsikt i utviklingen av Arado 234. Den første utgaven så svært spesiell ut. For å gi flyet den ønskede toppfart og rekkevidde ble det tatt flere utradisjonelle grep. Blant annet ble hjulene droppet. Da flyet tok av var det fra en krybbe på tre hjul som ble igjen på dekket da det tok av. Flyet buklandet. Midt under flyet var det montert en meie som det landet på. Under jetmotorene var det to mindre meier som gjorde at flyet ikke tok skade av buklandingen. Senere ble jetmotorene forbedret og dette gjorde det mulig å montere hjul på jetflyet uten at det gikk ut over kapasiteten.
Arado 234 var et av de fremste av Hitlers hemmelige supervåpen. Han drømte om at avansert teknologi skulle snu krigslykken. De tyske jetflyene satte både farts- og høyderekorder. Men selv om de var effektive, utgjorde de ingen alvorlig trussel. Til det var det alt for få av dem. Av en bestilling på 500 kom bare 100 på vingene.
Da det amerikanske spionflyet U2 ble utviklet, ble det tenkt i samme baner som tyskerne gjorde mer enn ti år tidligere. Spionflyet U2 hadde heller ikke faste hjuloppsett. De enorme vingene ble holdt oppe av støttehjul som falt av idet maskinen lettet. Og akkurat som sin tyske forgjenger buklandet U2 og la seg over på siden slik at vingen tok nedi rullebanen.
Avansert teknologi
Norge ble snytt for disse de tyske superflyene på Sola. Amerikanerne og britene delte flyene mellom seg. Amerikansk flyindustri fikk over natten tilgang på svært avansert teknologi. To av flyene ble gitt til US Navy og to til US Air Force. Begge drev omfattende testing. Britene benyttet seg også av den avanserte teknologien. Russerne fikk også et eksemplar av Arado 234. Dette var ikke flyvedyktig og ble skrotet.
I dag finnes bare ett eksemplar bevart av det som den historiske flytypen. Smithsonian Institute i Washington har fått overta ett av flyene som ble funnet på Sola. Dette eksemplaret er forbilledlig restaurert. Det ble brukt hele fem år på å sette det i stand og er nå en del av den faste utstillingen.
Arado 234 er av stor interesse for flyhistorikere. Det var det første jetdrevne bombeflyet og senere det første jetdrevne rekognoseringsflyet, en forløper for amerikanernes U2. Dessuten var det den første flymodellen som ble utstyrt med fallskjem for å redusere farten etter landing.
Det hadde ikke vært unaturlig om Norge sikret seg et eksemplar. Men britene og amerikanerne hadde andre planer. Norge fikk beholde en jetmotor i forskningsøyemed. Den inngår i samlingen til teknisk museum. I tillegg fikk Norge et komplett kamerasett og flydeler som inngår i samlingene til Sola flymuseum.
-Kameraet er avansert og inngår i den faste utstillingen. Utrolig nok ble det festet til flyet med et klikk-system. Det gjorde det enkelt å flytte på. Tyskerne var langt fremme også på denne delen av teknologien. Mange deler og utstyr var standardisert og kunne byttes mellom ulike modeller, forteller Gordon Bore en av ildsjelene ved Sola flymuseum.
-På lageret har vi også en helt spesiell del. Det er en liten spesiell motor og tank som ble festet under vingen på Arado 234. Den ga ekstra skyvekraft under take off på korte rullebaner, Straks flyet var i lufta ble tanken frigjort og falt ned på bakken. Spennende teknologi også dette, sier Bore.