Nordmannen som kjempet mot IS

Avsnittet som følger nedenfor er skrevet av en nordmann som tok til våpen og dro til fronten for å bekjempe IS.

Han bruker pseudonym og skjermer utseendet sitt for offentligheten.

Ikke engang naboen hjemme på østlandsområdet vet hva han har drevet med. Det holder å si at han har vennlige, brune øyne og en mild fremtreden, ikke hva man vanligvis forbinder med en leiesoldat.

Her er Mikes egen fortelling - med hans egne ord.

Storangrep

IS brenner olje. Den tunge, svarte røyken som siver opp, er for å hindre flyenes siktlinjer. Nabobyen på den andre siden av frontlinjen tilhører kalifatet. Jeg har vært ved fronten i over et år, og selvsagt må storangrepet komme akkurat da vår øverstkommanderende, general Wahed Kovle, for første gang på flere år har innvilget seg permisjon og reist på ferie. Generalen er tidligere leiemorder og har sittet inne for drap, men de siste årene har han holdt seg til å bekjempe IS-terrorister, noe som har gjort ham til en av de mest fryktede og legendariske lederne i de kurdiske Peshmerga-styrkene.

Generalen er en mann jeg kan følge til helvete og tilbake. Men nå er han i Beirut.

På vår høyre flanke høres intens skyting. Jeg kan ikke se hva naboavdelingen vår skyter mot.

«Hva skjer, folkens?» spør jeg gutta våre på frontlinjen.

«Daesh angriper naboavdelingen», sier en av dem.

Jeg går halvveis opp på jordvollen og retter kikkertsiktet mot området hvor skytingen kommer fra, men kan fremdeles ikke se noe. Hirani, en svensk-kurdisk kompis, legger seg i en av stillingene med et maskingevær. Etter to uker i avdelingen vår, har han fremdeles ikke fått utlevert et eget våpen og er avhengig av å betjene avdelingsvåpnene våre.

Jaktinstinktet mitt er skrudd på. Jeg ber Hirani om å finne seg til rette i stillingen og klargjøre maskingeværet, mens jeg selv begynner å løpe i retning skuddvekslingen. Underveis stopper jeg opp for å få oversikt over situasjonen.

«Hei, står til?» sier jeg, idet jeg hopper i en av stillingene så jord og sand spruter over de to unge soldatene på vakt. Før de rekker å svare, hører vi en massiv eksplosjon, etterfulgt av en enorm røyksky som stiger i været i det området kampene foregår.

«De angriper med selvmordsbiler», sier en av soldatene.

«Hold et øye med sektoren deres, og hold dere lavt», sier jeg og løper videre.

Jeg er høy på adrenalin, og det finnes ingen sterkere rus enn krig. Bare noen timer tidligere har jeg fortalt Hirani at IS ikke er i stand til å utføre et angrep i fullskala mot fronten vår. Nå tyder derimot ting på at det er nettopp det de er.

Den neste stillingen er rundt 400 meter unna og bemannes av naboavdelingen vår. Jeg kan se at det er full aktivitet der. Det er fristende å løpe over dit.

Haji, en av offiserene i avdelingen vår, leser tydeligvis tankene mine. «Bli her, Mike. Uansett hva som skjer, så skal vi ikke forlate ansvarsområdet vårt.»

Nok en selvmordsbil sprenges i luften, og gjennom kikkertsiktet kan jeg se flere fiendtlige kjøretøy komme mot flanken vår.

«En, to, tre, fire … jeg ser minst ti-tolv biler til på vei mot flanken, Haji!» roper jeg.

Hva faen er det som foregår? Med mindre de har lagt en bro over grøften, kan de ikke krysse frontlinjen vår med alle disse kjøretøyene. Har IS egne pionertropper som kan legge bro over?

«Granat!» roper plutselig en av gutta.

En bombekastergranat slår ned bare 100 meter bak oss. Jeg rekker knapt å kaste meg ned før et par splinter fra granaten treffer et tomt oljefat like ved siden av meg. Jeg hører den skarpe lyden idet splintene penetrerer oljefatet. En gul sky stiger opp fra der granaten slo ned.

«Hva er det der? Er det kjemikalier?» spør Haji. Selv om jeg aldri har opplevd et kjemisk angrep før, har jeg lest nok til å forstå at granatene er fylt med klorgass. Flere granater slår ned rundt oss, noen svært nærme. Effekten av klorgassen er begrenset. Splintene skremmer meg mer enn kjemikaliene.

Jeg observerer gjennom kikkertsiktet mens jeg prøver å holde meg så lavt som mulig. En kolonne av tre fiendtlige kjøretøy nærmer seg frontlinjen. Naboavdelingen svarer med å avfyre et trådstyrt panservernmissil mot dem. Fordelen med dette missilet er at det kan styres av skytteren etter at det er avfyrt og ledes inn på målet, også når målet er i bevegelse. Spent følger jeg med på missilets ferd mot de tre kjøretøyene. Fra der jeg ligger, virker alt å skje i langsom film, men i virkeligheten har missilet en fart på opptil 200 meter i sekundet.

«Den bommet. På alle tre», sier jeg oppgitt til Haji idet missilet passerer det tredje kjøretøyet og detonerer uten å forårsake skade.

Tyskland har forsynt Peshmerga med store mengder trådstyrte panservernmissiler etter krigens utbrudd. De burde nok ha brukt mer tid på opplæring også. Det knatrer intenst fra naboavdelingens mitraljøser og maskingevær. En rekke biler fullastet med soldater fra naboavdelingen kommer etter hvert kjørende mot oss i full fart.

En av gutta i avdelingen vår, Karwan, stanser trafikken og spør soldatene hvor de er på vei. «Daesh har brutt gjennom fronten. Det er håpløst å forsvare den, vi må komme oss vekk og reorganisere», sier en av de flyktende soldatene. Han har panikk i stemmen.

Jeg titter bort mot flanken. Noe som virker som en uendelig rekke av fiendtlige kjøretøy er på vei mot oss. «Skam dere!» roper Karwan. «Hvordan kan dere flykte nå?»

Stadig flere biler og lastebiler med flyktende soldater og tunge våpen ruller forbi stillingen vår. En av offiserene fra naboavdelingen kommer bort og prøver å overtale oss til å bli med dem. «Ser dere der borte? Ser dere at Daesh krysser frontlinjen med pansrede kjøretøy og hundrevis av krigere? De la en bro over grøften. Vi har ikke noe å stille opp med mot dem, og det har ikke dere heller.»

Fy faen, som jeg savner generalen. Han hadde skutt denne desertøren på stedet.

På nytt tilbyr de oss å flykte sammen med dem. «Så det er ingen i den nærmeste stillingen?» spør Karwan sjokkert. Offiseren rister på hodet. «Vi har forlatt alle stillingene.» Jeg kjenner raseriet koke inni meg. De har etterlatt vår høyre flanke fullstendig ubeskyttet. «Da bemanner jeg den selv!» roper jeg og løper av gårde.

Peshmerga betyr tross alt «de som møter døden».

Fremmedkriger

Dette var altså Mikes egen beskrivelse av noen av opplevelsene i kampen mot IS. Han har som sagt valgt å være anonym.

– Jeg ønsker ikke å bli gjenkjent som en fremmedkriger, sier Mike. For det er det han er, selv om han har kjempet mot IS i motsetning til flesteparten av de andre norske fremmedkrigerne.

Boka hans, Min kamp mot kalifatet, ble gitt ut på Kagge forlag i 2017. 32-åringen, med bakgrunn som profesjonell soldat fra HV's innsatsstyrke og Telemark bataljon, er i dag uønsket av Forsvaret og uglesett av norske myndigheter. Årsaken er at han av egen fri vilje dro ned til Nord-Irak på egen hånd i februar 2015 for å kjempe aktivt mot IS mens han ennå formelt var norsk soldat.

– Jeg har i ettertid lært at jeg ikke alltid er så flink til å ta fornuftige valg, sier han.

Mike ble født i Nord-Irak av kurdiske foreldre og kom til Norge etter en dramatisk flukt med familien via Iran og Syria. Siden hadde han ikke vært der på ferie en gang siden 1980-tallet, og snakket knapt språket. Men nyhetene om IS sine ugjerninger kombinert med det han kaller kun en symbolsk vilje fra norske myndigheter til å bekjempe islamistene, fikk ham til å ta steget fullt ut.

– I tillegg hadde jeg et ærlig ønske om å oppleve strid, innrømmer Mike. Det tidligere halvt år lange oppdraget med force protection i Afghanistan med HV-innsats, hadde ikke på noen måte oppfylt akkurat det ønsket.

Daglige nedslag

Møtet med den kurdiske militsen ble ikke fullt så enkelt som han hadde forventet. En ting var å få med seg 40 kilo med splintvest og annet militært utstyr gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen. En annen ting var å få aksept hos de lokale.

– Mange av de vestlige som drar til Nord-Irak blir skuffet i forhold til forventningene. Kurderne er gjestfrie, men de fleste blir holdt tilbake fra fronten. De vil ikke at utlendinger skal dø for dem. Selv for meg som kjente kulturen og språket, møtte mye motstand. Det måtte mye overbevisning til for å vise at jeg var der for å krige og ikke som turist.

Da Mike ble tatt opp i militsen til krigsherren Wahed Kovle, hadde generalen med 450 menn under seg. Han holdt til ved fronten i Tel Skuf, en liten by noen mil fra IS-okkuperte Mosul.

Det soldatene hadde av mot og pågangsvilje sto i kontrast til utrustningen. Ikke bare var lønn utelukket, man måtte også sørge for våpen og til og med ammunisjon til seg selv. Det første oppdraget til Mike ble å dra på svartebørsmarkedet for å kjøpe seg en slitt M16 og en Glock automatpistol.

Maten var heller ikke stort å skryte av, den besto for en stor del av ris og flatbrød, forsterket med energidrikk.

Selve frontlinjen var en dyp grøft som skulle forhindre fienden fra å bryte seg gjennom med kjøretøy. Den var forsterket med en to meter høy jordvoll hvor det var stillinger med jevne mellomrom. Bortenfor det var det en stor og åpen slette med ingenmannsland.

Her opplevde peshmerga-soldatene jevnlig mindre trefninger. Nedslag fra raketter og bombekastere som stillingene ga liten dekning mot, skjedde flere ganger daglig. Ofte var det ren flaks som reddet Mike. En av granatene landet så nærme at det bare var den myke jorden som fanget opp splintene, som reddet ham.

I løpet av sommeren 2015 var forholdene i ferd med å bli uutholdelige. IS sto fortsatt veldig sterkt. Matmangel og konstant livsfare krevde sitt. I tillegg skapte interne konflikter og mangelen på en offensiv strategi også frustrasjon. Logistikken fungerte dårlig, og soldatene som kom til fronten var for det meste uerfarne unge menn som kom rett fra gata. I løpet av det første året etter at han sluttet seg til avdelingen, ble antallet soldater nesten halvert.

Camoblogger

Mike hadde også kvaler da han var hjemme i Norge på en måneds permisjon. Å dra tilbake til Nord-Irak og fortsette kampen, krevde nesten mer denne gangen enn da han reiste på lykke og fromme første gang.

Et lyspunkt denne gangen ble hjelmkameraet og Instagram-kontoen han opprettet. Flere av videoene han la ut fra trefningene ispedd drepte og sårede IS-soldater ble virale, og på kort tid oppnådde han 175 000 følgere. Militære utstyrsprodusenter begynte uoppfordret å sende produktene sine, og ved hjelp av crowdfunding begynte pengene å strømme inn for å støtte saken.

– Om jeg ikke akkurat ble en rosablogger, så ble jeg i hvert fall camoblogger, ler han.

Først fra våren 2016 begynner arbeidet med å drive IS tilbake for alvor, godt hjulpet av flystøtten til koalisjonen og godt utstyrte amerikanske, franske og kanadiske spesialstyrker. Mike blir med i første linje under frigjøringen av Mosul og Batnaya. Han beskriver det som et magisk øyeblikk når de krysser grensen og kjører inn på IS sitt territorium som de første.

Mike beskriver nøkternt i boken sin følelsen av å skyte mennesker på nært hold: Jeg fikk øye på en IS-kriger. Han spratt opp fra gresset og løp mot frontlinjen bare 50–60 meter unna. Jeg fanget ham i siktet og trakk av flere ganger. Han falt om og forsvant i gresset. Det var som forrige gang: En tom følelse, av ingenting. Hverken sorg, glede, frykt eller sinne. Det var som å være på skytebanen på Rena. Sansene var skjerpet og hodet fokusert på oppgaven. Det var ingenting mer enn det ...

Nok en IS-kriger forsøkte å komme seg over frontlinjen. På denne avstanden så jeg ansiktstrekkene godt gjennom kikkertsiktet. Denne soldaten var eldre, med et langt, hvitt skjegg og en stor mage. Han kom seg halvveis opp jordvollen før han segnet om i et regn av kulene våre.

Jeg sendte av gårde tre skudd til, som traff ham i ryggen. Best å være sikker, tenkte jeg. Den fiendtlige ilden begynte å avta og vi fortsatte sakte fremover. Uten forvarsel så jeg en eksplosjon rett foran meg. En kropp ble slynget opp i luften. Armer og ben fløy i alle retninger, de mindre kroppsdelene regnet over oss. Gutta jublet. – Han sprengte seg selv! ropte generalen fra toppen av bilen.

I dag har Mike bodd i Norge i snart ett år siden han kom tilbake fra nesten to år i krig.

– Den samme evnen til omstilling som fikk meg til å dra tilbake fra Norge til Irak flere ganger har også hjulpet meg etter at jeg dro hjem for godt, sier han.

I dag er han etablert med samboer, bil, hus, bikkje og snart jobb.

– Jeg føler meg stort sett som før. Jeg forventet at opplevelsen skulle ha forandret meg mer.

I dag er IS for det meste drevet ut av Nord-Irak og Syria. Men Mike tror ikke det slutter der.

– Nå som de har tapt terreng i Midtøsten, vil de trappe opp i Vesten. Jeg tror at IS dessverre vil gå fra å være en terrorstat til å bli en terrorgruppe.