Hjalmar Dale
Nordmannen forsvant inn i villmarken, og ingen ventet å se ham i live igjen. To år senere dukket han opp
Hjalmar Dale var mannen som lærte Helge Ingstad å klare seg i villmarka. Blant sine samtidige ble han kjent som «Den hvite inuitten», som kunne overleve der urbefolkningen måtte gi tapt.
Det er en vinterdag midt på 1930-tallet. Kulda ligger som et lokk over Store Bjørnesjø, nord i den kanadiske villmarka.
Et enslig hundespann arbeider seg sakte, men sikkert østover.
Tidvis kan hundekjøreren stå på sleden, men der skogen er tettere og snøen dyp, må han av og brøyte vei på truger.
Heldigvis er sleden lett. Den rommer kun det mest nødvendige leirutstyret. Drøyt to kilo te er den eneste provianten. Winchesterrifla i kaliber 30-30 og en kasse ammunisjon skal sørge for resten.
Mannen på sleden het på dette tidspunktet Hjalmar N. Hamar. I Norge kjenner vi ham best som Hjalmar Dale – mannen som bygde hytta på Elgsjøen sammen med Helge Ingstad, og som var en viktig person i første del av boka Pelsjegerliv.
Selv om sleden var lett, var det ingen liten tur han hadde lagt ut på. Målet var handelsposten Churchill ved Hudson Bay. Dit var det 1500 kilometer – i luftlinje.
Det var nok flere av dem som så han legge ut på denne turen som tvilte på at han noen gang ville bli sett igjen i live, men to og et halvt år senere dukket Hjalmar Dale opp i Yellowknife.
Han hadde reist til Hudson Bay og tilbake igjen, og levd av rifla hele veien.
Langturen fra Store Bjørnesjø til Hudson Bay var bare én av flere som Hjalmar Dale gjennomførte i den kanadiske villmarka. Selv i nordområdenes tøffe miljø av gullgravere og pelsjegere sto han fram som en av de aller hardeste.
Hør: Hjalmar Dale - den glemte eventyrer. Med forfatter Randulf Valle
En av de som kjente Dale godt beskrev ham slik:
«Hjalmar Dale er mer inuitt enn steinaldermennene selv. Han fanger fisk og spiser den rå. Han lager sine egne klær av caribou-skinn, seletøy til hundene av hvalrosshud og kan bygge en igloo bedre og raskere enn de fleste inuitter. Han er like tøff som landet han lever i, men en sannere og bedre venn er umulig å finne nord for 53 grader.»
Les også: Kappløpet om de enorme verdiene under Antarktis
– Det finnes alltid en utvei!
Hvordan ble Hjalmar Dale en slik hardhaus? Ved første øyekast er det vanskelig å se noe i oppveksten hans som bærer bud om dette.
Hjalmar Dale ble født i Dale i Hordaland i 1894, og han var ett av ni barn i søskenflokken. Faren jobbet først som skomaker, men tok seg etter hvert arbeid i tekstilindustrien. Den var grunnlaget for bygda, og eksisterer fortsatt i dag, gjennom selskapet Dale of Norway.
Oppveksten hans var nok som for de andre arbeiderbarna på stedet, med ett unntak:
Som liten fikk Hjalmar Dale virussykdommen poliomyelitt, som for hans del angrep muskler i bena. Han mistet etter hvert evnen til å gå, men Hjalmar Dale ga seg ikke, og trente opp alternative muskler slik at han etter hvert kom seg på beina igjen.
Dette viser en sterk psyke og en ukuelig vilje – noe som kanskje var hans sterkeste sider senere i livet.
Det var noe også Helge Ingstad merket seg i perioden de reiste og levde sammen.
– Det finnes alltid en utvei, sa Dale når snøstormen pisket og magen var tom.
I likhet med mange av sine sambygdinger utvandret Hjalmar Dale til Amerika. I 1913 forlot han Bergen med Den Norske Amerikalinje. Den første tiden i den nye verden tok han strøjobber på gårder og med jernbanebygging. Han vervet seg også til de kanadiske styrkene under første verdenskrig – uten å bli sendt i kamp.
Les også: (+) Han var først på Nordpolen. Én detalj gjorde at han ble glemt
En hardhaus
Det var først i 1920 at Hjalmar Dale dro nordover, og hans første sesong som pelsjeger ble både innholdsrik og krevende.
En pelsjegers utrustning kunne koste både én og to årslønner for en industriarbeider, og for Dale strakk ikke pengene til. Én ting var at han måtte klare seg uten hundespann. Verre var det at han ikke hadde råd til sovepose.
Helge Ingstad beskrev senere hvordan Dale og makkeren løste dette:
«Gjennem den lange vinter ordnet de sig da slik, at når kvelden og leirslagningens tid kom, tendte de to svære bål. Mellem disse la de sig da som de gikk og stod, på et leie av granbar. Nu og da i løpet av natten var de oppe og ordnet med bålet: ellers lå de der og kastet og snudde på sig i ett vekk for ikke å bli levende stekt eller fryse fordervet.»
Ingstad påpekte senere at han ikke forsto hvordan det gikk an å overleve på dette viset, men nevnte også at Hjalmar Dale kunne greie ut med kjettinger for hundene, barhendt og i streng kulde – uten å ta skade av det.
Les også: (+) Den store inspiratoren Helge Ingstad
Eventyrlyst
Da våren kom, var Dale rikere på erfaring, men fortsatt lutfattig når det gjaldt penger. Det skulle etter hvert endre seg.
I løpet av den første halvparten av 1920-tallet ble han en stadig mer holden mann. Pelsprisene var gode og Hjalmar Dale ble fort en svært dyktig pelsjeger og hundekjører.
Allerede da begynte han å vise tegn på det som skulle bli de fremste særtrekket hans: Viljen til å åpne nytt land og reise lengre inn i villmarka enn det de andre pelsjegerne orket og turte.
Siden stadig flere hvite pelsjegere inntok nordområdene i denne perioden, var en slik eventyrlyst nærmest en forutsetning for å få skikkelig fangst.
Men livet han levde var langt fra ufarlig.
En gang veltet han med kano på vei hjem fra beverjakt. Det var midt i vårløsninga, og Dale var nær ved å drukne i det iskalde vannet. Selv om han klarte å komme seg i land, var han langt fra trygg.
Han hadde kun klærne han gikk og sto i. All mat og alt utstyr var borte.
Det var bare én ting å gjøre: Dale satte kursen mot nærmeste handelspost. Dit kom han, mager og sulten, men høyst i live.
Det som plaget ham mest med hendelsen var at kameraet hadde blitt borte i kanovelten ...
Sommeren 1926 var han på vei til Norge for første gang siden han utvandret. I Edmonton møtte han en nordmann på vei motsatt i motsatt retning. Helge Ingstad hadde nettopp solgt advokatpraksisen sin og dratt ut på eventyr. Nå søkte han folk som kunne gi ham informasjon om villmarka i nord.
Dale hadde nok sitt å bidra med, men han var altså på vei hjem til Norge. Derfor var det først sommeren 1927 at de sammen satte kurs mot Coppermine River. Dit kom de aldri. Heller ikke til Thelon River, som var neste plan på lista, nådde de frem denne høsten. Resultatet ble at de bygget hytta ved vannet de kalte Elgsjøen.
Les også: Børge Ousland: – Jeg tror det er sunt å danse litt med døden
Langferd
Etter ett år sammen dro Ingstad og Dale hver til sitt.
Ingstad ville bli igjen hos indianerne i skogene rundt Store Slavesjø.
Dale ønsket å sette kursen østover mot tundraen, inuittene og Hudson Bay, men han valgte langt fra den enkleste ruta dit: Han dro først østover til Thelons kilder. Der bygget han sin egen kano av vier, seilduk og hundeskinn.
Så fort isgangen og vårflommen var unnagjort, la han i vei nedover Thelon River. Ingen hvit mann hadde noen gang padlet denne elva, og det var nesten 1000 kilometer til handelsposten ved Baker Lake.
Corporal Williams fra RCMP – det kanadiske politiet for nordområdene – hadde følgende kommentar da Dale dro:
– Jeg tror vi har sett Dale for siste gang, men om han klarer det, skal jeg ta av meg hatten.
Historien om det som aldri hendte, eller om det som kunne ha hendt, er en lite nøyaktig, men ganske interessant avskygning av historiefaget.
Hva hadde hendt med Helge Ingstad om han ikke hadde møtt Hjalmar Dale?
Ingstad sa flere ganger til sitt barnebarn – Eirik Sandberg Ingstad – at han antagelig hadde reist hjem tidligere fra Canada om han ikke hadde møtt Dale og fått så grundig opplæring. Han hadde neppe turt å dra på langfart med indianerne eller fangste helt alene på tundraen uten denne ballasten.
Kanskje det aldri hadde blitt noen bok fra oppholdet? Da er det lett å se for seg at det heller ikke hadde blitt opphold som norsk sysselmann på Grønland og Svalbard, og plutselig hadde veien tilbake til advokatpraksisen kanskje ikke vært så lang?
Et slikt tankeeksperiment blir naturligvis stadig mer unøyaktig, jo lengre fra startpunktet man beveger seg. Men dersom Pelsjegerliv aldri hadde blitt skrevet, og Ingstad hadde levd et normalt liv som advokat – hva hadde da hendt med de som har tatt arven fra Ingstad videre?
Hadde Lars Monsen krysset Canada uten inspirasjonen fra Ingstad, og hadde TV-programmene fra turen blitt en slik suksess om det ikke fantes 100.000 eksemplarer av Pelsjegerliv i norske bokhyller?
Kanskje er det mange som kan sende en takk til Hjalmar Dale ...
Gullgraver
Dale kom trygt frem til Baker Lake, selv om våren var ekstremt sen dette året og han ble stoppet av isforholdene så sent som i august.
Da han nådde handelsposten, hadde han vært på farten i et halvt år. Likevel unnet han seg kun fire hviledager før han dro ut igjen.
De neste tre årene fangstet han hvitrev på tundraen – med stort hell. Da han dro hjem til Norge for siste gang i 1932, var han en holden mann.
Men med 1930-åra kom økonomiske nedgangstider, og pelsprisene stupte de neste åra. Samtidig ble det gjort funn av gull, sølv og radium i områdene rundt Store Bjørnesjø og Store Slavesjø, og det var nettopp dit Dale satte kursen da han vendte tilbake til Canada.
I årene som kom, livnærte Dale seg som oljearbeider og gruvearbeider mens han brukte all ledig tid til å lete etter gull og andre verdifulle mineraler. I mange år var han på jakt etter gull i fjellene vest for Mackenzie River. På slutten av livet var det derimot en asbestforekomst ved Store Bjørnesjø han forsøkte å oppspore.
Over 100.000 eksemplarer av denne boka finnes rundt om i norske hjem, og påvirkningen den har hatt på generasjon etter generasjon av norske villmarkinger, kan knapt overvurderes.
Men hvor nøye har du egentlig lest Pelsjegerliv? Har du lagt merke til at den kun omtaler tre fangstsesonger, mens Ingstad faktisk tilbragte fire år i Canada. Flere steder gjør også historien store hopp i tid.
At Ingstad tok sine litterære grep da fire års opplevelser skulle inn mellom to permer, er ikke overraskende, men det har inntil nylig vært umulig å vite hvor nær det faktiske hendelsesforløpet historien i boka ligger.
Under arbeidet med boka om Hjalmar Dale fikk jeg muligheten til å gå gjennom Helge Ingstads private arkiv. Her ligger materiale som har gjort det mulig å rekonstruere hendelsesforløpet for store deler av Helge Ingstads tid i den kanadiske villmarka.
Kort oppsummert ligger Pelsjegerliv stort sett ganske tett opp til det reelle hendelsesforløpet, men ikke hele veien. Stort sett dreier det seg om små endringer og unnlatelsessynder. Men da han skrev om vinteren etter at hytta på Elgsjøen ble bygd, tok han seg noe større friheter.
En dramatisk historie om hvordan Ingstad gikk gjennom isen på en elv er utelatt. Denne forfrysningen skulle påvirke Ingstad i mange måneder. Mer om dette kan du lese i boka om Hjalmar Dale, som også inneholder tidligere upubliserte bilder fra Helge Ingstads arkiv.
Den gangen var ikke de helseskadelige effektene av asbest kjent, og mineralet var ettertraktet fordi det tålte varme og kjemikalier godt. Denne forekomsten lette han etter helt til sin død.
Dale kunne være alene i villmarka i månedsvis mens han søkte etter det store funnet. Bushpilotene ble instruert i å fly omveier når de hentet ham og fløy ham ut, slik at folk ikke skulle vite hvor han dro.
Han var en mester i å skjule seg, og flere av pilotene kommenterte at de aldri så spor av leiren hans fra lufta. Når tiden kom for å bli hentet, fyrte han gjerne et stort bål med mye røyk, slik at piloten skulle finne ham.
Flere av flygerne sa at de ikke likte å hente Dale. Han var tross alt en gammel mann, og de hadde en viss angst for å være den som skulle finne ham død.
Les også (+): «Jeg gravde meg ned og regnet med jeg var trygg. Det jeg ikke visste, var at helvetet bare så vidt hadde begynt»
Slutten
Høsten 1967 dro Dale ut i villmarka for siste gang. Han hadde lenge slitt med helsa, og idet oktober gikk mot slutten, ebbet også Dales livskraft ut.
Selv etter sin død, fortsatte han å omgi seg med mystikk.
En stor mengde personlige papirer og brev som Dale etterlot seg, forsvant nemlig fra politiets varetekt. Helge Ingstad var sikker på at noen hadde trodd at notatene skulle vise vei til gullskatten alle trodde Hjalmar Dale var på sporet av.
Mye tyder også på at flere av Dales dagbøker ble etterlatt i en hytte ved Store Bjørnesjø.
Et sted inne i villmarka kan altså flere kapitler av denne hemmelighetsfulle villmarkingens livshistorie ligge og vente på en finner ...
