Nazi-politisjefen brøt sammen da han fikk vite om hvordan de var blitt rundlurt av Gestapos overmann

I forhørsrommet bak murene i bakgården til Møllergata 19 pågikk ett av de underligste forhørene foretatt av Gestapo under 2. verdenskrig. Et selsomt skuespill ble fremført uforberedt − og med livet som innsats.

Påsken 1945 tydet alt på at 2. verdenskrig nærmet seg slutten. Likevel gikk mange aktører i hjemmefronten i Oslo i dekning. Motstandsmenn tok nye dekknavn, viktige papirer ble fjernet fra gamle dekkleiligheter, gamle møteplasser ble avviklet.

Grunnen til panikken var at den ene av sjefene for Milorgs sikrings- og etterretningstjeneste, kaptein Reidar Myhre, var blitt tatt av det norske statspolitiet og overlatt til Gestapo. Sjefen for etterretningsvesenet i Milorgs Distrikt 13, Stor-Oslo, kjente nemlig så godt som hele motstandsbevegelsen i Oslo. Derfor var det ikke rart det gikk kaldt nedover ryggen på enhver.

Myhre hadde lenge vært etterlyst, både av Gestapo og det norske statspolitiet under flere av sine dekknavn. Innad i motstandsbevegelsen var det bare én tanke som gjaldt:

Myhre måtte befris.

Eller i verste fall tas av dage før tyskerne gjennom tortur kunne få ham til å røpe sine kontakter. Agentene møttes i skjul og diskuterte alternativene.

Forhørt av sin egen mann

Innenfor murene i Møllergata 19 pågikk knallharde avhør: Kaptein Reidar Myhre svarte for seg så godt han kunne.

Gestapisten som sto for forhøret vekselvis brølte, truet og slo. Han ville vite hva arrestanten visste om Sigurd Knudsen. Men gestapistens brøl var egentlig ikke et spørsmål. Det var et hint.

Det var da det gikk opp for Reidar Myhre: Gestapo hadde ingen anelse om hvem de faktisk satt og avhørte!

For Sigurd Knudsen var kaptein Myhres egent dekknavn i hjemmefrontmiljøet.

Gestapisten oppførte seg som forventet av en gestapist: Hard og følelseskald. Men slagene var mykere enn de fremsto for de andre gestapistene som sto ute på gangen og fulgte opptrinnet.

Mannen som ledet forhøre var nemlig en av Myhres egne agenter, østerrikeren Josef Lachenbucher, en sentralt plassert overløper som holdt motstandsstyrkene orientert om Gestapos planer og ugjerninger.

Alt som kom ut under forhørene formidlet østerrikeren videre til motstandsbevegelsen som levde i spenning på utsiden. De ble holdt løpende underrettet om hva Myhre fortalte, hva Gestapo ble fortalt og hva Gestapo trodde de visste.

Milorg-folkene på utsiden ble oppdatert med vet de hva Myhre forteller, og hva Gestapo blir fortalt og tror de vet. Slik kunne kaptein Reidar Myhre styre og lede sine etterretningsfolk gjennom Lachenbucher mens han satt arrestert til krigen tar slutt.

Oppklart etter krigen

Under en samtale med tyskernes Gestapo-sjef Siegfried Wolfgang Fehmer etter krigen spurte våpensjef i Oslodistriktet, Odd Øyen, hvor mye tyskerne egentlig visste om Milorg mens krigen pågikk.

– Hadde vi bare fått tak i denne Sigurd Knudsen, ville mye ha vært lettere for oss, skal Gestapo-sjefen ha svart.

– Ja, men dere hadde ham jo, ble sjefgestapisten forklart av den norske våpensjefen som fortalte hvem «Sigurd Knudsen» var.

Da skal Fehmer ha blitt virkelig arg.

– Det glimtet stygt i de våkne øynene hans, fortalte Øyen til Vi Menn i 1961.

«Kontor» på likhuset

Kaptein Myhre ble legendarisk for sitt valg av steder fra hvor han ledet arbeidet. Høyest aktivitet ble utøvd bak murene på Rikshospitalet i Oslo. På Rettsmedisinsk institutt med obduksjonsrommet som nærmeste nabo samlet han sine viktigste medarbeidere. Der, i dunkel belysning, omgitt av fostre og lik på sprit, regnet Myhre med at han er trygg for tyskerne.

Likhuset fikk dekknavnet «Maren i myra» etter et kvinnelig koleralik på instituttet. Da Oslo gikk til ro for natten, begynte Myhre og medarbeiderne av begge kjønn å sortere sikrings-, etterretnings- og spionasjemateriell fra det omfattende kontaktnettet i og rundt hovedstaden.

Rapporter kom fra etterretningsagenter som hadde infiltrert Gestapos hovedkvarter på Victoria terrasse. I tillegg fikk de rapporter fra det tyskvennlige norske statspolitiet Stapo og fra fengslene. Milorgs etterretningstjeneste hadde agenter plassert nesten overalt. De leverte daglig lister til Myhre over hvem tyskerne hadde tatt, slik at folk i faresonen kan komme seg i dekning.

Myhre fikk rapporter om jernbanetransporter og skip som kom og gikk, og om tyskernes bevegelser ikke bare i Oslo, men i hele Norge. Myhre sendte fortløpende rapporter via en hemmelig sender til London, der strategene brukte dem til angrep på tyskerne.

− Jeg var edderkoppen som satt helt innerst i nettet, sa Myhre til sin egen familie etter krigen

Båter ble senket på grunn av informasjonen, tyskernes flyfabrikk på Kjeller var blant anlegg som ble bombet eller sprengt i luften etter anvisning fra Myhre og hans folk. Og ikke minst planlagte tyske anslag mot hjemmestyrkene ble avverget. Kreativiteten var stor. Blant annet brukte Myhre NSBs jernbanetelefoner til å formidle viktige beskjeder.

SS på døren

En mørk høstnatt var både Myhre og flere av staben hans i full aktivitet, blant dem en telegrafist som sendte meldinger til London.

Det ringte det kraftig på dørklokken til «Maren i myra».

Siden ingen var ventet, blir det slått full alarm blant motstandsfolkene. Alle papirer ble samlet sammen slik at de kan brennes på et blunk. Og alle grep til våpen. Kaptein Myhre – alias Sigurd Knudsen – kastet på seg den hvite legefrakken sin og gikk inn i obduksjonsrommet ved siden av, tente lyset, gikk videre ut i gangen og til døren, åpnet − og så rett inn i øynene til to SS-politifolk.

Etterretningsstaben som lå gjemt hørte med forbløffelse på den høflige samtalen som utspilte seg i døråpningen. Tyskerne vil gjerne betale for en blodprøve som var utført i forbindelse med en farskapssak fordi de hadde fått beskjed om at de skal forlate Oslo neste dag.

Etterretningssjefen tok imot betalingen, kvitterer for beløpet og begge parter utvekslet et høflig «auf wiedersehen».

Da SS-soldatene er trygt utenfor hørevidde, brøt en befriende latter ut i «likhuset». For sikkerhets skyld bestemte kaptein Myhre seg likevel for å evakuere «Maren i myra» en stund mens han holdt stedet under oppsikt.

Etter en tid fikk Myhre beskjed fra sine agenter på Victoria terrasse om at besøket den natten virkelig handlet om å betale for en farskapstest. Dermed flyttet igjen staben av agenter inn igjen og gjenopptok etterretningsarbeidet.

Hysj-organisering

Sikring rundt de livsviktige våpenslippene fra engelske fly over Nordmarka var en av de viktigste oppgavene til kaptein Myhre og etterretningsstaben hans. Da Myhre ble med til skogs for å ta imot de første store slippene, oppdaget han mye som kunne gå galt.

Først kom flyene lavt inn over et skogområde tett på hovedstaden og slapp containerne med våpen og sprengstoff. De måtte kjapt plukkes opp, transporteres inn til Oslo og lagres der.

Om én mann skulle bli tatt, var det fare for at hele kjeden for mottak, transport og lagring kunne bli rullet opp. Derfor var det viktig at hver involvert person bare skulle kjenne sin egen rolle og ikke visste nok til å røpe hele apparatet, uansett hva han måtte bli utsatt for av tortur.

Reddet av gongongen

Kaptein Myhre spilte høyt lenge, og til slutt ble han felt av en tabbe. Omstendighetene er uklare, men mye taler for at pågripelsen skjedde etter en feil begått i London og etter splittelse i motstandsbevegelsen og Milorgs sentralledelse.

Da Myhre skulle på middagsbesøk til en av sine viktigste kontakter, Sissel Knudsen, sekretær for NS-politiministeren Jonas Lie. Da han ankom Knudsens leilighet i Gabels gate 47 på Frogner i Oslo 31. mars 1945, ventet to norske stapo-betjenter.

Mens Milorg la planer for å likvidere Reidar Myhre før han rakk å røpe navn for tyskerne, satt etterretningssjefen forholdsvis trygt på cella i Møllergata 19. Som tyskernes fange og styrte etterretningsvirksomheten gjennom sine agenter på innsiden.

Men han kunne aldri vite hvor lenge han fikk arbeidsro. Derfor ble det gjort flere mislykkede forsøk på å befri ham. Én gang greide Myhre selv å flykte under en transport mellom Victoria terrasse og Møllergata 19: Han hoppet av all kraft mot bakdøren på politibilen slik at den åpnet seg og han ramlet ut.

Men akkurat der han landet sto tilfeldigvis en tysk soldat som slo Myhre rett ned før rømlingen fikk summet seg. Men Myhre var ikke mer omtåket enn at han klarte å servere en historie om at han falt ut av bilen fordi den tyske sjåføren kjørte så rått gjennom en sving. Tyskerne godtok forklaringen.

En dag fikk han høre at Gestapo hadde funnet noen veldig kompromitterende papirer som selv ikke han kan vri seg unna. Da pirket Myhre opp tannkjøttet bak en av jekslene slik at han spyttet blod. Blodet blandet han med mat, og så fremkalte noen ekle oppkastanfall.

En norsk lege som også satt på Møllergata 19, ble tilkalt. Legen ga beskjed om at pasienten i hui og hast måtte til Grini og opereres, muligens for tarmslyng.

Men kaptein Myhre slapp både operasjon og avhør. Dagen etter, 7. mai 1945 var etterretningssjefen kaptein Reidar Myhre en fri mann.