Stalins regiment av kvinnelige bombeflygere
«Nattheksene» spredde frykt og død
I mørket hørte de tyske soldatene vislingen fra flyene som stupte mot dem. Det hørtes ut som hekser på kosteskaft. Stalins kvinnelige bombepiloter var fryktet og beundret,
Flyene kom i tre ifølge, og bare om natten. To foran og ett bak. Mørklagt, langsomt og lavt nærmet de seg de tyske stillingene på slagmarken i det sørlige Kaukasus. Motorduren fikk tyskerne til å slå på søkelysene og rette dem mot flyene som nærmet seg. Like over stillingen dreide de to fremre flyene som hadde tiltrukket seg søkelysene, krapt til hver sin side.
I rommet de to flyene etterlot seg kom det tredje flyet. I ly av mørket seilte det inn og ned mot de tyske stillingene. Soldatene på bakken hørte bare hvinet av vinden mot flykroppen før flyets bombelast eksploderte blant dem. Skuespillet ble gjentatt to ganger til. Flyene byttet rolle til alle hadde fått sluppet sine bomber.
De tyske soldatene kalte flyverne Nattheksene.
Så som katter
For de var kvinner. Kvinnene i det Sovjetunionens 588. Nattbomberegiment kjempet innbitt mot tyskerne i 2. verdenskrig. Hvert fly hadde et mannskap på to; pilot og navigatør. I ly av nattemørket gjennomførte de mellom fem og 18 tokt hver eneste natt.
De opererte fly som knapt skremte noen i dagslys; veteranflyet Po-2 var en utrangert modell med maksfart på omtrent 150 km/t. Men de var lette å manøvrere og kunne lande omtrent over alt. Den lavtgående dobbeltdekkeren viste seg perfekt for nattlige tokt fordi flyet kunne gå under de tyske radarene.
Under ledelse av major Jevdokija Bersjanskaja hadde nattbomberegimentet perfeksjonert sin taktikk. Kvinnene fløy så godt om natten at tyskerne trodde de hadde fått sprøyter med et stoff som gjorde at de kunne se like godt som katter i mørket.
De russiske pilotene var stolte av kallenavnet sitt. I løpet av krigen dumpet de tonnevis av bomber på de tyske troppene. Enhver tysk pilot som greide å skyte ned en «heks» ble belønnet med Jernkorset. I sin tid var de legender, og ble brukt i Stalins propaganda. Nå er de stort sett glemt.
Flyene
Kvinnene dro i krigen med Polikarpov U-2 fly. Flyene som hadde åpen cockpit, var dobbeltdekkere med lerret trukket over en trekonstruksjon. De var langsomme og svært brennbare. Bombene hang under vingene.
Den lave hastigheten hadde én fordel; det var mindre fare for at de skulle steile i luften enn Messerschmitt-flyene som forfulgte dem.
Flyene, som hadde pilot og navigatør), var hverken utstyrt med radio, bremser eller fallskjerm. Kvinnene fløy sommer som vinter i åpen cockpit. Rutinen var mellom fem og 18 tokt i løpet av natten.
Bare Nattbomberegiment besto 100 prosent av kvinner både i luften og på bakken. På det meste besto «Nattheksene» av 42 flygere.
Pilotene som overlevde krigen, hadde alle fløyet mer enn 800 tokt. 23 ble utnevnt til helter av Sovjetunionen, landets høyeste utmerkelse. Det er ikke kjent at noen av flygerne deserterte. Imidlertid kan mistanken ha vært til stede, for det ble ikke utdelt medaljer posthumt dersom den døde ikke ble funnet.
Flyklubb-damer
Mange kvinnelige flygere fra sivile flyklubber meldte seg til tjeneste da krigen brøt ut, men samtlige ble avvist. Først høsten 1941 ga Stalin ordre om at det skulle dannes tre regimenter med kvinnelige flygere. De fleste som ble plukket ut var i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene.
Kvinnene fikk opplæring i byen Engels i det sørvestlige Russland. 300 utvalgte skulle i løpet av et halvt år lære å kjempe i luften. Flyleksjonene varte i opptil 14 timer. De lærte å skyte, fikk undervisning i teori og luftkamptaktikk samt fly- og motorlære.
Brennbare
Gruppen ble organisert i tre skvadroner: Nattbomberegiment 588 var det eneste som bare fløy nattlige tokt. Flyene var ikke utstyrt med radio eller radar, bare kart og kompass. Om flyet ble truffet, kom det til å brenne opp som et papirfly. Bombene var festet under vingene. Først mot slutten av krigen ble «Heksene» om bord utstyrt med fallskjermer.
Kvinneregimentet høstet skepsis og fikk en tøff start: På vei fra Engels til Kaukasus trodde kvinnene at de ble angrepet av tyske fly. Noen av de ferske flygerne fikk panikk og flere brøt formasjonen. Fremme på basen gikk ydmykelsen opp for dem: Fienden var deres mannlige medsoldater.
Flygende ku
Røff behandling og mange nedsettende bemerkninger fra mannlige kollegaer fulgte. Kvinnene ble innkvartert i et tomt fjøs, og mennene kalte kvarteret for Den flygende ku.
Men kvinnene satte seg raskt i respekt, og etter åtte måneder i kamp ble Bomberregiment 588 utnevnt til 46. Garderegiment, Taman. Det var en ære som plasserte dem blant eliten.
Amfetamin og broderi
Historiene om de kvinnelige flyvernes handlekraft og vågemot er mange: Navigatøren Irina Kashirina gjennomførte en enarmet landing. Hun holdt den skadde piloten unna kontrollpanelet i cockpiten med én arm, mens hun styrte stikka med den andre. Flere har fortalt om hvordan de måtte klatre ut på vingen for å få løsnet en bombe som hadde satt seg fast, mens tyske fly jaktet på dem.
Motet kostet; regimentet mistet anslagsvis 27 prosent av sine som følge av flykrasj og nedskyting.
588. utviklet svært effektive rutiner for landing og drivstoffylling, og var mer i lufta enn tilsvarende regimenter. Kvinnene i flyene og på bakken levde på grensen av det som var fysisk mulig. Det er anslått at Bersjanskajas regiment fløy over 23 000 tokt.
Sentralstimulerende midler ble hyppig brukt for å gjennomføre den harde rutinen. Skikkelig søvn var mangelvare. Flere av flygerne har senere beskrevet hvordan pilot og navigatør skiftet på å ta en blund på vei til og fra bombemålene.
Tilbake på basen underholdt flygerne seg med sang og dans, og de fikk gjerne tiden til å gå med å brodere.
Drevet av hevnlyst
– Vi bombet, vi drepte, alt var en del av krigen, sa Nadezhda (Nadia) Vasilyevna Popova da hun ble intervjuet av det russiske nyhetsbyrået Novosti etter krigen. Popova var 19 år gammel da hun som en av de første meldte seg til tjeneste. Den unge kvinnen fra Ukraina fløy til sammen 852 tokt, motivert av kjærlighet til fedrelandet og ønsket om hevn. Broren ble nemlig drept kort tid etter at tyskerne gikk inn i Sovjetunionen i juni 1941. og nazistene hadde tatt hjemmet deres i bruk som stasjon for Gestapo.
Popova, som ble nestkommanderende i nattbomberegimentet, hevdet hele sitt liv at hun bare «gjorde en jobb som måtte gjøres».
– Vi hadde en fiende å kjempe mot, og vi måtte vise at vi var sterkere og bedre forberedt. Nesten hver eneste gang måtte vi seile gjennom en skur av fiendtlig ild, fortalte hun. På nært hold kunne hun se de smilende ansiktene til tyske piloter mens de skjøt etter kvinner og barn på flukt.
Kjedet seg
Som barn var Nadia Popova livlig og kjedet seg lett.
– Jeg ville gjøre noe uvanlig, sa hun.
Som 15-åring ble hun medlem av en flyklubb. På denne tiden var det minst 150 slike klubber i Sovjetunionen, og en fjerdedel av medlemmene var kvinner. Etter at hun tok flysertifikatet, ble Popova selv instruktør.
Allerede på sitt første tokt for regiment 588, opplevde hun å miste to kollegaer. Nadia fikk ordre om å komme seg på vingene igjen med det samme. Det var den beste måten å unngå grublerier ...
Truffet av pilot
Popova ble selv skutt ned flere ganger. Etter en nedskyting sluttet hun seg til en flokk sivile og soldater under tilbaketrekning. I flokken var også den skadde jagerpiloten Semyon Kharlamov. Han hadde med seg nobelprisvinneren Sholokovs store roman «Stille flyter Don». Boken ga de to pilotene noe eget å snakke om. Popova kunne dessuten deklamere dikt for den skadde piloten. Paret ble splittet av krigen, men møttes flere ganger igjen i løpet av krigsårene. Da freden kom, dro de i Berlin og skrev navnene sine på murveggen til Riksdagsbygningen. Like etter feiret de bryllup.
Flygerparet bosatte seg i Moskva, der Popova arbeidet som flyinstruktør etter krigen. Hun ble utnevnt til Helt av Sovjetunionen, landet høyeste orden. Hun fikk også Gullstjernen, Leninordenen og Røde stjerne. Sønnen, Aleksander, ble general i det hviterussiske flyvåpenet. Av og til ser jeg inn i mørket og lukker øynene, sa Popova ifølge New York Times.
– Jeg kan fortsatt se meg selv som en ung jente der oppe i det lille bombeflyet mitt. Og jeg spør meg selv: «Nadia, hvordan greide du det?»
Popova døde i Moskva 8. juli 2013.
Grunnleggeren
Marina Raskova er kjent som «Russlands Amelia Earhart».
I løpet av 1930-årene ble hun berømt som pilot og navigatør, og satte flere langdistanserekorder. Mest kjent av disse er flyturen fra Moskva til Komsomolsk, en distanse på 6450 km, tilbakelagt på 26 timer og 29 minutter. Raskova, som satt foran i navigatørcockpiten, var svært utsatt da flyet måtte nødlande grunnet dårlig sikt. Hun hoppet ut i fallskjerm rett før landing og vandret ti dager over taigaen i Sibir før hun kunne slutte seg til de andre. De tre kvinnene på dette ekstreme toktet, ble alle utnevnt til Helter av Sovjetunionen i 1938. De var de første kvinnene som fikk denne utmerkelsen før andre verdenskrig.
I september 1941 holdt Raskova en offentlig tale om kvinnenes vilje til å fly i krigen. Måneden etter fikk Raskova ordre fra Stalin om å danne tre regimenter med kvinnelige flygere. Major Raskova krasjet og døde 4. januar 1943 nær Stalingrad.
Kilder:
New York Times, Daily Mirror, Wikipedia
Anne Noggle, A Dance with Death: Soviet Airwomen in World War II
Kate Quinn, The Huntress. Kommer på Gyldendal Norsk Forlag i 2020
Denne saken ble første gang publisert 19/10 2019, og sist oppdatert 15/10 2019.
