Her bygde NASA sine sprøeste fly

Silicon Valley i den sørlige delen av San Francisco Bay Area er verdenskjent for sine teknologiske bedrifter som Apple og Google. Kanskje ikke så rart at også den lokale flyplassen er noe helt utenom det vanlige.

Moffett Field, som ble påbegynt allerede i 1931, ble opprinnelig bygget av den amerikanske marinen som base for deres gigantiske luftskip USS Akron og USS Macon.

De to gigantene på nesten 240 meters lengde var forløperne til hangarskipene. I hangaren under buken hadde de plass til opptil fem mindre observasjonsfly. Ved hjelp av et sinnrikt system med en trapes under luftskipsbuken, som flyene ble hektet til, kunne de slippes av gårde for å drive rekognosering og returnere til luftskipet etter endt oppdrag.

Ulykker

Luftskipseventyret til US Navy endte dårlig da USS Macon i 1935 styrtet i havet utenfor California etter å ha fått problemer som følge av storm. Takket være det myke sammenstøtet og besetningens bruk av redningsvester overlevde 64 av besetningen på 66.

To år tidligere hadde tragedien rammet søsterluftskipet USS Akron da det totalhavarerte til sjøs under et tordenvær utenfor New Jersey. Bare tre av mannskapet på 76 overlevde. Denne gangen var ikke redningsvester standardutrustning. Selv om de fleste overlevde sammenstøtet, led de drukningsdøden i det kalde vannet.

Blant de omkomne var kontreadmiral William A. Moffett som hadde banet vei for inntroduksjonen av fly i den amerikanske marinen. Selv om luftskipene fikk en kort karriere, skulle introduksjonen av hangarskip endre reglene for sjøkrig for alltid.

Hjemmebasen til USS Macon på Vestkysten som opprinnelig het Airbase Sunnyvale, ble omdøpt til Moffett Field kort tid etter ulykken for å hedre admiralen.

Enorme dimensjoner

Som et monument over luftskipsæraen står Hangar One fortatt på Moffett Field. Den er den største av de tre giganthangarene der USS Macon hadde base. Med 60 meters høyde, 90 meters bredde og 345 meters lengde var den verdens største frittstående bygning i sin tid – med et gulvareal tilsvarende fem fotballbaner.

Dimensjonene er fortsatt vanskelige å fatte uten å ha noe å sammenligne med. For eksempel ville to eksemplarer av passasjerdamperen Titanic fått plass der inne med god klaring. Volumet er så stort at konstruksjonen hadde sitt eget mikroklima der skyer som samler seg oppunder taket kunne produsere innendørs regnskurer.

Dørene som åpnet seg etter muslingprinsippet veide 180 tonn hver. De hadde i likhet med resten av hangarbygget en avrundet aerodynamisk fasong som skulle minimere turbulens dersom luftskipet måtte bukseres ut på vindfulle dager.

– Det eneste veddemålet jeg har angret på, var da vi skulle se hvem som kunne klatre høyest langs leiderne på innsiden, ler Jim Lesley. Jim er pensjonert marineflyger med erfaring fra F-4 og ikke minst F-14 Tomcat jagerfly, samme som Tom Cruise fløy i «Top Gun». I dag er han guide på Moffett Field og tar gjerne et par flyinteresserte gjester fra Norge med på en tur.

Klatret helt opp

Men den innvendige høyden ble i meste laget selv for en Top Gun-pilot.

– Vi var fem karer i utgangspunktet. Tre trakk seg temmelig raskt, men det var dessverre én til som var like sta som meg. Vi kom helt opp, men det der gjør jeg aldri igjen.

Stålskjelett

I dag står bare stålskjelettet igjen av Hangar One. I 2011 ble det besluttet at den utvendige kledningen skulle fjernes grunnet miljøgifter. Det møysommelige arbeidet tok halvannet år og kostet ti ganger mer enn den opprinnelige byggingen.

Men landemerket består. For snaut fire år siden annonserte Google at de hadde inngått en 60 års leieavtale på snaut ni milliarder kroner for de tre gamle hangarbygningene. De vil bruke dem som laboratorier for utvikling av fremtidsteknologi innen bruk av roboter, romfarkoster og internett-ballonger. Etter planen skal Hangar One få tilbake ny kledning innen 2025.

Blir høyteknologisk arena

At den ærverdige gamle militærflyplassen blir høyteknologisk arena er ikke noe nytt. I den vestlige delen av området ligger NASA Ames Research Center med verdens største vindtunnel, pluss tre mindre supersoniske vindtunneler. Ved dette vindtunnelkomplekset ble grunnlaget lagt for alle NASAs bemannede romferder helt fra Mercury til romfergen. I tillegg ble nesten alle de militære jetflyene testet her.

De merkeligste flyene

De sivile flyprodusentene på Vestkysten skjønte også raskt verdien av vindtunnelene etter at de første sto ferdige i 1955. Hele flåten av Boeingfly, foruten klassikere som Douglas DC-8, DC-9 og DC-10 ble testet ut i Ames-vindtunnelene.

Helt siden starten ble Ames testsenteret på Moffett field synonymt med eksperimentell flydesign.

– Du kan si at Edwards Air Force Base ble kjent for de raskeste flyene som X-1 og X-15, men det var her på Moffett Field at de merkeligste flyene så dagens lys, forteller Jim.

Noen av farkostene han sikter til var blant det første tiltrotor-helikopteret, den «flygende tallerkenen» Avrocar, og det vingeløse flyet X-24 som ble en forløper for designet til Romfergen.

Fallskjerm til Mars

Sett utenfra ser luftinntaket til den største vindtunnelen på 24x37 meter ut som om noen har rammet inn en fotballbane og stilt den på høykant. Ved siden av står en egen transformatorstasjon. De seks vindturbinene, hver på 22 500 hk, krever nemlig energi så det monner for å få luftstrømmen opp i 170 km/t.

Høyere vindhastigheter er det den minste tunnelen med halvparten så stort tverrsnitt som sørger for. Den største kan derimot romme fly i full skala helt opp til størrelsen til en Boeing 737. Tunnelen er også blant annet blitt brukt til å forske på de aerodynamiske egenskapene til jagerfly i full størrelse, samt helikoptre der det er vanskelig å simulere rotoregenskapene virtuelt.

Da man skulle utvikle fallskjermen til romsonden Curiosity som landet på Mars i 2012, ble den testet ut her. På grunn av den svært tynne atmosfæren på Mars, fikk måtte skjermen ha en diameter på hele 16 meter. Allikevel virket den liten inne i den gigantiske vindtunnelen.

Mens Google tar over de gamle hangarbygningene, fortsetter NASA Ames å lede an innen romforskning. Da romsonden New Horizons tok nærbilder av Pluto i 2015, var vitenskapsmenn fra NASA Ames med på teamet.

Opprinnelig publisert i Vi Menn nr 13/2019