«Guevara»
- Når jeg treffer, gir jeg meg ikke - for etter en stund kommer noen og henter liket - og da skyter jeg igjen
Da barna hennes ble drept i krigen, vervet læreren seg i Den frie syriske hær. For å ta hevn.
Til leseren: Dette er et utdrag fra boken «I krigen - et vitnesbyrd fra Syria» av den italienske krigsreporteren Francesca Borri. I boken skildrer hun opplevelser i perioden mellom september 2012 og april 2014.
HUN ANKOMMER OM morgenen, med slør og et tynt lag maskara, og parkerer utenfor porten som om hun skal på kontoret. Det er imidlertid det eneste som er igjen av hennes gamle liv, for dette er ikke inngangen til den videregående skolen der hun underviser i engelsk, men til oppstillingsplassen hennes som snikskytter.
Les også: Skarpskytteren som måtte drepe sin beste venn
Hun er trettiseks år gammel og har gått under sitt nye navn i seks måneder nå: Guevara. De to barna hennes, Wael og Mira, døde i et luftangrep – de var sju og ti år – og etter det vervet hun seg til Den frie syriske hær.
«De var så skrekkslagne av krigen. Blodet, eksplosjonene. Og jeg prøvde å berolige dem. ‘Jeg passer på dere’, sa jeg til dem.» Hun ser på meg. «Jeg er her for å hevne dem.»
Enheten hun kjemper i består av et trettialls soldater og kaller seg Wa’id, Løftet.
Guevara tar energisk imot oss: «Welcome!». Hun stikker pistolen i håndvesken og byr oss på kaffe i en gammel sofa, rolig og avslappet, som om vi skulle vært hjemme på kjøkkenet hennes.
Men vi befinner oss midt i frontlinjen, bak en haug med mursteiner og sandsekker. To hundre meter bortenfor står en rad av hvite bygninger: Der begynner Assads Aleppo, der begynner snikskytterne hans.
Les også: 21 menn ble stilt på rekke og skutt. Bare én overlevde
Guevaras oppstilling er på den andre siden av fortauet, i tredje etasje. Men det er ikke så nærme som det kan virke. For å unngå fiendens ild, fører hun oss fra kjeller til kjeller under bygårdene, gjennom passasjer som er blitt hakket ut av grunnmuren.
Deretter setter hun seg ganske enkelt ned ved et stuevindu, med to visnede planter og et sett med fremdeles intakt sølvtøy i ryggen, og venter på at noen skal vandre inn i siktet hennes. Hun røper ikke den minste sinnsbevegelse. Bare når hun fra korridoren får øye på et teppe med bilde av Snøhvit på, i det som må ha vært barneværelset, unner hun seg en reaksjon.
«JEG VET HVA du vil spørre meg om. Om jeg ikke av og til tenker på mitt tidligere liv. Men i to år nå har dere stått likegyldig og sett på Assads blodbad. Det egentlige spørsmålet er et annet. Dere som dømmer meg nå, hvilket alternativ har dere gitt meg?»
«Det er jo ikke sånn at du plutselig en dag ender opp ved fronten. Jeg har alltid vært aktivist. Men på et tidspunkt skjønner du at det ikke nytter å demonstrere, at det er din megafon mot deres tanks. Og hvis vi ikke alle vil bli drept, må hver og en av oss bidra med det vi kan. Spør du meg, er rollen som snikskytter bedre for en kvinne, for den handler om konsentrasjon og presisjon, ikke om styrke. Jeg vet at jeg er et unntak. Flesteparten av venninnene mine er frivillige sykepleiere. Men det er ikke nok å lege våre sår. Vi må hindre Assad i å såre oss.»
Les også: Læreren som ble skarpskytter
Det er egentlig ikke overraskende at kvinnene i Aleppo ikke er i første linje. Det handler ikke bare om det syriske samfunnets tradisjonalisme – «alle her kjenner meg og respekterer meg, men jeg vet hva de sier,» innrømmer Guevara, «at det skulle vært mannen min som forsvarte meg.»
Men det er ikke poenget: Poenget er islamistene. De blir stadig flere, og stadig mer radikale.
Og ærlig talt ser de ikke ut til å betrakte kvinnene som særlig nyttige.
«Nettopp derfor er det viktig å være her i dag. Å kjempe. For å telle mer i morgendagens Syria,» innvender Guevara.
Les også: 30.000 flyktet i ren frykt - disse ble igjen
«I begynnelsen var kameratene mine mistroiske. Men jeg opparbeidet meg tillit ute i felten,» sier hun, «kule for kule.» «Alle som er et eksempel, begynte med å være et unntak.»
FOR HENNE ER alle syrere som ikke har vervet seg til Den frie syriske hær, forrædere. Inkludert resten av familien hennes, som bor tre hundre meter unna, men på den andre siden av rekken med hvite bygninger. Far, mor og ni brødre og søstre.
«Er du aldri redd for å treffe dem?» spør jeg.
Også fordi kriteriene for å skjelne mellom sivile og fiender virker ganske flytende:
«Jeg skyter på de som er i uniform,» forklarer Guevara, «og på andre jeg synes virker mistenkelige.»
De som går ute om kvelden, for eksempel, eller som går forbi flere ganger.
Kvinnelig lege (26): - Mitt liv som ISIS-brud
«Det er ikke det at jeg aldri er i tvil. Men velger du å holde deg på den andre siden, å bli stående og se på, støtter du i bunn og grunn Assad. Den som tier her er ikke tilskuer, men medløper. Det er ikke det at jeg ikke er redd. Men når jeg våkner med et rykk om natta og spør meg hvor i all verden vi har endt opp, tenker jeg bare på Mira og Wael – for til tross for alt, kommer jeg til å huske disse dagene som de beste i hele mitt liv. Som dagene da jeg erobret friheten.»
Tjuefem ganger har hun truffet det hun definerer som «målet». Fem har dødd.
«Når jeg treffer, gir jeg meg ikke. For etter en stund kommer noen og henter liket. Og da skyter jeg igjen, uten å tenke over det. Jeg tenker bare at man holder sine løfter.»
Vil du ha flere artikler som dette på Side3? Gi oss beskjed ved å like Side3 på Facebook:
Denne saken ble første gang publisert 15/12 2014.