Mussolinis avgang hadde én ting til felles med dagens reality-TV
Benito Mussolini var Italias fryktede diktator − men ikke mer usårbar enn at han ble satt på porten gjennom en avstemning han tapte med 19 mot 7 stemmer i fascistenes eget storråd.
Senatspresident Ignazio La Russa (75) har akkurat polert hodet til Mussolini med et pusseskinn. På hedersplassen i hans egen spisestue står en byste av mannen som ledet Italia med jernhånd i 20 år. Den krever stell, så Mussolini fortsatt skal skinne. La Russa har også andre gjenstander og bilder fra fascistperioden stående godt synlig i hjemmet sitt.
For i Italia lever fascinasjonen for fascismen fortsatt, også langt inn i de politiske institusjonene. Verre er det med fascistenes tidligere ledestjerne Benito Mussolini – Il Duce. Om hans stil var pompøs, minner hans sorti som italiensk diktator mest av alt om et mageplask.
Overså advarsler
Sommeren gikk ikke mye Mussolinis vei. De allierte hadde invadert Sicilia. Og internt var det misnøye med føreren. Advarslene om at noe var under oppseiling hadde nådd Mussolini tidlig, men diktatoren valgte å overse alle tips om at han ville bli forsøkt styrtet fra innsiden.
Greve Dino Grandi hadde vært justisminister og utenriksminister, og hadde en fremtredende posisjon i fascistenes storråd. Han hadde sikret seg støtte fra fem medlemmer av rådet, og hadde bedt Mussolini om et møte. Grandi sa at han «ikke ønsket å bli betraktet som en konspiratør», og håpet at han kanskje kunne overtale Mussolini til å ta en beslutning som ville gjøre møtet overflødig.
Klokken fem på ettermiddagen 22. juli ble Grandi mottatt i Sala del Mappamondo i Palazzo Venezia. Il Duce sto bak det veldige skrivebordet i og stirret kaldt og behersket på Grandi. Da Grandi kom bort til diktatoren, fikk han ikke tilbud om å sette seg. Grandi leste opp sitt forslag og begrunnet det nærmere med en kort redegjørelse.
Mussolini avbrøt ham ikke, men fortsatte å stirre på ham med hovmodig forakt. Da Grandi var ferdig med å snakke, sa han bare: «Nå kan De gå. Vi møtes i storrådet».
Nervøs opptakt
På vei ut så Grandi den tyske feltmarskalk Kesselring. Tyskeren satt og ventet på å få møte Il Duce. Grandi sa senere at «det ikke var noe godt tegn». Han innrømmet at han ble nervøs. Mussolinis passivitet og foraktelige, selvsikre holdning var ikke bare gåtefull, men urovekkende.
Grandi fortsatte sine samtaler for å skaffe mer støtte til å avsette Mussolini. Han snakket også med grev Ciano, Mussolinis svigersønn, som tidligere var blitt fjernet fra regjeringen.
Ciano sa at «vi må gå til det ytterste for å redde Italia». Han mente at Mussolini simpelthen nektet å ville forstå situasjonen. «Derfor vil jeg snakke rett ut i storrådet, og han skal bli nødt til å forstå det», sa Ciano.
Håndgranater i vesken
Dino Grandi tenkte før møtet at det beste kanskje hadde vært et umiddelbart statskupp. Men han mannet seg opp, tok seg svartskjorten og stakk en pistol i lommen. I dokumentmappen la han noen håndgranater.
Blant de innvidde steg nervøsiteten, og Grandi begynte å lure på om han ville komme levende fra dette.
Mussolini hadde ikke brydd seg om å forberede seg. Han holdt en forelesning om krigens gang. Det var en dårlig og improvisert tale, full av faktafeil. Han trodde at bare klangen av hans stemme ville bringe forsamlingen til taushet, slik han var blitt vant til.
Det var en katastrofal forestilling. Medlemmene av storrådet stirret på ham i øredøvende taushet. Følelsen av forferdelse og skuffelse grep dem alle. Før Mussolini var ferdig med snakke, hadde han allerede falt.
Dino Grandi overtok talerstolen. I over en time beskyldte han Mussolini for «å ha påtvunget Italia et diktatur som historisk sett er umoralsk». Mange tok ordet, og støttet Grandi. Ved midnatt hadde møtet vart i syv timer, men fortsatte til langt utpå morgensiden.
Styrketår
Senatets president, grev Giacomo Suardo, styrket seg i en pause med et stort glass konjakk, og overrasket alle med å si at han ville trekke tilbake sin støtte til Grandis forslag om å avsette Mussolini. Dermed brøt kaoset ut. Beskyldninger haglet i alle retninger.
Men fascistene tok natten mellom 24. og 25. juli 1943 et oppgjør med seg selv. De nedla fascismen etter 20 år ved makten
Men avstemningen var klar, og Mussolini fikk beskjed om å komme til kong Viktor Emmanuel III på ettermiddagen. På slottet fikk han vite at tilliten var borte. Il Duce var stemt ut og inn i fengsel i stedet.
Adolf Hitler fikk befridd sin kampfelle samme år, og tvang en psykisk og kroppslig redusert Mussolini til å bli «hersker» over Nord-Italia de to siste krigsårene. Han var bortgjemt i den vesle byen Salo ved Gardasjøen, godt passet på av SS-vakter, og var nå blitt sjef for en republikk i et Italia i full borgerkrig. Mussolini ble pågrepet av partisaner 28. april 1945 på flukt mot den sveitsiske grensen, og henrettet (Se Vi Menn, uke 19, 2018).
Men det viste seg å være nok av «arvtagere» bare noen få år senere.
Polert fasade
Akkurat som han gjør med bysten i spisestuen, har dagens italienske senatspresident Ignazio La Russa polert sin politiske fasade.
75-åringen har alltid vært en beundrer av fascismen. Aktiv nyfascist har han vært helt siden ungdommen. La Russa kom til makten i fjor høst, da Giorgia Meloni ble statsminister. Begge tilhører ytre høyre-partiet Italias brødre, som vant valget i september 2022 – med 26 prosent av stemmene.
Stillingen som senatspresident er den nest høyeste rangerte i Italia – etter presidenten. Så høyt på strå har sicilianeren som i en årrekke svært aktiv i det nyfascistiske partiet Movemento Sociale Italieno (MSI), kommet.
Han kaller seg i dag for «konservativ». Den merkelappen mener de fleste kjennere at ikke er dekkende.
– Den riktige betegnelsen politisk på senatspresidenten er post-fascist. Han tilhører det aller ytterste høyre, og var en militant politiker i MSI. Senere var han leder for små post-fascistiske partier, som levde kort mellom 1995 og 2012, forteller Elisabetta Cassina Wolff til Vi Menn.
Hun er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og er ekspert på italiensk politikk. Hun er også tilknyttet senteret for ekstremismeforskning i Oslo.
Italia har sin mest høyrevridde regjering siden 2. verdenskrig. For å få flertall dannet Giorgia Meloni regjering med to andre høyrepartier – Matteo Salvinis Lega, som er et innvandrerfiendtlig parti på ytre høyre og Silvio Berlusconis liberalkonservative parti Forza Italia. Berlusconi er utrolig nok blitt den mest moderate støttespilleren.
Lever sine beste dager
– Hvordan fremtrer nyfascistene i dag?
– De er blitt mindre aktive etter at Giorgia Meloni ble statsminister. Det er mindre behov for mobilisering nå. Politikerne på det ytre, radikale høyre lever sine beste dager.
– Hvor står Giorgia Meloni?
– Hun har moderert seg betydelig. Meloni modner og er blitt en pålitelig leder. Hun skriker ikke opp mot EU som hun gjorde for tre-fire år siden. Jeg vil definere henne som en nasjonalist, ikke nyfascist. Hun har vært flink til å involvere andre som ikke kommer fra hennes miljø i regjeringen. Det er alliansen med kristendemokratene et eksempel på. Melonis parti Italias brødre var helt ubetydelig frem til i fjor. Hun har klart å samle det tidligere nyfascistiske partiet rundt seg. Prosjektet hennes er blitt til en bastion som kan sitte lenge.
– Hvor mye er det igjen av den historiske fascismen?
– Hvis du tolker fascisme som undertrykkelse og diktatur, er vi ferdig med det. Ingen vil ha diktaturet tilbake. Men det er god grobunn i Italia for en høyreradikal politikk. Det innebærer et svakere parlament, etnisk nasjonalisme og sjåvinisme, sier Elisabetta Cassina Wolff.
Valfart til kultsted
Så sent om i 1970 forsøkte fascister å begå statskupp i Italia.
Junio Valerio Borghese var kommandør i den italienske marinen under regimet til Benito Mussolini. Han utførte dristige raid mot britene med sin ubåt. Det gjorde ham til krigshelt.
Fordi han støttet fascismen i etterkrigstidens Italia ble Borghese en gallionsfigur for antikommunistiske grupperinger i Italia rett etter krigen.
Natten til 8. desember 1970 prøvde mannen med tilnavnet «den svarte prins» å gjøre statskupp. Men medspillerne besinnet seg i siste liten, og Borghese flyktet til utlandet.
70.000 nostalgikere valfarter hvert år til Mussolinis fødeby Predappio for å se stedet der Il Duce er gravlagt. Der står et stort mausoleum som rommer kistene til Mussolini-slekten.
Kilder: «Mussolinis undergang og fall» av Christopher Hibbert og «Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa» av Elisabetta Cassina Wolff.