Kapteinen og mannskapet «forsvant» da ulykken rammet. Heldigvis befant det seg en usannsynlig helt om bord

Da skipsgitarist Moss Hills sto på scenen og underholdt cruisegjestene om kvelden den 3. august 1991, hadde han neppe sett for seg at han ikke lenge etter skulle stå på dekk på et synkende skip – i time etter time – og feste sikkerhetsselen rundt forskremte cruisepassasjerer før de ble heist i sikkerhet av redningshelikoptrene.

Hele tiden med kraftig vind piskende i ansiktet, vel vitende om at ett feilsteg på det såpeglatte og skrånende skipsdekket kunne bety at han eller passasjerene falt i det skummende havet.

– Når jeg ser tilbake på det nå, tenker jeg bare at jeg gjorde det jeg måtte, sier han til Vi Menn 30 år senere.

Det 153 meter lange og 20 meter brede cruiseskipet MTS Oceanos tålte en støyt, noe det hadde bevist da det de siste dagene hadde kommet seg gjennom den ene stormen etter den andre utenfor Sør-Afrikas kyst. Uværet som ventet denne augustdagen i 1991, med vind på 40 knops styrke og opptil ni meter høye bølger, var ikke verre enn det hadde vært dagene i forveien, og innga derfor ingen større bekymring hos mannskapet.

Ingen kunne ane katastrofen som var under oppseiling.

Mangelfull reparasjon

– Da vi seilte ut fra Reunion Island noen dager tidligere, skrapte skipet på et tidspunkt så vidt borti grunnen og lagde en skade på skipets sea chest (sjøvannsinntak, journ.anm.), sier Moss Hills til Vi Menn.

Skaden ble oppdaget og reparert, men det skulle senere komme frem at det hadde blitt gjort en feil under reparasjonen. En feil som skulle føre til at store mengder vann ville fosse inn i skipet, kortslutte motorene og stige oppover gjennom dreneringsrør, sluk og toaletter, etasje for etasje.

– Klokken var rundt 21 på kvelden da strømmen plutselig gikk. Båten ristet og krenget noe voldsomt, langt verre enn under stormene vi hadde opplevd de siste dagene. Min kone Tracy, som også var en del av skipsbandet, og jeg ble oppmerksom på flere offiserer som kom ut fra lugarene med sine personlige eiendeler i hendene. De virket ikke interessert i å prate med oss.

Moss og kona gikk opp i loungen der passasjerene var samlet for å bivåne kveldens underholdning.

– Det jeg så, glemmer jeg aldri, sier Hills.

I synsfeltet kunne han se en av livbåtene bli klargjort. I den befant det seg flere besetningsmedlemmer.

– De kom seg om bord i livbåten i en voldsom fart. Flere av gjestene fikk det med seg, og jeg kan fortsatt huske hvordan stemningen plutselig endret seg. Vi satt der i stummende mørke, mens gjenstander ble slengt rundt fordi båten krenget. Ingen visste hva som skjedde.

Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie

Fakta om MTS Oceanos

Skipstype: Cruiseskip

Byggeår: 1952

Eid av: Epirotiki Lines
(Hellas)

Sank: 4. august 1991

Størrelse: 14 000 bruttotonn

Lengde: 153 meter

Bredde: 20 meter

Toppfart: 18,5 knop

Kilde: wikipedia.org

Kapteinen sviktet

Synet av mannskapet som i hui og hast entret livbåtene, ble den endelige bekreftelsen for Moss Hills, resten av underholdningsteamet og gjestene i loungen på at de sto overfor en alvorlig situasjon. Ikke lenge etter kunne de se en ny livbåt bli klargjort. En i bandet så kapteinen sette seg om bord.

– Hun stormet ut og spurte ham om han hadde tenkt å forlate skuta.

Hverken bandmedlemmet, Moss Hills eller gjestene slo seg til ro med kapteinens forklaring om at han kun hadde inspisert livbåten, og at båten slettes ikke var i ferd med å synke. Så forsvant kapteinen. Heller ikke hans offiserer var å oppdrive.

Moss Hills forsto at om de skulle ha noe håp om å reddes fra det han mistenkte var en livsfarlig situasjon, måtte han og resten av underholdningsteamet samt mannskapet som ikke hadde stukket av, ta grep.

– Skipet hadde begynt å krenge kraftig mot styrbord. Folk ble mer og mer skremt. Noen fra mannskapet og jeg begynte å låre livbåtene på styrbord side. Men på grunn av hellingen samt den røffe sjøen, var det en svært vanskelig oppgave. Livbåtene ble slengt mot skipssiden.

Fikk utmerkelse, men ingen medalje

Moss Hills og kona Tracy ble sammen med flere av de øvrige heltene under forliset tildelt Wolraad Woltemade Award, Sør-Afrikas høyeste sivile utmerkelse, for sin innsats. Men medaljene ble aldri delt ut.

– På grunn av det politiske klimaet i Sør-Afrika i 1991, ble de trukket tilbake. Det har aldri plaget meg. Det eneste viktige er at ingen menneskeliv gikk tapt, sier Hills til Vi Menn, og legger til at han og kona ikke lot seg skremme av hendelsene om bord i MTS Oceanos.

– Vi var tilbake til sjøs like etter. Selv jobber jeg fortsatt på båt, nå som cruisedirektør, sier Hills.

Moss Hills og mannskapet lyktes allikevel med å få sjøsatt to livbåter.

– Redselsskrikene fra menneskene om bord i de to livbåtene, mens de i stummende mørke ble slengt fra side til side mot skipet, glemmer jeg aldri, sier Hills ettertenksomt, og legger til:

– En annen ting jeg ikke kan glemme, er den totale mangelen på kommunikasjon fra kapteinen og hans offiserer. Ikke én gang annonserte de noe over høyttaleranlegget, ikke én eneste gang kom de bort for å fortelle oss hva som skjedde. De overlot oss rett og slett til vår egen skjebne, mens de selv flyktet i sikkerhet.

Les også: (+) Lærerparet ble drept på brutalt vis, og ingen skjønte hvorfor – så kom den rystende sannheten frem

Magisk hjelp

Selv om mange av passasjerene hadde kommet seg i livbåt­ene, befant det seg fortsatt 228 mennesker om bord.

– Min kone Tracy og et par til sto vakt og sørget for at ingen forlot loungen. Vi måtte holde passasjerene samlet. Dersom de oppdaget at vannet hadde nådd opp til etasjene like under, ville det oppstå panikk. De aller fleste var forbausende rolige og fulgte instruksene vi ga dem. Vi forsøkte å holde humøret oppe, og det gjorde vi blant annet ved at et par i bandet holdt akustisk konsert, forteller Hills.

På grunn av de rådende omstendighetene, ble det vurdert som for farlig å sette ut de siste livbåtene. De måtte få tilkalt hjelp utenfra. Sammen med skipets magiker, Julian Butler, tok han seg til broen. Da fikk han seg en ny overraskelse. Broen var ubemannet.

– Jeg fant kapteinen halvveis gjemt under en trappeavsats ute på dekk, der han sto og røkte. Han mente det var unødvendig at han var på broen, da det etter hans utsagn ikke var noe han kunne gjøre fra eller til. Skipsingeniøren hadde fortalt ham at skipet uansett ikke kunne reddes.

Virket apatisk

Men den snarrådige Hills kom seg inn i kontrollrommet og fikk sendt ut et mayday. Senere gjorde pressen et munnhell av «Attention, this is your lead guitarist speaking», siden Moss oppga «gitarist» da han ble spurt om grad. Ett av skipene han fikk kontakt med, varslet sørafrikanske myndigheter. Snart ble redningshelikoptre sendt ut.

– At kapteinen ikke bisto, er utenfor fatteevne. Under hele seansen opptrådte han arrogant og virket apatisk. Selv etter at jeg hadde påkalt hjelp, nektet han å bidra til redningsaksjonen. Han bare sto og røkte og foretok seg ingenting. Jeg kan ikke tro annet enn at han må ha mistet hodet fullstendig, at han var i sjokk, sier Hills.

Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige

Eneste håp

Det var nå midt på natten, og bekmørkt både inne og ute. Det ble vurdert som sannsynlig at skipet ville synke innen få timer. Via radiokontakt med redningssentralen fikk Hills beskjed om at de neppe ville rekke å få hentet ut alle med helikopter før det var for sent.

– Det pussige er at jeg aldri var redd for meg selv. Kun for kona mi, Tracy, og tanken på at vår datter, som heldigvis ikke var med på turen, risikerte å miste en eller begge foreldrene sine. I tillegg kjente jeg på en stor frykt for at ikke alle passasjerene ville overleve.

For selv om det fantes flere skip i nærheten, gjorde forholdene det umulig å ta seg inn til MTS Oceanos.

– Helikoptrene var vårt eneste håp.

Nær helikopterulykke

Og myndighetene holdt ord. Helikoptrene kom – 16 i tallet. Redningsarbeidet ble delt i to slik at passasjerene kunne plukkes opp fra to steder på skipet samtidig, mens helikoptrene gikk i skytteltrafikk.

– Jeg tok ansvaret for evakueringen som foregikk fra baugen, mens en av marinedykkerne evakuerte passasjerer fra basseng­området akter. Det hjalp at det etter hvert hadde begynt å lysne, men samtidig tok skipet hele tiden inn mer vann, og på grunn av vinkelen skipet etter hvert fikk, var det en stor påkjenning for passasjerene å ta seg ut til der jeg sto, selv om de hadde et tau å holde i. Skled de, var det en reell fare for at de ville falle over rekkverket og ut i det frådende havet. Jeg kunne se frykten i øynene deres. Men Tracy gjorde en fenomenal jobb. Hun sto ved utgangen av loungen og dirigerte ut passasjerene to og to. Hennes trygge opptreden beroliget dem, sier Hills.

Arbeidet med å få alle passasjerene fastspent i seler og heist opp i helikopteret, tok flere timer. Så skjedde det som fort kunne endt i ytterligere dramatikk. På ett tidspunkt viklet stroppen fra helikopteret seg fast i rekkverket. Moss Hills frigjorde seg fra sikkerhetslinen og kastet seg over gelenderet. Hengende fra skipssiden greide han på mirakuløst vis å få løsnet stroppen.

– Vi kunne ikke risikere at helikopteret ble dratt ned mot skipet. Det var ikke tid til å tenke på egen sikkerhet, sier Hills nøkternt.

Les også: (+) De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt

15 personer igjen

Sammen med kolleger sørget gitaristen for trygg evakuering av om lag 130 passasjerer. Kun 15 personer befant seg igjen om bord da helikoptrene forsvant for å fylle drivstoff.

– Det er de lengste 45 minuttene i mitt liv. Jeg husker at Tracy sto ved siden av meg mens vi klamret oss fast og så på at baugen var i ferd med å nå vann­skorpen samtidig som store bølger slo inn over den. Det var nok den eneste gangen jeg virkelig trodde jeg kom til å dø. Det virket ikke sannsynlig at skipet kunne holde seg flytende til helikoptrene var tilbake, sier Hills.

Men det holdt akkurat. Moss Hills, kona Tracy og de 13 andre som fortsatt var om bord, ble bedt om å ta seg akter.

– Hvordan vi greide det, kan jeg ikke forklare. Jeg hadde vært våken i nærmere 40 timer, og var totalt utmattet. Det føltes som en umulig oppgave å skulle komme seg til akterdekket når skipet krenget så kraftig som det gjorde, men på en eller annen måte greide vi det alle sammen.

De ble gjenforent med resten av passasjerene og besetningen i land. Som ved et under gikk ingen menneskeliv tapt under forliset. Det som kunne blitt en av tidenes største skipskatastrofer, ble isteden til en historie om heltemot og overlevelse man knapt har sett maken til. Alle 571 om bord ble berget.

– Men det fikk vi først bekreftet tre-fire dager senere, etter at alle passasjerlister var kryssjekket. Først da kunne vi puste lettet ut.

Les også: «Det var en tabbe. Synet av henne var forferdelig. Jeg angrer den dag i dag på at jeg tok turen»

Lot passasjerene i stikken

Kaptein Yannis Avranas lot seg redde mens det fortsatt var nærmere 200 passasjerer om bord.

Konfrontert med hvorfor han ikke fulgte god skikk og ble igjen til sist, uttalte han at dette var fordi han «lettere kunne organisere redningsarbeidet fra et helikopter».

– Når jeg gir ordre om at skipet skal forlates, spiller det ingen rolle hvilket tidspunkt jeg selv forlater det. Evakueringen er for alle. Hvis noen ønsker å bli igjen om bord, kan de bli værende, sa han i et intervju etter forliset, gjengitt av New York Times. 

Avranas og deler av hans besetning fikk sterk kritikk for sin opptreden under forliset. Kapteinen og fire offiserer skulle egentlig stille på en internasjonal høring i Sør-Afrika, men etter press fra greske myndigheter fikk de reise hjem. I en gresk høring ble de funnet skyldige i forsømmelse, men ikke idømt straff. Avranas fortsatte som kaptein for samme rederi i ettertid. MTS Oceanos var for øvrig det tredje skipet rederiet mistet i løpet av bare tre år. 

– Jeg møtte ham tilfeldigvis i rederiets lokaler noe tid senere. Da var han svært ordknapp og virket ikke interessert i å gi noen forklaring på hvorfor han handlet som han gjorde under havariet, sier Moss Hills til Vi Menn.

Seilasen skulle bli et eventyr for Erling og vennene hans. Den ble et mareritt

Ulykken var uforståelig. Tragedien som fulgte var utilgivelig