Møtet med slakteren skapte en Gud

Som et øksehugg i skogen hørtes lyden av foten som knakk, og de 100 000 på tribunen kunne sverge på at de hørte smellet gjennom skrålene og ropene.

22 år gamle Diego Maradona lå på gresset, holdt seg til den kvestede venstre ankelen og gispet av smerte. Andoni Goikoetxea renset skruknottene for blod, og beundret resultatet av sitt siste verk. Enda en fallen fiende, enda et hakk i skjeftet. Den reiser du deg vel ikke fra, tenkte mannen med steinansiktet.

Samme tanke må ha streifet Maradona der han ble båret ut. Kunne han virkelig reise seg igjen? Eller var alt over allerede?

Sparket i filler

Episoden fant sted i september 1983. Stormøte i den spanske ligaen. Regjerende mester Athletic Bilbao mot FC Barcelona på sistnevntes hjemmebane, Camp Nou. Selv om det var tidlig i sesongen, var alle innforstått med viktigheten. Storlaget Barcelona hadde ikke vunnet ligaen på ti år, og hadde dessuten tapt to av de tre første kampene i den nye sesongen. Aller størst var presset på den 22 år gamle argentineren Diego Maradona, med stort bustehår og nummer 10 på ryggen.

Han var kjøpt for rekordbeløp fra hjemlandet der han i årevis hadde forbløffet alle med ferdigheter ingen hadde sett på en fotballbane tidligere. Men det første året i Barcelona hadde vært preget av sykdom, og Maradona hadde bare vist sin storhet i glimt. Det gikk bare sånn passe på banen, og ikke engang sånn passe utenfor. Dårlige levevaner fulgte ham hele livet, som kjent.

Les også: Idrettens ti villeste: Drap, overtro og blotting

Hvis man kikker på gamle TV-klipp fra den tiden, er det enkelt å sette fingeren på Maradonas største problem på banen. Så fort han fikk ballen, prøvde noen å sparke ham ned. Ganske mange lyktes. I VM-kampen mot Italia i 1982 laget Claudio Gentile 23 frispark mot ham.

– Han ga meg hånden for å hjelpe meg opp, men da gravde han neglene dypt inn i huden min, fortalte Maradona. VM-turneringen endte i stedet med at han selv ble utvist, i sinne og frustrasjon over behandlingen.

Det er ikke godt å si hva som er mest forbløffende: At dommerne lot Gentile og alle de andre holde på. Eller at Maradona reiste seg. Hver gang – helt til det omtalte møtet med Bilbao.

Les også: Idrettshistoriens verste juksefanter

Harde baskere

Athletic Bilbao er en klubb for baskere, med baskere, og har alltid slått nedenfra og opp mot storklubbene med all sin stolthet og undertrykte kraft. Fotballagets storhetstid sammenfalt med Maradonas ankomst til Barce­lona, og aldri har rivaliseringen mellom de to klubbene vært heftigere.

Midtstopperen Goikoetxea hadde allerede skapt seg et rykte som «fotballterrorist», slik Barcelona-trener Menotti uttrykte det. I 1981 ødela han kneet til Barcelonas tyske stjerne Bernd Schuster, slik at han mistet hele sesongen og VM det påfølgende året.

Etter taklingen på Maradona eksploderte det. En engelsk journalist skrev en artikkel, og døpte Goikoetxea til «Slakteren fra Bilbao». Slakteren selv, sier myten, dro hjem og plasserte støvlene sine på hedersplassen over peishyllen. Som et trofé. Myten sier også at ingen våget å spørre om det var sant.

– Goikoetxea burde vært utestengt på livstid. Dere blir bedre den dagen dere spiller som matadoren i stedet for oksen, sa Barcelona-trener Menotti, lei av motstanderens brutale spillestil.

Goikoetxea, som bare fikk gult kort opprinnelig, ble etter hvert dømt til syv kampers utestengelse. Men Maradona var ikke imponert.

– Hvis dette er rettferdighet, drar jeg til Kongo, sa Maradona til spansk presse.

Kampsport

Maradonas ankel ble fikset i tide til at han fikk med seg siste delen av sesongen, og ettersom skjebnen er en lunefull djevel, falt det seg slik at Barcelona og Athletic Bilbao møttes i den spanske cupfinalen i 1984. I Madrid, med kong Juan Carlos på plass.

Som vanlig var det ikke mangel på friske sitater i avisene på forhånd.

– Maradona? Han har ingen menneskelige kvaliteter i det hele tatt, sa Bilbao-trener Clemente.

Maradona fikk igjen røff behandling, og Bilbao kjempet seg til knepen seier, 1–0. Dommeren hadde ikke blåst stort underveis, men han blåste i hvert fall for full tid. Da ropte Bilbao-spilleren Sola en nedsettende melding til den slagne argentinske stjernen.

Maradona klikket.

Og skallet.

Sola gikk ned.

Maradona løp til nestemann i Bilbao-drakt og ga ham en albue over kjeften.

Så satte han kneet i nesen til en tredje, som ble liggende bevisstløs.

Goikoetxea kom løpende og saksesparket Maradona i brystkassa, for gammelt vennskaps skyld. Lagene sloss så tennene sprutet og kongefamilien dånte. I masseslagsmålet ble 60 personer skadet, mange av gjenstander kastet fra tribunen. Maradona, vill i blikket og med oppflerret trøye, ble eskortert av banen. Det var det siste man så av ham i Barcelona-drakt.

Klubbledelsen hadde sett nok, og Maradona hadde fått nok, hørt nok og kjent nok.

Han måtte vekk fra slakterbenken.

Så han dro. Ikke til Kongo. Men til Napoli. Det er, som man sier, en helt annen historie. Og nå som Diego Maradona er borte, har vi fått høre den mange ganger igjen. Det var i tiden i Napoli han ble stor, toppet med to ligamesterskap i en by som aldri har vunnet hverken før eller siden, og et verdensmesterskap der han bar hele Argentina på sine skuldre til triumf.

Les også: Verdens dårligste idrettsutøvere

Skværet opp

Andoni Goikoetxea har opp gjennom årene tilsynelatende mildnet noe. Til slutt var det til og med noen som våget å spørre om det var sant, dette med støvlene på peishyllen. Jo da, de sto der, de.

– Men ikke som et trofé. Støvlene skal minne meg om begge sider av fotballen, de gode og de dårlige øyeblikkene. Den bataljen etter cupfinalen var skammelig for alle involverte, sier Goikoetxea til El Periódico. Han har aldri unnskyldt taklingen i september 1983, og har også selv pekt på hvilken betydning den fikk for Maradonas videre karriere.

– Han døde ikke, men begynte å vinne titler, sier Goikoetxea. Da Maradona vendte tilbake til Spania og spilte en sesong for Sevilla, ringte Goikoetxea og lurte på om de skulle treffes før kamp.

– Vi hadde en hyggelig kaffeprat om livet, sier Goikoetxea. «Hvil i fred, geni», skrev han på Twitter da Maradona døde.

Gjorde folk glade

Det sies gjerne at fotball handler om marginer. Stolpe inn, stolpe ut. Pelé hadde egentlig tenkt å bli hjemme fra Fotball-VM i Mexico i 1970, fordi han hadde blitt sparket i filler i tidligere mesterskap. Han ombestemte seg i siste liten. Hvor Maradona hadde havnet til slutt, dersom han ikke hadde blitt taklet på grusomt vis bakfra av Andoni Goikoetxea, får vi heldigvis aldri vite.

I stedet får vi lov til å huske den lille trollmannens dribleraid, og smilet på gullstolen med VM-pokalen i nevene.

– Jeg gjorde folk glade. Det er min største stolthet i livet, sa Maradona i sitt siste intervju.

En grisetakling blir ikke vakrere enn det.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 03 2021