styrtet i døden
Morten Harket så faren til Magne Furuholmen styrte i døden
Noen timer etter at de hadde spilt inn Anita Hegerlands kjempehit «Hvis jeg var en fugl», falt Bent Sølves Orkester ned fra skyene og i døden. Flystyrten i Drammen i 1969 ble forårsaket av en ung pilot uten nødvendige papirer.
Barnestjernen Anita Hegerland (58) fikk sitt gjennombrudd med den legendariske sangen «Hvis jeg var en fugl».
For Bent Sølves Orkester tok en svært lovende karriere brått slutt dagen etter innspillingen i Roger Arnhoffs Lydstudio i Oslo. Underveis til spillejobb i Sverige om ettermiddagen 1. mai 1969, omkom fem av de seks musikerne i orkesteret da flyet styrtet på Holmen i Drammen.
Den siste overlevde fordi han kjørte bil med instrumentene.
Om bord i flyet var orkesterlederen, Kåre Furuholmen; far til popstjernen Magne Furuholmen i a-ha.
I en Toyota på vei gjennom Drammen satt en ni år gammel gutt fra Asker da tomotorsflyet kom styrtende i spinn ned fra skyene og gikk i bakken.
Gutten het Morten Harket.
Da Morten Harket ble vokalist og bandkamerat i a-ha i 1982, fikk Magne Furuholmen møte et øyenvitne som kunne gi ham en skildring av hvordan faren hadde endt sitt liv, 29 år gammel.
Flyulykken i Drammen er historien om en flytur der alt gikk galt, fordi flygeren gamblet med sikkerheten.
Skulle aldri fløyet
Flyhavarikommisjonen, ledet av oberstløytnant Eirik Tandberg, kom med uvanlig sterk kritikk av den 26 år gamle flygeren og hans disposisjoner. Kommisjonens rapport er ikke tidligere offentliggjort.
«Det er kommisjonens mening at denne flyging ikke burde vært påbegynt», konkluderte havarikommisjonen.
Satte sikkerheten til side
Flygeren var en venn av Kåre Furuholmen. Noen dager før turen til Sverige hadde Furuholmen kontaktet flygeren. De avtalte at 26-åringen skulle fly orkesteret fra Fornebu til Linköping for 800 kroner. Avgangen var satt til kl. 13.00. 1. mai.
Piloten fikk sin grunnopplæring i SAS flyklubb og ved Norrønaflys flygeskole. Ifølge havarikommisjonens rapport hadde erfarne flygere som hadde fløyet med ham, uttalt at han virket for selvsikker.
«Han syntes imidlertid å oppvise en viss usikkerhet når det gjaldt å kombinere tenkning/gjøremål under mer krevende gjøremål», skrev kommisjonen.
Da han skulle ta sertifikat som privatflyger, besto han først på tredje forsøk. Kontrolløren påpekte svake punkter:
«Know how, koordinasjonsmønster og selvkritikk av utførelse, plan og system».
Da han to år senere tok trafikkflygersertifikat, ble han karakterisert som en «middels» flyger.
Instruktøren som underviste ham til instrumentbevis uttalte at piloten viste seg noe usikker med å kombinere tanke- og handling, særlig når nødprosedyre med motorkutt ble initiert.
Kommisjonen noterte: «Da han søkte jobb som 2. fører på Widerøes landflyruter, fant kontrollanten at han virket for selvsikker, og av den grunn ikke kunne antas. Han fikk imidlertid ansettelse som hjelpemann/2. fører på sjøflyruten.
Piloten må ha visst at ville han få problemer med vekten med fem passasjerer i flyet. Han ga flygeren som brukte flyet før ham beskjed om å ikke etterfylle drivstoff; 26-åringen ville selv vurdere hvor mye fuel han ville ta om bord.
Det endte med at han ikke fylte én dråpe før ulykkesturen.
Allerede før avgang havnet piloten trøbbel. Han hadde sagt ja til å fly Bent Sølves Orkester til Linköping der de allerede samme kveld skulle stå på scenen på Night Club Lorry. Men været på ruten var dårlig.
Pilotens største problem i denne situasjonen var at han ikke hadde lov til å fly ved hjelp av flyets instrumenter. Instrumentbeviset var utløpt to og en halv måned tidligere.
Årsak: Piloten hadde bare fløyet drøyt halvparten av hva som krevdes for å få fornyet instrumentbeviset.
Rundt Vättern lå tåken helt nede i 500 fot og dekket de høyeste åsene, men piloten kunne ikke planlegge flyturen på vanlig måte ved å fly på instrumenter gjennom skyene. Han måtte fly visuelt.
Lave tåkeskyer
Totalt hadde 26-åringen 558 flytimer da han fornyet trafikkflygersertifikatet 5. mars 1969. Nesten halvparten var som styrmann på Widerøes sjøflyruter i Nord-Norge sommeren 1968.
1. mai 1969 var det 10 måneder siden sist han benyttet flyet, en tomotors Beech D-95A-maskin. B-sertifikatet hans ga ham rett til å fly betalende passasjerer kun dersom han de siste tre månedene hadde utført minst fem avganger og landinger med den aktuelle flytypen. De siste syv månedene før havariet hadde piloten knapt vært i lufta, kun tre korte turer med enmotors Piper-fly.
26-åringen kan ikke ha følt seg spesielt høy i hatten da han denne dagen møtte på værtjenestekontoret på Fornebu. Informasjonen om værsituasjonen var så entydig at det i havarikommisjonens rapport fremgår at også flygeren hadde vært enig i at turen vanskelig kunne gjennomføres som kontaktflyging.
Like etter avgang fra Fornebu kl. 13.31, meldte flygeren til tårnet at han likevel ville fly med bakkekontakt i 1000 fots høyde.
Planen var å fly via Rømskog radiofyr, videre til Hallsberg i Sverige og deretter direkte til radiofyret ved Linköping. Turen var beregnet å ta én time og 20 minutter. I reiseplanen var drivstoffbeholdningen oppgitt å være tilstrekkelig for tre timers flyging.
Havarikommisjonen bemerker at med tåkeskyer imellom 500 og 900 fots høyde, må det ha bydd på store problemer for flygeren å ta seg frem under slike forhold i et område der han var lite kjent.
«One engine dead»
Og ganske riktig: I Karlstad-traktene fikk flyet problemer. Flygeren kalte opp kontrollsentralen på Arlanda for å få klarering for instrumentflyging i 6000 fots høyde tilbake til Oslo. Trass i at han manglet gyldig sertifikat for instrumentflyging, fikk han klarering, og klokken 14.18 snudde flyet.
Anita Hegerland husker svært godt innspillingen av «Hvis jeg var en fugl».
Plateinnspillingen var det siste Bent Sølves Orkester gjorde før flyulykken. Det var god stemning i studio, med latter og glede.
Hegerland, som i høst feirer 50-årsjubileum som artist, forteller at folk gråter åpenlyst når hun synger den på konserter.
− Sangen burde stått i skolens sangbok, sier hun til Vi Menn.
− Alt ble innspilt samtidig; vokal og orkester. Det var helt andre rutiner enn dagens innspillinger, minnes Hegerland.
− Da beskjeden kom om at alle i flyet omkom, satte alle i familien min oss ned og gråt. De voksne tok seg heldigvis god tid til å prate med meg. Det var en hendelse som har fulgt meg i alle år, sier Hegerland.
I forbindelse med plateinnspillingen skrev orkesterets medlemmer i Anitas minnebok – bortsett fra Mikkel Flagstad som overlevde.
− Det var nesten litt spooky, sier Hegerland.
Hun husker spesielt godt Kåre Furuholmen og vokalist Vigdis Mostad.
− Han hadde så snille øyne; han var en fantastisk herlig mann. Min mamma har fortalt at Furuholmen falt pladask for meg fordi han ble svært imponert over hvor musikalsk jeg var. I minneboken skrev han: Du har imponert meg mer enn Vigdis Mostad.
Klokken 14.32 meldte flygeren seg for Oslo kontrollsentral og opplyste at han hadde passert Rømskog radiofyr og fløy på instrumenter i 6000 fots høyde. Flyet ble først klarert direkte til Fornebu, men få minutter senere ble dette endret. Flygeren fikk beskjed om å fly via Grønsand radiofyr på høyde med Drøbak, gå ned til 4500 fot og vente i fastsatt ventemønster.
Klokken 14.50 ble det gitt klarering frem til Drammen radiofyr. Flygeren kvitterte for mottak. Fem minutter senere fikk han beskjed om å gå ned til 3500 fot og ta kontakt med innflygingskontrollen på Fornebu.
Herfra fikk han klarering for instrument-innflyging til bane 06.
Klokken 14.59 meldte flygeren: «We got one engine dead».
Det skulle bli siste registrerte melding fra flyet.
Samtidig forsvant flyet fra radarskjermen på kontrollsentralen mens det var ca. to kilometer sydøst for Drammen radiofyr. Da hadde flyet vært én time og 28 minutter i luften.
Nede på E18 kunne flere vitner se flyet plutselig komme ut av skyene – i spinn. Flyet gjorde fire-fem omdreininger på vei nedover. Like over bakken syntes det som flygeren fikk kontroll fordi flyet begynte å flate ut.
Plutselig opphørte motorduren igjen. Umiddelbart kunne det høres et dumt smell. De som var nære kunne se flyet først gjøre et 30 meters byks og deretter stoppe. Fra litt avstand kunne gråhvit røyk iakttas fra Holmen i Drammenselva, 900 meter øst for bybroen.
I vraket lå piloten, Kåre Furuholmen (29), Vigdis Mostad (23), Svein Jens Thorsjø (24), Geir Schumann (25) og Bjørn Solstad (20) – alle døde.
Brannvesenet var på pletten etter tre minutter. Det var ingen bensinlukt og det brant bare svakt i høyre motor. Årsaken var ganske enkel: det var knapt bensin igjen på tankene.
Flyets hovedtanker var praktisk talt tørre. I den venstre tanken var det ca. én – 1 – liter. Reservetanken på ytre høyre vingetank inneholdt fuel tilsvarende to og en halv Jerry-kanne.
Intet galt med flyet
Havarikommisjonen fant ut at flyet bare hadde fuel til to timers flyging da det tok av fra Fornebu på ulykkesdagen – til tross for at flygeren oppga tre timers beholdning. Kommisjonen mener at manglende kryssføding var grunnen til at bare høyre motor fikk tilført brennstoff da hovedtankene gikk tomme.
Det hadde med andre ord ikke vært noe galt med flyet, som hadde vært på hovedettersyn bare 21 gangtimer før ulykken.
Havarikommisjonen fant ut at flyet hadde ligget nær den tillatte totalvekten ved avgang fra Fornebu. Tyngdepunktet må også ha ligget langt bak i flyet og meget nær, eller på, tillatt bakre grense da flygeren mistet kontrollen over Drammen.
Piloten hadde ikke mestret situasjonen da venstre motor kuttet. I stedet steilet flyet på grunn av for lav hastighet.
Kunne unngått motorkutt
Et annet spørsmål er om flyet hadde kommet ned på bakken dersom flygeren hadde erklært nødssituasjon og flydd direkte til Fornebu, uten først å måtte kretse i ventemønster på vestsiden av Oslofjorden. Rent tidsmessig kunne han ha klart dette før venstre motor stoppet av mangel på bensin.
Én teori er at piloten ville komme seg så ubemerket som mulig tilbake til Fornebu uten å lage scener som kunne ha gitt ham problemer i den videre flygerkarrieren. For piloten var jo ikke sertifisert forskriftsmessig for flyturen han gjennomførte, påpekte havarikommisjonen.
Kommisjonen var også opptatt av økende pirattaxifly-virksomhet, og anbefalte at Luftfartsdirektoratet jobbet for å få krav om tillatelse fra departementet for slik transport.
Stress
At Bent Sølves Orkester skulle stå på scenen samme kveld, og at flytransport var eneste mulighet for å rekke frem i tide, spilte trolig en rolle da flygeren bestemte seg for å gjennomføre turen på tross av de dårlige værforholdene, mente havarikommisjonen.
Da flygeren så måtte returnere med konsekvenser for både orkesteret og ham selv, kan det meget vel ha virket distraherende og ugunstig for gjennomføringen av flygingen.
Kommisjonen mente at drøyt tre timers flytid de siste syv månedene før ulykken var helt utilstrekkelig til at flygeren, uten instrumentbevis, kunne ansees som tilfredsstillende forberedt for gjennomføring av det aktuelle flygeoppdrag under de gjeldende værforhold på havaridagen.
Felt av manglende erfaring
Historieforsker og tidligere mangeårig Widerøe-kaptein, Ulf Larstuvold (63), nøler ikke med å si at den unge piloten satte seg i en situasjon som er enhver flygers verste mareritt. Flygerens største problem var hans uerfarenhet. Han kunne for eksempel ha økt farten ved å skyve nesen ned. I stedet minsket farten så mye at flyet steilet.
Det trenes på bortfall av en motor i tomotors-utsjekk og i den periodiske flygertreningen.
– I slike tilfeller skal man snarest mulig kantstille propellen til den stoppede motoren for å minske luftmotstanden. Den andre motoren skal ha full motorkraft, og du skal krenge flyet for å motvirke tendensen til å svinge. Når så tyngdepunktet ligger på flyets bakre grense, kreves det større hastighet for å få samme rorvirkning. Det er rett og slett en veldig uheldig situasjon å havne i, sier Larstuvold.
– Piloten hadde åpenbart veldig tynn erfaring til å påta seg et såpass krevende flyoppdrag. På den annen side forstår jeg godt at han som ung pilot gjerne ville skaffe seg mest mulig flytid for senere å kunne få jobb som trafikkflyger, sier Larstuvold.
Flygerens to barn har fått tilgang til denne artikkelen og har følgende kommentarer:
– Vi har fått lese Havarikommisjonens rapport om flyulykken. Som vi opplever faktabasert, strukturert og beskriver omstendighetene rundt flyulykken.
– At flyturen, som krevde seks unge mennesker livet, aldri skulle vært gjennomført, som havarikommisjonen sier, er det ingen tvil om. Ei heller at dette ansvaret til syvende og sist lå hos far.
– Vi opplever allikevel at artikkelen spekulerer og tillegger far motiver, egenskaper og karakteristikker ingen kjenner for å lage underholdning av en tragisk flyulykke. Ingen kjenner heller beveggrunnene til at flyturen for 50 år siden faktisk ble gjennomført.
Magne Furuholmen har ikke besvart Vi Menns forespørsler om kommentar.
Hyllet på Rockheim
Bent Sølves orkester var oppkalt etter a-ha-stjernen Magne Furuholmens kosedyr.
− Bent Sølves Orkester var tidlig i karrieren, men spilte en viktig rolle i en særdeles spennende og aktiv tid i norsk populærmusikk
− et Kjell Karlsens Orkester nr. to, sier historiker og prosjektleder Terje Nilsen ved Rockheim, Norges nasjonale museum for populærmusikk.
Kjell Karlsen er i dag 88 år gammel. Han husker fortsatt svært godt både musikerne og ulykken som rammet Bent Sølves Orkester.
− Jeg håndplukket musikerne. De var svært dyktige og kunne ha nådd langt, sier han.
I starten turnerte både Kirsti Sparboe og Terje Fjærn med orkesteret.
I 2015 ble det laget en egen utstilling Rockheim-utstilling som hyllet Bent Sølves Orkester. A-ha-medlem Magne Furuholmen var naturlig gjest under åpningen av utstillingen.
På slutten av 80-tallet gikk a-ha-stjernen gjennom besteforeldrenes dødsbo og fant farens trompet i kjelleren. Da Magne Furuholmen i 1995 fikk sitt gjennombrudd som billedkunster på Henie Onstad Kunstsenter, var farens håndskrevne noteark, funnet i kofferten, var noe råstoffet.
Terje Nilsen forteller at det under arbeidet med å planlegge Rockheim-utstillingen var naturlig at han tok kontakt med foreldrene til Bent Sølves vokalist; Vigdis Mostad fra Orkanger.
Magne Furuholmen viste stor interesse og ble med hjem til Gunvor og Egil Mostad som da var 94 år gamle. Det ble et rørende og fint møte. Magne hadde vært så ung at han ikke kjente så mye til faren. Han satt hjemme hos Mostad-ekteparet og hadde tårer i øynene, forteller Nilsen.
I ettertid er Nilsen glad for at foreldrene til Vigdis fikk et fint minne om sin datter før de selv døde.
− Utstillingen om Bent Sølves Orkester ble fin på mange måter. Magne Furuholmen fikk selv mange av bildene som var utstilt. Han fikk også vite at faren hadde utgitt en egen singelplate, noe han ikke var klar over.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn