Johnny Haglund i Kinas bakvendtland
Moro med mongoler
Mongolene er under sterkt press av kinesiske myndigheter. Ikke for å bli mest mulig kinesiske, slik andre minoriteter opplever. Tvert imot. Kinesiske turister ønsker nemlig mongol-show.
Forblåste gressletter, hundrevis av halvville hester og hardbarkede halvnomader? Bildet av Indre Mongolia er seiglivet. Og gått ut på dato. Det er ytterst uheldig, synes kinesiske myndigheter, som ellers er mer skeptiske til urfolk-
egenart.
– Disse ti til tretten år gamle barna er vokst opp med asfalt under bena og wi-fi på mobilen, forteller Li, en tradisjonelt kledd mann med hatt og høye kinnben. Han er en ekte mongol, det kinesiske navnet til tross, og det er for så vidt halehenget av barn han har bak seg også. Men selv om dette folket er viden kjent for å kunne ri før de lærer å gå, har ingen av disse barna noen gang sittet på en hest. Det skal Li gjøre noe med.
– Vi ønsker at barna skal lære å kjenne sitt folks gamle tradisjoner, forteller han, og hevder barna har blitt for urbane. Det sømmer seg dårlig for Djengis Khans etterkommere.
Skryter av myndighetene
Indre Mongolia
Cirka 25 millioner bor i Indre Mongolia. Til sammenligning; provinsen Guizhou, som er rundt én sjettedel i størrelse, har mer enn 35 millioner innbyggere.
Til tross for at skoleelever blir opplært i mongolske tradisjoner og Djengis Khan hylles, har det vært en rekke konflikter mellom Indre Mongolias urbefolkning og myndighetene de senere årene. Årsakene er mange, men forurensning fra de mange fabrikkene har ifølge halv-
nomadene tatt livet av tusenvis av deres husdyr.
Dessuten har den utstrakte gruvedriften i provinsen ført til at vann som husdyrene trenger, har minsket kraftig eller forsvunnet i mange områder.
Underlig nok ser han seg ikke bekymret over skulderen. Og her er det heller ingen strenge myndighetspersoner. En slik uttalelse i andre kinesiske områder med minoriteter, som for eksempel Tibet eller i uigurenes rike lenger vest, kan fort gi både fengsel og det som verre er. Men ikke her.
– Jeg jobber for myndighetene, avslører Li høylytt idet han viser barna en plast-ku i full størrelse.
Han forteller at det er kinesiske myndigheter som står bak opplæringsprogrammet, og at dette nylig er startet for å gjøre den mongolske minoriteten bedre kjent med hvor de kommer fra.
Deretter skryter han myndighetene opp i skyene:
– De tenker på folks ve og vel, forfekter Li, og jeg lurer litt på om jeg har kommet til bakvendtland.
Så dukker et kobbel av journalister opp i store biler. De er kommet for å dekke denne underlige begivenheten. TV-kameraer surrer og fotografene knipser idet barna blir satt på hester, innført i mongolsk kokekunst og ikke minst; når de blir påkledd utstyr for å bryte.
I Mongolia er bryting svært populært. Derfor skal de mongolske barna også lære det. Og her er det ingen norske, pedagogiske holdninger; barna må rett
i kamp. Foto: Johnny Haglund
Gyver løs på hverandre
Det er tydelig at de unge jentene og guttene har bra med mongolsk blod i årene. Men de har vokst opp i en kinesisk by. Og dette med hestene fikk de ikke til. Brytingen klarer de, derimot, og de er ikke pinglete.
– Bryting er en eldgammel, mongolsk tradisjon, forklarer Li og peker ut hvem som skal slåss med hvem.
Barna gyver løs på hverandre med full kraft. Underlaget er en hard gressmatte. Ergo blir det noen stygge møter med gresset. Både jenter og gutter får blåveis og skrubbsår, men ingen sutrer.
Jeg ser for meg hvordan dette hadde blitt mottatt i Norge. Sende skoleelevene mot hverandre i beste skoletid. Og ikke minst utpeke en vinner. Det kunne blitt lange og heftige foreldremøter av slikt.
Men dette er Kina, eller faktisk enda merkeligere; Indre Mongolia. Under hele min reise gjennom Indre Mongolia stusser jeg over hvordan den mongolske kulturen stadig vekk blir fremhevet. Bilder og store statuer med Djengis Khan finnes flere steder, og nord for provinsens hovedstad, Hohhot, har det virkelig tatt helt av.
Fanget på gresslettene
I den vestlige delen av provinsen, hvor Indre Mongolia grenser mot Mongolia (ofte kalt Ytre Mongolia i disse strøkene), blir jeg fortalt at hele 87 prosent av innbyggerne er av mongolsk herkomst. Mange av dem kan ikke engang kinesisk, de snakker bare mongolsk. Likevel føler jeg at det ekte Mongolia ligger langt unna.
– Da jeg var ung, levde vi som de fortsatt gjør over grensen noen mil lenger nord, hevder en eldre, staut kar med furet ansikt. Batu har levd hele livet på gress-slettene, og han er ikke særlig fornøyd med hva som har skjedd de siste syv–åtte årene.
– Kineserne er blitt rikere, de har råd til å reise, og de fascineres av Djengis Khan, smiler han, og forteller at fordi Ytre Mongolia lener seg mer mot Russland enn Kina, er det lettere for de kinesiske turistene å besøke Indre Mongolia.
– Men med turister kommer penger, og med penger kommer forandringer, men de forandringene kan ødelegge alt, påpeker Batu.
Et kompromiss
De kinesiske turistene kommer for å se mongolsk kultur, men når halvnomadene får penger mellom fingrene, har de råd til å leve et langt mer komfortabelt og lettere liv i byene. Men hvis de går vekk fra livet på gresslettene, ja, da har jo ikke turistene noen grunn til å komme hit lengre, og dermed forsvinner en veldig god inntektskilde.
Resultatet er et slags kompromiss.
– Hestene er her kun for turistenes skyld. Ger’ene våre, som opprinnelig skal være bygget av stokker og filt, er nå i betong, og våre tradisjonelle drakter ikler vi oss kun for å underholde turistene.
« Disse barna er vokst opp
med asfalt under bena
og wi-fi på mobilen.
– Og de aner ikke at de blir lurt, ler Batu, og fortsetter:
– De kommer fra Shanghai og Beijing, har knapt sett annet enn asfalt og hus i hele sitt liv, så de synes dette er veldig eksotisk – uekte som det er.
«Lissom-mongoler»
For å få et innblikk i denne verdenen, blir jeg nødt til å leie en ger, også kjent som «jurt» i betong, som ligger midt i et område myntet på turister. Her er det på kort tid bygget 200 ger, og resepsjonisten som styrer butikken forteller at samtlige er booket hele juni, juli og august, som er høysesong på slettene. I tillegg er det satt opp tider når «de mongolske nomadene skal ri sine hester», når de skal «samle hesteflokken sin» og når de skal ha brytekamp.
Turister fra Kinas storbyer flokker seg sammen, men fordi det fortsatt er i begynnelsen av sesongen og det herjer en kald, sur vind, er det ikke altfor mange turister. Men de som er her, jubler når mongolske menn i tradisjonelle drakter starter showet. Et show som var hverdagen for mindre enn ti år siden, men som nå er en innbringende geskjeft.
Men det blir faktisk verre enn det, skal jeg tro min tolk Wu:
– Han-kinesere fra andre deler av Kina har innsett at det er penger å tjene i denne bransjen, derfor har enkelte av dem ikledd seg mongolske klær og utgir seg for å være tidligere semi-nomader.
Arbeid til mange
– Og de kinesiske turistene ser neppe forskjell, tror han, men hevder dette provoserer de opprinnelige innbyggerne.
Men at uekte mongoler inntar dette markedet, er kanskje ikke så rart. Selv om ekte mongoler er i flertall i den vestlige delen av Indre Mongolia, forteller flere undersøkelser at i andre deler av provinsen, består befolkningen av mindre enn 20 prosent etniske mongoler. Grunnen er enkel:
" ... med turister kommer penger, og med penger kommer forandringer.
– Arbeid, forteller Wu og ramser opp alle de nye betong-ger’ene som skal bygges, restauranter som både skal bygges og betjenes, samt mye mer.
– Her er arbeid nok til mange, og det tiltrekker folk, men hvor lenge det varer når den mongolske kulturen på disse slettene etter hvert vil forsvinne helt – og det gjør den – gjenstår å se, avslutter Wu.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 11/08 2019, og sist oppdatert 09/08 2019.
