Milorg-helten rundlurte tyskerne − fikk takkebrev fra Terboven

Erling Borch-Johnsen lurte de tyske okkupantene trill rundt under 2. verdenskrig, reddet mange menneskeliv og skilte ikke mellom venn eller fiende når soldater lå kvestet på hans operasjonsbord. Borch-Johnsen klarte kunststykket å få takkebrev fra reichskommissar og super-nazist Josef Terboven, samtidig som han var dypt involvert i illegalt motstandsarbeid.

Borch-Johnsens innsats er godt kjent lokalt, men har som så mye annet om krigen i nord, gått under den nasjonale radaren.

Pur ung sjef

Erling var innflytter fra han ble født 25 august 1897 på Bjelgam i Liland i Ofoten. Hans mor var Anna Dahl, faren het Niels Borch-Johnsen, begge kom sørfra.

Erling utdannet seg til lege – som faren, og jobbet etter endt utdanning som kirurg ved Aker sykehus i Oslo, Elverum sykehus og deretter ved Ullevål, før han i 1931 endte opp i Narvik som assistentlege. Allerede samme høst døde sjefen hans. 34 år gamle Borch-Johnsen tok over som overlege og sjef for sykehuset.

Narvik sykehus var blitt reist av byens sanitetsforening i 1920. Kommunen overtok driften tre år etter at Borch-Johnsen ble leder. Han satte nokså omgående i gang en rekke tiltak for å forbedre og utvikle sykehuset. Han bidro personlig med betydelige midler i form av et lån for å få sykehuset bygget.

Terbovens takk

Da Narvik ble angrepet av tyske styrker våren 1940, ble det trangt om plassen på det lille lokalsykehuset. Panserskipene Eidsvold og Norge ble senket av tyskerne, ikke lenge etter senket engelske marinebåter nesten hele den tyske flåten, Døde og skadde soldater ble lagt overalt der det var plass til en seng. Borch-Johnsen og hans assistenter opererte og behandlet alle, enten de var tyske, norske, britiske eller fra andre land.

Det var denne innsatsen som førte til at Reichskommissar Josef Terboven senere sendte en skriftlig takk til den driftige overlegen for «en eksemplarisk yrkesetikk ved en uselvisk og inntil grensen for sin fysiske yteevne å gi lægehjelp til sårede soldater».

Terboven besøkte Narvik flere ganger i løpet av krigsårene, og det var under besøket den 21. januar 1943 det oppsiktsvekkende skjedde; at Terboven hyllet og æret Borch-Johnsen – uten å vite at han takket en mann som i all hemmelighet gjorde sitt ytterste for å ødelegge for okkupasjonsmakten.

Gipset inn meldinger

Erling Borch-Johnsen engasjerte seg nemlig tidlig i illegalt arbeid i hjembyen, og ble den naturlige lederen for dem som ville gjøre en innsats. Den store tillit han nøt hos den tyske militære ledelsen, ga ham en spesiell stilling, og det var noe han ofte benyttet seg av.

Overlegen klarte å forhindre flere arrestasjoner. Borch-Johnsen hadde mange venner og kontakter, og sørget for at kunnskaper og informasjoner ble formidlet videre fra munn til munn. Han opprettet kontakt med venner og andre som drev som grenseloser, og fikk smuglet folk som var i fare over til Sverige.

Kåre Heggem, materialforvalter ved Norges Statsbaner (NSB), var en av de nærmeste og viktigste. Hans søster jobbet ved den norske legasjonen i Stockholm, og ble en sentral mottager av opplysninger om situasjonen i Ofoten. Når noe måtte oversendes skriftlig, kunne Borch-Johnsen blant annet gipse inn meldinger til agenter, både med og uten benbrudd, og fikk dem sendt til den norske legasjonen.

Smittealarm

I slutten av 1940 ble det klart at den engelske konsulen i Narvik, den tidligere marineoffiseren George L. D. Gibbs ikke hadde kommet seg ut av byen etter at tyskerne overtok kontrollen noen måneder tidligere. Sammen med tre britiske offiserer holdt han til i et skur i Fjellveien, ikke langt unna en tysk kontrollpost.

Borch-Johnsen rekvirerte en ambulanse, kjørte til Fjellveien og hentet de fire. Så ble de anbrakt i byfogdens hus på Framnes. Der ble det slått opp en diger plakat som på norsk og tysk forkynte at det var alvorlig smittsom sykdom innenfor veggene. Det var mer enn nok til at tyskerne holdt seg unna. Da anledningen etter hvert bød seg, ble Gibbs og de tre andre fraktet vekk og i sikkerhet. Episoden er skildret i den ferske storfilmen «Kampen om Narvik» i en noe annen versjon.

En annen metode den kvikke og oppfinnsomme overlegen benyttet seg av, var å legge inn folk på sykehuset for å få dem unna nazistene. Blant disse pasientene var jøden Oscar Bernstein. Han var opprinnelig blitt arrestert i den såkalte 18. juni-arrestasjonen av jøder i den nordlige landsdelen, men slapp fri og fikk dra tilbake til Narvik under forutsetning av at han tok opp praksis ved sykehuset og mot daglig meldeplikt. Da nazistene i mars 1943 bestemte seg for å pågripe ham på nytt, slo Borch-Johnsen fast at Bernstein hadde pådratt seg magesår.

Gestaposjef Lothar Schmidt fikk se et sett røntgenbilder som skulle bevise påstanden. Til tross for at overlegen forklarte bildene nøye, skjønte nazisten ingenting.

Bare noen dager etter var Bernstein borte. Sammen med sin kone Sara var han blitt berget over til Sverige. Da Borch-Johnsen kom på jobb etter «forsvinningen,» fremsto han fortørnet over at pasienten var borte. Han mente Bernstein ikke kunne overleve med et så alvorlig magesår.

Gestapo-sjefen Schmidt var helt enig.

Oscar Bernstein overlevde krigen, som den eneste av 18. juni-fangene. Noen år etter krigen kom han tilbake til Narvik for personlig å takke Erling Borch-Johnsen for livet.

Arrestert

Da XU – Norges største og mest hemmelige etterretningsorganisasjon, i 1942 opprettet «Gruppe 201,» fikk overlegen ansvar også for den. Da hadde han og jernbanemannen Heggem allerede lenge vært i sving med sine illegale aktiviteter. I ettertid er det hevdet at overlegen og XUs nasjonale leder Finn Tornøe ikke var helt på bølgelengde. Tornøe skal ikke ha blitt helt klok på Borch-Johnsen, og samarbeidet var ikke det beste.

Det er ingen tvil om at Borch-Johnsen var en streng og autoritær lege og leder. Både under krigen og senere kommanderte han sin stab av sykepleiere til voldsom innsats, nærmest som en militær avdeling.

I krigsårene så Wehrmacht på den lille, store overlegen som en helt, én som ga deres soldater den samme behandling som de som var på Norges side.

Gestapo derimot, mistenkte at Borch-Johnsen ikke var nøyaktig så uskyldsren som han fremsto. Det hemmelige politiet forsøkte også å få noe på den populære legen. I 1944 ble Borch-Johnsen og hans medarbeider Kåre Heggem arrestert.

De to motstandslederne ble presentert for en mistanke om illegalt arbeid, og måtte gjennom flere avhør. Men nazistene hadde lite eller ingenting av beviser å slå i bordet med. Nazistene møtte også motstand fra sine egne, den utplasserte tyske legen dr. Panthel, klaget til sine overordnede om at det umulig å holde virksomheten ved sykehuset i gang uten av Borch-Johnsen var til stede.

De to arrestantene røpet seg heller ikke i avhørene, og etter en tid ble begge to løslatt.

Mens de satt fengslet, hadde noen av pleierne ved Narvik sykehus sørget for å fjerne alt av papirer og annet som kunne røpe virksomheten, fra overlegens kontor. Også et jaktgevær som ble oppbevart på kontoret ble fjernet for sikkerhets skyld.

Roste medarbeiderne

Etter at han ble løslatt, drev Borch-Johnsen videre som tidligere frem til fredsslutningen året etter. Han snakket beskjedent om sin egen innsats i krigsårene, men passet på å rose og skryte av sin medarbeidere.

– Narvik sykehus var jo ikke akkurat noe hverken behagelig eller rolig arbeidssted i et par måneder utover fra 9. april; men det var ingen – jeg tør si aldeles bestemt ingen – nervøsitet, enn si noe tilløp til panikk blant våre søstre; de gjorde sitt arbeid (...) Og da Narvik var praktisk talt avfolket, kunde vi med stolthet se på at sykehuset ikke manglet en eneste funksjonær,» skrev han i en rapport om krigsårene.

Da tyskerne kapitulerte, lå okkuperte fortsatt 40 tyske soldater i 4. etasje på Narvik sykehus. Noen dager etter at krigen var avsluttet, ble de tyske pasientene transportert ned til havnen og båret ombord i skip som tok dem videre til hjemlandet – blant annet sammen med overlevde fra Finnmark.

Amerikansk jubel

Men Erling Borch-Johnsens innsats for pasienter i krig var ikke over med den tyske kapitulasjonen.

Noen år etter freden, meldte han seg som frivillig som en av sjefene for NORMASH – det norske feltsykehuset i Korea – i regi av Røde Kors. Også der sørget den lille nordmannen for å utmerke seg. Sykehuset med rundt 80 leger og om lag 130 sykepleiere kom i drift i 1951, og var bemannet med første den norske FN-kontingenten noensinne.

«Det beste feltsykehuset i Korea,» sa en amerikansk general.

Amerikanerne var etter sigende mektig imponert over den lille kirurgen som opererte i et voldsomt tempo, innimellom store mengder filtersigaretter.

Tilbake i Narvik fortsatte Erling Borch-Johnsen sin virksomhet ved det lille lokalsykehuset. Han var blitt tildelt en lang rekke utmerkelser og medaljer for sitt arbeid, nå gikk han blant annet i gang med å sikre at byen fikk et moderne og tidsriktig sykehus.

Innsatsen bar frukter. I mai 1961 vedtok bystyret i Narvik bygging av et nytt sykehus. Det fikk den utrettelige legen aldri oppleve å ta i bruk, han døde av hjertesvikt året etter, bare 65 år gammel. I hjembyen har Borch-Johnsen fått en gate oppkalt etter seg, og i Antarktis kan vi den dag i dag finne Borch-Johnsennuten på nordsiden av XU-fjellene i Dronning Maud land.

Kilder:
Jan Rognmo; Erling Borch-Johnsen, kirurg og motstandsmann, Årbok for Narvik 2016.
Gaute L. Rønnebu, Narviksenteret; Arrestasjonen av nordnorske jøder 18. juni 1941.
Harald Herresthal: Fra Soldatenheim til Håkonshall – om velferd og kulturformidling under krigen i Narvik.