Ti år etter den arabiske våren
Midtøsten fortsatt i flammer
Opprøret som spredde seg gjennom de arabiske landene våren 2011, avstedkom store endringer. Likevel er det bare Tunisia som sitter igjen med noe som minner om et demokrati.
17. desember 2010 fikk den tunisiske gateselgeren Mohamed Bouazizi grønnsakvognen sin konfiskert av politiet, mer eller mindre uten grunn. Han protesterte og forsøkte å betale for å få vognen tilbake, men opplevde å bli slått og spyttet på av politiet. Han forsøkte å komme i kontakt med lokale myndigheter, for å få hjelp med å få tilbake levebrødet sitt, men da dette slo feil satte han fyr på seg selv i fortvilelse og protest.
MER VI MENN:
Bli abonnent * Vi Menns digitale arkiv * Motta nyhetsbrev
Umiddelbart strømmet folk ut i gatene til støtte for grønnsakselgeren, og protestene ledet til opprøret i Tunisia, og president Zine El Abidine Ben Ali rømte landet etter 23 år ved makten, allerede 14. januar. Det inspirerte også en rekke av nabolandene, og over hele den arabiske verden spredde det seg protester og opprør – kjent som den arabiske våren – med tilsynelatende store endringer til det bedre for folk og den demokratiske ånden.
Menneskerettigheter brutt
Ti år senere er det ikke mye som tyder på at protestene har hatt en effekt. Tunisia er det landet der demokratiprosessen har kommet lengst, men landet opplever store økonomiske problemer og arbeidsledighet, og islamistiske grupper er i fremvekst.
Saudi-Arabia, Egypt og Bahrain har igjen fått militærregjeringer, mens Libya og Jemen ikke engang har noen fungerende regjering. I Syria har Bashar al-Assad et jerngrep om makten, Oman har fått en ny konge uten at det har hjulpet, og i Jordan, Marokko og De forente arabiske emirater blir menneskerettighetene brutt regelmessig, og Human Right Watch omtaler prosessene i landene som uferdige reformer.
Tar tid
I Algerie, og delvis i Sudan, er nye demokratiske bevegelser og folkeopprør på gang, men som internasjonale observatører har bemerket; sammenbruddet av marxist-leninismen i Sentral- og Øst-Europa i 1989 gikk raskt og relativt voldfritt, begivenhetene i Midtøsten tar lang tid og har så langt ikke blitt avgjørende eller endret historien.
Den arabiske vår, ti år senere
Et tiår etter de populære opprørene som spredte seg over Midtøsten i 2011, raser det fortsatt borgerkrig i Libya, Jemen og Syria, eneveldet har blitt gjenopprettet i Egypt og Bahrain, og bare i Tunisia er det igjen et skinn av demokrati
------------------------------
1. TUNISIA
Zine al-Abidine Ben Ali (1987–2011) Ble dømt til livsvarig fengsel in absentia i 2012, for å ha drept demonstranter, og Ben Ali døde i eksil i Saudi-Arabia i 2019.
Det eneste demokratiet som har kommet ut av den arabiske våren, men Tunisia har lidd av islamistiske terrorangrep og økonomiske problemer, særlig arbeidsledighet
------------------------------
2. LIBYA
Muammar al-Gaddafi (1969–2011) Fanget og drept av NATO-støttede opprørere i 2011.
Libya har vært i kaos siden 2011, og delt mellom rivaliserende fraksjoner i øst og vest siden 2014. Mange libyere er fortsatt skeptiske til at den nylige fredsavtalen vil avslutte blodsutgytelsen
------------------------------
3. EGYPT
Hosni Mubarak (1981–2011)
Dømt til livstid i fengsel for å ha konspirert til drap på demonstranter, men ble satt fri 2017 etter at dommen ble omgjort. Døde i 2020.
Et militærkupp, ledet av Abdel Fattah el-Sisi, avsatte overgangspresident Mohammed Morsi i 2013. El-Sisi har blitt anklaget av menneskerettighetsgrupper for å lede et ekstremt undertrykkende regime
------------------------------
4. SYRIA
Bashar al-Assad (2000-nåtid) Slo hardt ned på fredelige protester i 2011, noe som trakk opprørere, jihadister og verdensmakter inn i en krig som så langt har drept mer enn 380 000 mennesker og etterlatt landet i ruiner.
Med militær støtte fra Russland kontrollerer Assad i dag 70 % av landet
------------------------------
5. BAHRAIN
Kong Hamad al-Khalifa (1999-nåtid) Den sunnimuslimsk styrte staten har fortsatt å slå ned på dissidenter, etter at sikkerhetsstyrkene knuste opprøret tidlig i 2011. Opprøret ble ledet av sjia-majoriteten i samfunnet, som fremdeles protesterer mot diskriminering
------------------------------
6. JEMEN
Ali Abdullah Saleh (1978–2012) Drept av Houthi-opprørere i 2017.
Landet opplever en humanitær krise midt i borgerkrig etter at en Saudi-ledet koalisjon grep inn i 2015 for å gjenopprette den jemenittiske regjeringen som ble avsatt av iranske Houthi-styrker året før
-----------------------------
Den andre arabiske våren
Ny bølge av protester i 2018–20 i land som Marokko, Jordan, Sudan, Algerie, Irak og Libanon, krever slutt på økonomisk utrygghet, korrupsjon og passive regjering
------------------------------
7. ALGERIE
Abdelaziz Bouteflika (1999–2019) Trakk seg etter en folkelig bevegelse gikk mot hans ønske om en femte valgperiode.
Til tross for prosessen med en konstitusjonell reform fra den nye regjeringen, har demonstrantens krav – om å erstatte den styrende elite, militærets tilbaketrekning fra politikken og en slutt på korrupsjon – bare delvis blitt oppfylt
------------------------------
8. SUDAN
Omar al-Bashir (1989–2019)
Avsatt etter hærkupp som en følge av måneder med masseprotester. Sitter nå i retten anklaget for kuppet som førte ham til makten i 1989.
En sivile overgangsregjeringen overtok etter Bashir, med en tre års avtale om maktdeling med militæret, men økonomien er fortsatt i krise.
------------------------------
Kilder: The Economic Times, Reuters, AFP, BBC Bilder: Getty Images, Associated Press Grafikk: GRAPHIC NEWS ©
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 03 2021