Rekord-raneren
Mestertyven Ole Høiland planla det dristige rekord-kuppet i detalj – etterpå ventet en grufull skjebne
Da Ole Høiland bestemte seg for å sikre fremtiden, peilet han seg like godt inn på Norges Bank. Ransutbyttet tilsvarer vel 12 millioner kroner i dag. Det var en rekord som sto i 170 år. Kuppet ble likevel en gedigen nedtur.
Mestertyven og utbryterkongen Ole Høiland var ikke den ettertiden vil ha ham til å være. Blant de seiglivede mytene om mannen som ble arrestert for første gang for 206 år siden, er at han var en norsk utgave av Robin Hood.
Men Ole Høiland stjal fra alle. Og han var bedre til å stjele enn til å rømme fra lovens lange arm.
Som mor, så sønn
Høiland ble født i Agder i 1797 og vokste opp på et lite gårdsbruk. Faren Peder Høiland var en ærlig sliter. Moren, Gjertrud Gullovsdatter, stjal spekeskinker når hun tjenestegjorde på gårdene rundt omkring. Da gården ble solgt på tvangsauksjon og fattighuset i Kristiansand ventet, tok moren eldstesønnen til side:
– Det var ikke mening i slikt, sa hun.
Fattigfolk ble jaget og de rike ble bare enda rikere av det, mente hun.
– Husk på det, Ole. Får du ikke det du med rimelighet har krav på, så ta det. Det er ingen synd å stjele fra andres overflod. Se hvor langt far din rakk med det som kalles ærlighet, formante moren.
Krise på kirkegulvet
Ole slapp å flytte med til fattighuset. Han fikk bo hos den lokale presten Lassen, og gjorde et så solid inntrykk at presten ville gi ham en utdannelse.
Men for Ole var avstanden for stor mellom morens budskap og presten lære. Da han sto på kirkegulvet, spurte presten til slutt: Forsaker du djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen? Ole fikk et nervøst sammenbrudd og greide ikke å svare.
Ole valgte om ikke djevelen, så iallfall moren. Og Ingeborg, en tjenestepike på prestegården. Det ble sagt om henne at hun var det vakreste vesenet som hadde vokst opp på gården på år og dag. Ole var enig.
Presten la merke til Oles begeistring, og ba ham besinne seg. Ole nektet. Fikk han ikke tafse på Ingeborg, kunne han like gjerne dra til byen og skaffe seg hyre.
Men da det ingen hyre var å få, ble unge Høiland gående og slenge. En rik kramkar tok seg av ham, og Ole takket ham for hjelpen ved å rappe lommeboka og gulluret hans.
Ingen vei tilbake
Etter tyveriet prøvde Ole Høiland å skjule seg hos foreldrene, men ble raskt oppsporet og arrestert. 15. november 1816 ble han dømt til to års fengsel og vedtok straffen på stedet.
Men etter kort tid rømte den da 19 år gamle Høiland. Igjen etter ham lå en lapp:
«Herr arrestforvalter! Tiden ble for lang og trist i hotellet ditt. Jeg fikk ingen julehelg på denne måten. Men du får ha takk for oppholdet for denne gang, jeg skal anbefale hotellet ditt til andre gjester.»
Høiland rømte til skogs og kom til en liten husmannsplass der bare fruen var hjemme. Fruen ville gjerne by sin sjarmerende gjest på mat, men hadde ikke stort.
– Synd ikke storbonden er hjemme, han kalles «Konsmo-kongen» og kunne gitt deg mye mer, sa hun.
Ole syntes «Konsmo-kongen» hørtes lovende ut. Han tok seg inn på gården, forsynte seg av sølvtøyet og skulle til å forlate huset gjennom et vindu. Men på den annen side; var det ikke blitt litt vel langt på dag?
Midt på natta kom Konsmo-kongen sjøl hjem og fant en ukjent kar i senga med nattluen hans på hodet. For Ole Høiland bar det tilbake til kasjotten, denne gang dømt til fire års fengsel.
Det begynte å bli en vane: Tyveri, arrestasjon, dom, fengsel − og rømming. Det gikk ingen vei tilbake til et vanlig, lovlydig liv.
Levere på døra
21. juni 1818 forsvant Ole Høiland fra fengselet i Kristiansand, etter på ny å ha lagt igjen en lapp:
«Lenkene var pillråtne nærmest, og dører lager de ikke sterke nok for meg. På gjensyn», skrev han denne gangen.
Høiland slo til med jevne mellomrom og ble stadig dristigere. Frekk var han også. En dag han var ute og lette etter en lås han kunne dirke opp, møtte han ei jente i skogen. Hun skulle til Kristiansand for å selge smør. Ole spurte om han kunne få kjøpe smøret for fem daler, og hun svarte ja. Tilbudet var langt over markedspris.
– Men da må du love meg å levere det på døra til politimesteren og si det er en gave fra Ole Høiland, sa han.
Etter hvert søkte han seg vekk fra Sør- og Østlandet, der handlingsrommet var blitt lite.
Plyndret rival
På Bergenskanten kunne han gjøre seg usynlig nok til at han kunne få hyre på en båt og komme seg ut av landet én gang for alle. Hyre fikk han på en båt som skulle gå noen dager senere.
For å korte ned ventetiden dro han på en dansetilstelning. Der han fikk god kontakt med en fager Hardanger-jente.
– Du er vakker som et eple, kanskje jeg kan få en bit, sa Ole.
Hardanger-jentas kjæreste, en brande fra Sogn, syntes det var et elendig forslag. Stemningen ble fort dårlig, og de to ble enige om å utkjempe en danseduell.
Etter at de hadde danset villere og villere i en time, ba Høiland om nåde og trakk seg baklengs ut av lokalet. Sogningen smilte bredt og slengte mishagsytringer etter ham. Men smilet stivnet da han skulle gjøre opp for seg senere på kvelden og oppdaget at lommeboka var borte.
Det samme var jenta fra Hardanger.
Dømt til pisking
Men Ole måtte rømme, sjømannstilværelsen gikk i vasken. I 1823 ble han arrestert og dømt til pisking og fengsel på livstid. Høiland ble overført til Akershus festning. Her satt han i syv sammenhengende år under svært primitive forhold.
– Dette hotellet ser bra ut. Synd man ikke kan slå seg til ro for lengre tid, sa han.
Høiland hadde smuglet med seg penger inn og lånte villig ut penger til andre innsatte – til saftig rente. Kontakter på utsiden fikk smuglet inn tobakk og alkohol. Og det Høiland ikke trengte selv, solgte han til medinnsatte. Til overpris. Likevel var «Akershus' krøsus» godt likt.
Med årene bak murene henfalt Høiland stadig oftere til grublerier.
– Hva tenker du på? spurte en av fangevokterne en dag.
– På hvor trist det skal bli å forlate dere, svarte Høiland.
Slik fleipet han tungsinnet bort. Men det var der.
Satset høyt
I juni 1831 klarte han omsider å rømme sammen med noen andre innsatte. Under arbeid utendørs stjal de en robåt og kom seg over til Nesodden. Men etter et halvt år i frihet, ble han arrestert igjen og sendt tilbake til festningen.
Politi-underoffiseren Ole Vidste fulgte Høiland tilbake til slaveriet på Akershus. De fikk så god kontakt at da Høiland tre år senere klarte å rømme, søkte han ly hos Vidste. Ole Vidste hadde sluttet i polititjenesten, og bodde i en liten stue nord for Torshov i Kristiania. Under stua var det gravd ut en hule Høiland fikk gjemme seg i.
Fangehull eller bare hull opplevdes ikke veldig forskjellig for Høiland. Humøret var labert, han orket ikke dette livet lenger. Han ville ut av landet, langt vekk, til et sted der han omsider kunne føle seg trygg og fri.
Men til det trengte han kapital.
Kapital fikk man i en bank.
Hadde man ikke konto, måtte man rane banken.
Og skulle han først skulle rane en bank, var det like greit å ta den største og viktigste av dem alle:
Norges Bank.
Høiland forberedte seg grundig. Han produserte nøkler, dirker og annet utstyr han trengte for å komme igjennom de syv stengte dørene inn til hvelvet. Flere kvelder var han ute og rekognoserte.
Detaljer som de 14 hakkene i hovednøkkelen ble registrert og memorert. Så dro han hjem til Vidstes kjeller og produserte en kopi etter hukommelsen og en avstøpning i bek av nøkkelhullet.
Les også: (+) Victor solgte Eiffeltårnet som skrapjern. To ganger
64000 spesidaler
Brødrene Hans og Peder Olsen skulle gå streifvakt utenfor banken i den stille juleuken. Høiland sporet dem opp og betalte dem 500 spesidaler for å se en annen vei når han gikk inn hovedporten.
Høiland måtte gjøre flere forsøk uten å komme inn i hvelvet. Problemet var den siste døren. Flere ganger måtte han hjem og file på dirken før den til slutt passet. Etter hvert forsøk låste Høiland alle dørene etter seg. Slik merket ingen i Norges Bank hva som var på gang.
I nyttårshelgen kom han seg inn i hvelvet og fikk med seg hele 64 000 spesidaler i en sekk.
Igjen låste han omhyggelig etter seg for at det skulle ta lengst mulig tid før innbruddet ble oppdaget.
Dysset ned
Det første døgnet etter Ole Høilands kupp mot Norges Bank ble tyveriet forsøkt dysset ned av myndighetene.
Først søndag 4. januar 1835 brakte Morgenbladet nyheten i en notis på 15 linjer:
«I går eftermiddag opdagedes at det betydelige beløp af 64 000 spesidaler i banksedler ere bestjaalet af kjælderen i Bankbygningen her i Christiania. Tyveriet maa rimeligvis være fåregaaet på den Maade, at Tyven har skjult sig om Aftenen indenfor Hovedindgangen til Banken, og ved Hjælp af eftergjorte nøkler banet sig Adgang til Kjælderen og tilbage til sit Skjul, thi intetsteds har spor af Vold været at opdage. Bankbestyrelsen skal udsælte en Premie av 1000 SPD for Oppdagelsen. Man har i flere Dage paastaaet at Ole Høiland skal have vist seg på Grønland flere Nætter, og det er naturlig at Rygterne om hans Nærværelse vinde Tiltro ved dette betydelige Tyverie.»
Ekte legender får gjerne viser skrevet om seg. Om Ole Høiland fikk med seg at han var blitt en legende, er uvisst. Ikke desto mindre skrev selv visen om seg selv.
«Jeg nu i Nattens Mørke Mig sneg i Gaarden ind, Og Laas og Dører stærke Flux veg for Nøkkelen min. Den min Umag betaler, Jeg tænkte og det gik; Thi sexti Tusind Daler Jeg derved ene fik. Fra Ole Høilands vise om seg selv skrevet da han satt inne på Akershus.
Kuppet ble nedtur
Høiland kjente verken glede eller triumf. Uro preget mannen i kjelleren på Sagene. Ole Vidste begynte å bli grådig, og Høiland fant det tryggest å flykte til skogs. Frykten for å bli oppdaget drev ham fra sted til sted. Han gjemte deler av byttet flere steder, blant annet på Grefsenkollen og i en hule på Storhaug i Lillomarka.
Det store kuppet han hadde planlagt så grundig og så lenge var blitt en gedigen nedtur. Høiland følte seg tvunget til å leve et hundeliv under åpen himmel i snø og frost, langs små veier og stier for det meste inne i skogene. Det gikk lengre og lengre tid mellom hver gang han våget seg frem til folk for å kjøpe mat.
Til slutt søkte Ole Høiland tilflukt hos en familie i Lier. Der ble han arrestert 21. januar 1835, tre uker etter kuppet.
Av de stjålne pengene kom det meste etter hvert til rette. Men fortatt er 18 401,5 spesidaler aldri gjort rede for.
Severdighet i bur
Høiland ble straffet hardt for sitt freidige innbrudd i nasjonalbanken. Igjen ble han dømt til kakstrykning, altså pisking – denne gangen på Vippetangen med hele byen som tilskuere. Han var nå nesten 40 år gammel. Straffen gikk så inn på ham at han forsøkte å begå selvmord.
I et trebur i Kronprinsens kruttårn på Akershus festning ble Høiland en severdighet i byen. Utenfor gikk det vakt døgnet rundt. Han prøvde å rømme, men ble tatt og pisket igjen.
Norges villeste forbryter ble ikke temmet av soningen.
I september 1839 rømte Ole Høiland igjen, og det på det mest spektakulære vis.
Han hadde klart å smugle redskaper inn i cellen slik at han kunne sage seg gjennom gulvet og grave seg gjennom den mer enn to meter tykke grunnmuren av stein. Høiland gravde om natten. Naken. Skittent tøy kunne avsløre ham. Arbeidet tok hele sommeren.
Les også: (+) Viggo (22) dro til den norske bygda og opprettet sitt eget lille, private politidistrikt
Barrikaderte døren
Etter å ha kommet seg gjennom grunnmuren og ut i fangegården, klarte han å komme seg opp på festningsmuren. Derfra prøvde han å klatre ned, men mistet taket og falt nærmere ti meter. Mørbanket kom han seg unna. Denne gangen var han på frifot i hele tre år, men måtte ta til takke med en kummerlig tilværelse under åpen himmel i skogene rundt Kristiania.
Til slutt ble han tatt etter at han var blitt anmeldt av en familie han bodde hos på Konnerud utenfor Drammen. De lot seg friste av den høye dusøren, men ble i stedet straffet for å ha skjult ham for lenge. De ble dessuten nesten lynsjet for sitt angiveri.
For Høiland var nå en meget populær mann etter sine 13 fengselsrømninger og innbruddet i Norges Bank. Blant folk var han en levende legende. Inne på Akershus festning var han en halvdød, syk og nedbrutt 45-åring uten fremtidsutsikter.
Fra enecellen på festningen søkte Ole Høiland Kong Oscar I – om benådning. Søknaden ble avslått.
Høiland skulle selv slukke den siste gnist av liv og håp: 20. desember 1848 barrikaderte Ole Høiland døren til cellen og klarte å henge seg før vokterne rakk å gripe inn.
