Konfliktfylt ferieparadis
Magi og lovløshet i
Papua Ny-Guinea
Gjengkriminalitet, væpnet ran, bilkapring og overfall er utbredt. Det samme er aids, malaria, denguefeber, tuberkulose og vannbårne parasitter. Men tykke regnskoger, stammekulturer og sydhavsøyer gjør Papua Ny-Guinea til en eventyrers våte drøm.
Ok, we can drive you to town, but it gonna cost you! Vakten fra Guard Dog Security setter blikket i meg. Det er gitter for vinduene på minibussen. Airportshuttle i Lae er definitivt ikke for pyser. Landeveisrøvere gjør veien inn til byen utrygg. Jeg ser bare jungel. Nå og da i korte blaff avløst av noen enkle hus og landsbyer. Gitteret gjør utsynet vanskelig. Bilen gynger og slår mens vi ruller i krabbefart ned den usedvanlig hullete landeveien. Vi er et lett bytte. Alle kan stoppe en minibuss som snegler seg av sted i 20 km/t.
Landeveisrøverne operer i grupper og er ofte bevæpnet med steiner og pistoler. Men ikke i dag. Vaktene kommuniserer i walkietalkie. Alt under kontroll. Mektige karer i et land som herjes av lovløshet. Sikkerhetsselskapene gjør store penger.
På leting etter gull
Jeg sjekker inn på Frelsesarmeens gjestehus. Misjonsselskapene driver også denne typen virksomhet i Papua Ny-Guinea.
– Let me help you! Jeremy tar ryggsekken min. – La meg vise deg rundt i byen!
Morobe Show er den store happeningen i Lae denne helgen. Lae ligger ved inngangen til Høylandsregionen, fjellområdet som først fikk kontakt med utenverdenen da noen australske menn på leting etter gull havnet her på 1930-tallet. De «oppdaget» et stammesamfunn med over en million mennesker som levde på steinaldervis. Papua Ny-Guinea er for øvrig et av de få stedene i verden hvor det fortsatt forekommer heksebrenning. Det hender at befolkningen i høylandet tar loven i egne hender dersom de mistenker at noen her hekser (det er som oftest kvinner).
Tradisjonene står fortsatt sterkt her og stammekriger forekommer. Men, i dag har stammene samlet seg for å lage show. Inne på arenaene er de stilt opp iført tradisjonelle kostymer og ansiktsmaling og fremfører «sing sing». Melpastammen med sin røde teatralske ansiktsmaling slår på trommene. Asuro mudmen med sine leiremasker, sikter med pil og bue.
Mannen i mengden
– White man! white man! Ungdommene roper i det jeg passerer dem. De vil ha betelnøtter og rekker ut hendene. – Buai, buai! Det er trangt å komme forbi i trengselen. Noen begynner å følge etter. – Pass på ryggsekken. Kom! Kjapp deg! Jeremy virker stresset. Jeg hører rop bak oss. Antallet forfølgere øker. Endelig ute av folkemengden, men vi har mange etter oss nå. Jeremy peker på en gruppe politimenn lenger fremme. – Vi stiller oss bak dem.
Så bryter kaos løs. Folk løper til alle kanter. Noen slåss. Ikke uvanlig når et show slutter, ifølge Jeremy. En av politibetjentene hever pistolen. Andre har maskinpistoler. En høyttaler snatrer: «Leave the area! Leave the area!»
Ting skjer fort i Papua Ny-Guinea. En folkemasse ute av kontroll er ikke til å spøke med. Men synet av politibetjentenes aggressive uttrykk og skyteklare våpen roer situasjonen. Folkemengden løser seg opp. Faren over.
– Trenger dere skyss? Politimannen smiler litt for lurt. De er alltid vennlige mot utlendinger, men det forventes gjenytelser.
–Bare gi dem noen småmynter til sigaretter og betelnøtter, sier Jeremy. Et utmerket råd. Vi får væpnet eskorte. Ikke dårlig, og definitivt billigere enn taxi!
The Raskols
– Når politiet kommer inn hit, blir de angrepet av en mobb. Men de er forberedt, og blir ikke værende lenge, forteller T, min kontakt i Port Moresby.
Hovedstaden beskrives som et helvete på jord i australsk mediene. Jeg vil sjekke påstanden. Den usedvanlig hullete grusveien er en stor prøvelse både for kjøretøy og passasjer. Og så sakte som vi kjører er det ingen sak å stoppe oss. T har avtalt et møte med noen «raskols» (lokal betegnelse for kriminelle) forutsatt at de anonymiseres. De tar imot meg bak et primitivt blikkskur.
– Jeg startet med tyveri og ran da jeg var ferdig med 9-klasse, sier D. – Det var ingen andre muligheter, og ga raske penger. Jeg har sittet i fengsel én gang. Etter seks måneder betalte vennene mine meg ut for 1000 kina (om lag 2800 kroner).
Stor korrupsjon blant fengselsvokterne gjør at få kriminelle tilbringer lang tid bak murene. Da politiet både er dårlig utstyrt og dårlig utdannet, betyr det katastrofe.
– Nå har politiet begynt å massakrere kriminelle. Åtte menn i nabolaget overga seg til politiet. Alle ble skutt. Nå er jeg 25 år, og alle vennene mine er døde.
Sikter bare på beinet
D tar et drag av jointen. Så demonstrerer han en «pop gun» (hjemmelaget pistol).
– Forrige ran vi gjennomførte var i februar. Det var på supermarkedet i Hohola. Asiatene er så dumme og foretrekker å oppbevare pengene i kontanter for å slippe skatt. Noen av sikkerhetsvaktene er herfra, så vi samarbeidet. Vi maskerte oss, gikk inn med pistoler midt på lyse dagen og fikk med oss 30 000 kina (om lag 84 000 kroner).
T ler.
– Hvis det oppstår konfrontasjon, skyter vi! Jeg sikter bare på beinet. Ønsker ikke å drepe noen.
Ts glansbilde er ikke troverdig. Raskolene i Port Moresby er ofte brutale og går absolutt ikke av veien for å drepe. Mens han fingrer med sin «pop gun» forteller T at de også har to K1 maskinpistoler og en automatisk rifle. Fabrikkproduserte våpen er selvsagt mer effektive enn hjemmelagede, men kan være vanskelig å få tak i. Narkotikasmugling til Australia har imidlertid gitt gjengene internasjonale kontakter. D trekker et nytt drag av jointen.
– Det er ingen jobber her, vi har ikke noe valg! Få frem at politiet massakrerer oss!
Lovløsheten og korrupsjonen har øyensynlig nådd høyder det er vanskelig å ta innover seg. Når de kriminelle bare betaler seg ut av fengslet, blir drap kanskje eneste løsning?
Jeg stikker innom Pypon supermarkedet i Hohola som T ranet. Eieren er fra Bangladesh og håndhilser når han ser meg. Hvite er et sjeldent syn. Vaktene i døra smiler og hilser. Var det dem som hjalp ransmennene med å tømme sjefens safe?
Fortapt på kjærlighetens øyer
Toppløse kvinner som danser i bastskjørt, godbiter for sexsultne tilreisende? Man kan lett få det inntrykket av Trobriand-øyene, også kjent som «kjærlighetens øyer». Jeg krabber ut av det lille propellflyet. Og møtes av tilropet: «Dim dim, dim dim» (=hvit mann). Barna samler seg rundt meg og vinker. «Hele» landsbyen er på bena.
– De liker å se på dim, forteller Taru, min vert i landsbyen Oluvilei. Her er hverken fjernsyn eller smarttelefoner, så synet av en hvit mann i overgangsalderen blir dagens underholdning!
– Under innhøstingen av rotfrukten yam er partnerbytte tillatt, men vi som er en del av kirken deltar ikke, sier Taru. Misjonærene har endret noen tradisjoner på øya, men definitivt ikke for alle innbyggerne.
Høvdingen på øya, Pulayasi Daniel, ønsker oss velkommen før han setter seg på stolen. Vi må sitte på gulvet. Han skal alltid sitte høyere enn andre. Dersom noen bygger høyere hus enn ham, dreper han dem. – Han har magiske krefter som han kan bruke på gode og onde måter, forklarer Taru.
Håper å finne en kone
Den polske sosialantropologen Bronislaw Malinowski gjorde banebrytende studier på Trobriand-øyene. Han fant blant annet ut at partnerbytte var utbredt bland øyfolket, spesielt under yamfestivalen. Det ble muliggjort gjennom at folkene ikke så forbindelsen mellom sex og graviditet (det var en ånd som kom inn i en). Så hvem som var far til barnet var ikke noe problem.
Unge blir oppmuntret til å date når de kommer i tenårene. Ved siden av høvdingens hus har Junior på 20 år laget seg en ungkarsbule.
– Jeg bygde den da jeg var 17, da jeg begynte å date. Så jeg håper å finne en kone, sier han mens han tygger på en betelnøtt.
– Guttene går ofte til nabolandsbyen for å flørte med jentene, sier Taru. Det ender gjerne med slåsskamp da guttene (som ofte er brødre og fettere) i den andre landsbyen misliker det. Vi liker å flørte, og vi liker å slåss.
Det med slåssingen er muligens en detalj som eventyrlystne tilreisende menn bør merke seg.
Hvor lovløsheten herjer
– De så deg da du kom. Raskolene gjemmer seg i skogen, men du er trygg med oss, forteller Pieter.
– Raskolgjengen har herjet i Milne Bay de siste årene. Politiet klarer ikke å fange dem.
Den beryktede gjengen har spesialisert seg på minibanker og butikker, men onsdag 23. januar 2019 gikk de enda lenger. Politibrakkene i Alotau (Milne Bays distriktshovedstad) ble påtent. En mor og hennes sønn omkom. Den etterfølgende skuddvekslingen endte med at en politimann ble drept.
– Raskolgjengen har importert helautomatiske våpen fra Australia og er betraktelig bedre utstyrt enn politiet. Politikere omtaler dem som terrorister. Gjengen ledes av Tommy Baker som bruker magi. Hver gang politiet nærmer seg et skjulested er de borte, sier Pieter.
Alotau pleide å være et paradis i den idylliske Milne Bay regionen. Nå er den lille byen herjet av kriminalitet. – Jeg møtte Tommy Baker enn gang. Han var svært liten av vekst, men hadde utstråling.
Pieter åpner en øl. Jeg ser inn i den tette skogen fra huset hans. Der inne skjuler de seg. Papua Ny-Guinea er verdens siste utpost og har aldri virkelig vært under kontroll. Men det er så absolutt motsetningens land. Lovløsheten og kriminaliteten gir ikke det hele bildet. Varmen og gjestfriheten slik jeg nå opplever den hos Pieter, er som fra en annen verden. Disse menneskene er ennå ikke blitt eksponert for den moderne verdens teknologi og levemåte. Her er alt ekte.
For én kasse øl!
– Min bestefar var en kannibal, sier Pieter litt spøkefullt. – Maiwara var den siste landsbyen i Milne Bay som gikk bort fra kannibalisme på begynnelsen av 1900-tallet.
Det var misjonærene som over tid fikk dem til å forandre diett.
– Vår stamme var lenge i krig med folkene i Waga Waga. Vi er fortsatt fiender, men på en fredeligere måte. Vi spiser dem ikke!
Han tilbyr å ta meg med på den årlige krigskanofestivalen i Waga Waga. – Bare kjøp inn noen øl først, og vi er over på 20 minutter! Høres perfekt ut, tenker jeg, og spanderer en kasse.
Vannet skvulper inn i kanoen. Vi er midt ute på fjorden. Pieter og Mota har padlet i to timer. – Det er visst litt uvær, sier Pieter slukøret. Tidsforståelsen er definitivt ikke deres sterke side, og vi har lite mannskap. Så jeg tar opp en åre for å hjelpe. Kanoen glir gjennom bølgene, og i det fjerne hører jeg trommer. Solen skinner på den blå himmelen. For en vakker dag!
Lyden av trommer og rop blir sterkere. Krigskanofestivalen er i gang. Gamle fiender møtes i konkurranse.
– Maiwara kommer til å vinne, sier Pieter og åpner en ny øl. Det er duket for årets slag om Milne Bay!
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 24/12 2019, og sist oppdatert 22/09 2023.
