Fengsler fotfølger fangene elektronisk
Lovens elektroniske lenker
Slik fotfølges fanger som soner i det fri, mens fengsler legges ned. Vokterne gjør jobben uten gitter og tunge nøkkelknipper – med færre tilbakefall hos de straffedømte enn ved andre soningsformer.
De ringer først. Men det tar sjelden mer enn tre-fire minutter før Sarina Eskelund og Susann Rismyhr er på døra hjemme hos straffedømte – midt på natten om så skal være. De kommer diskret i vanlige klær og i sivil bil. Men oppdager de noe uregelmessig, deler de nådeløst ut kortet «Gå like i fengsel».
– Det hjelper ikke om det er barnebursdag eller bryllup, sier Sarina Eskelund og Susann Rismyhr. De liker ikke å bli kalt fangevoktere og foretrekker å bli omtalt medarbeidere i friomsorgen.
– Hvis vi ikke får kontakt med den vi skal kontrollere, blir de etterlyst gjennom politiet. Også om noen sover så tungt at de ikke våkner når telefonen kimer, sier de to.
Resten av døgnet følger Sarina og Susann og deres kolleger fangene på behørig avstand. For fangene har en lenke i grått og svart festet like over ankelen. Lenken er passe ubehagelig og sladrer umiddelbart dersom den straffedømte fjerner den eller er borte fra fangevokternes antenner når de ikke skal.
Sofa-straff
«Sofasoning», sa kritikerne om fotlenkesoningen da den første fotlenken ble montert på en straffedømt i Norge i 2008. Pilotprosjektet til avdelingen for Elektronisk Kontroll i Vestfold og Telemark ble møtt med stor skepsis. Fotlenkesoning i eget hjem var ikke straff nok, mente kritikerne.
– Fotlenkesoningen i Norge stiller strenge krav til domfelte. De må ha egen bolig og enten være i arbeid eller sysselsatt i frivillige organisasjoner. Struktur og disiplin står på plakaten 24/7. Under soningen betaler de skatt og gjør nytte for seg, sier Heidi Bredevangen ved Vestfold friomsorgskontor.
I dag er det tverrpolitisk enighet om satsingen der lovbrytere med dommer opp til fire måneders ubetinget fengsel kan søke om å få sone utenfor fengsel, men med fotlenke. De fleste dommene omfatter kjøring i ruspåvirket tilstand, NAV-bedragerier og momsunndragelser. Også fanger med lengre straffer kan søke om fotlenkesoning den siste tiden før løslatelse. Lovens lenker sparer penger for kriminalomsorgen. Og tilbakefallsprosenten hos lenke-fangene har vært lav.
Et forslag til lovendring vil åpne for at lovbrytere med dommer opp til seks måneders ubetinget fengsel kan søke om elektronisk soning. Det betyr at forbrytere med mer alvorlige forhold på rullebladet kan sone uten gitter og låste ståldører.
Trangt nåløye
I USA har Donald Trumps eksadvokat Michael Cohen fått påmontert fotlenke. Filmprodusenten Harvey Weinstein, hvis seksuelle overgrep mot kvinnelige skuespillere startet Me too-bevegelsen, ble også satt under elektronisk kontroll.
I Norge ville de to celebritetene sittet i fengsel. Først mot slutten av soningen kunne de søkt seg over på fotlenke. For i Norge kan du ikke dømmes til å sone med fotlenke.
– At domfelte må søke for å sone med fotlenke, krever motivasjon. Søknadsbunken siles først av jurister. Voldsdømte og seksualforbrytere har minst sjanse for å passere nåløyet. Neste steg i prosessen er intervju hjemme hos domfelte. Ikke alle egner seg til soning med fotlenke, sier Heidi Bredevangen.
Én stor utfordring for mange lenke-fanger er å holde seg unna rusmidler. Og det sjekker Sarina Eskelund og Susann Rismyhr og de andre i friomsorgen som oppsøker fangene.
– Vi er alltid to på hjemmebesøk. Hvis atmosfæren føles ubehagelig, trekker vi oss ut og kontakter politiet. Vi tar våre forholdsregler. Vi er for eksempel påpasselige med hvor vi plasserer oss i rom for å unngå å bli stengt inne, sier rådgiver Stine Erlien.
– Ubehagelige episoder er sjeldne. Jeg har opplevd at våpen og narkotika har ligget åpent fremme på det første besøket.
Noen har sverd som pyntegjenstander på veggen. Sånt må ryddes bort under soningen. Og det gjør de når alternativet er soning i fengsel.
Følges på avstand
Fra lokalene til Vestfold friomsorg i Tønsberg følges straffedømte med fotlenke i Vestfold og Telemark. Vaktsentralen har også nasjonalt ansvar på nattetid. På landsbasis er det et tak på 500 fotlenker per i dag. Rundt 260 av disse er koblet på i skrivende stund.
Fotlenkene er slanke, anonyme av utseende og uten GPS. Fotlenken kommuniserer med en basestasjon som ligner en gammel telefon. Fotlenkesonerne kan bevege seg fritt innenfor hjemmets vegger, og på en avgrenset uteplass som typisk kan være verandaen. Hvis den dømte beveger seg utenfor definerte grenser, går alarmen på vaktsentralen.
– Basestasjonen har direkte linje til vaktsentralen. De dømte kan også ringe oss når de vil på døgnet, sier Sarina Eskelund.
– Mange spør om vaktsentralen også kan høre og se dem hjemme, men den registrerer kun bevegelser utenfor frisonen.
Skammer seg
For domfelte som jobber fra åtte til fire og ser mye på TV om kveldene, bidrar fotlenken til få endringer i daglige rutiner. For en småbarnsfar, som er vant med å følge barna på trening, og ellers er sosialt aktiv, er fotlenken en større byrde.
– Noen skammer seg veldig og gjemmer fotlenken under sokker og støvler. Gjengangere i rettsapparatet kan være stolte av at de har kvalifisert seg til soning med fotlenke, og bryr seg ikke om at den er synlig på stranden, sier Susann Rismyhr.
Rømningsalarm
« Mannen hadde kjærlighetssorg. Han sa at han ville klippe av fotlenken.
Vokterne kan hverken se eller spore hvor fotlenkene befinner seg utenfor hjemmet. De straffedømte vises stor tillit sånn sett. Datatilsynet har ikke åpnet for at de som soner med fotlenken kan følges elektronisk utenfor hjemmet.
Domfelte kan jobbe maksimum 45 timer i uken utenfor basestasjonens rekkevidde. Håndverkere med nye oppdrag gjennom dagen må ringe og melde ifra. Utenom arbeidstid har de straffedømte fem timers permisjon per uke utenfor hjemmet.
– De fem timene må planlegges og godkjennes. Hvis du trenger fem minutter til å kjøpe en liter melk du har glemt, så er det ikke mulig hvis det går utover dagens plan. Domfelte må si ifra dagen i forveien hvis det er behov for fem minutter ekstra for å handle, sier Rismyhr.
Tatt før grensen
De som blir «fersket» på feil sted, må pakke sakene og ta turen inn bak statens låser.
Kristian Isaksen jobbet som fengselsbetjent på Ila og Ullersmo fengsel før han startet i friomsorgen i Vestfold. Nylig ble Isaksen oppringt på vakt. Det var en fortvilet mann som varslet at han var i ferd med å klippe av fotlenken.
– Mannen hadde kjærlighetssorg. Han sa at han ville reise utenlands. Han orket ikke mer. Jeg forsøkte å overtale ham til å la være, men det var nytteløst. Politiet pågrep rømlingen før han rakk å komme seg over grensa.
Skjæres til benet
Isaksen erfarer at soningen med fotlenke gir mer fokus på domfelte:
– I fengsel brukes mye av tiden på rutiner. De som soner med fotlenke møter vi hjemme. Der er det enklere å skape gode relasjoner, finne svar på utfordringer og gi hjelp med ting de sliter med, sier han.
– Straffen får mer innhold. Det er gjengangere også blant dem som soner med fotlenke, men de er færre. Kanskje det går lenger mellom hver gang gjengangerne kommer tilbake.
Det første tiåret med fotlenkesoning har passert uten store skandaler. Men:
– Trenden er at budsjettene de siste årene skjæres inn til beinet. Nedleggelsen av fengsler gir ikke økte budsjetter til fotlenkeordningen. Skal flere kategorier av straffedømte sone med fotlenke, vil det kreve mer ressurser, sier Stine Erlien, som har vært med fra oppstarten i 2008.
– Hvis dataskjermer og GPS-sporing skal erstatte den direkte kontakten med straffedømte, vil det påvirke innholdet i straffen. Hvis innholdet i fotlenkesoningen utvannes, kan resultatet blir mer kriminalitet og mindre trygghet.
Straffarbeid i fotlenker
Fotlenker har lange tradisjoner innenfor kriminalomsorgen.
I gamle dager ble straffefanger brukt til å gjøre hardt fysisk arbeid under soning. Under tvangsarbeid utenfor fengselsmurene ble fotlenker brukt til å feste fangene til hverandre med kjetting, til lodd, eller på begge ben med kjetting mellom. Alternativer til fotjern var halsjern og kroppsjern. Vekten på lenkene var 25–30 kilo. Tyngden gjorde flukt vanskelig.
Lenkegjenger og straffarbeid har foregått i Australia, USA, Afrika og Europa. Også i Norge: Lenkegjengenes straffarbeid ble sammenlignet med slaveri. Den beryktede og legendariske forbryteren Gjest Baardsen ble idømt livsvarig straffarbeid i 1827. Han ble kalt festningsslave på Akershus festning. Andre straffeanstalter som hadde såkalte «festningsslaver» var Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger, Akershus, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus.
Lenkegjenger ble også satt til straffarbeid i bergverk, veiarbeid, nybrott og som rorskarer. En unnskyldning for straffarbeid var at de kriminelle skulle gjøre opp for seg og ikke pålegge samfunnet kostnader til kost og losji mens de sonet. Hardt arbeid skulle avskrekke forbryterne og andre fra å begå nye lovbrudd.
I USA var straffarbeid den mest brukte formen for soning i sørstatene. Fotlenkene av jern forårsaket store skader på fangene. For politikere var straffarbeid i lenker en måte å spare penger og vise at de var strenge overfor kriminelle. Etter borgerkrigen var det i tillegg mangel på fengsler. Frigjorte slaver ble smidd i lenker igjen og utgjorde brorparten av straffearbeiderne, mens hvite mest sonet i fengsel. Myndighetene trodde de kunne slå to fluer i en smekk. De løste problemet med overfylte fengsler og fikk tilbake infrastrukturen med slavearbeid.
I 1995 reintroduserte sheriff Joe Arpaio lenkegjenger i staten Arizona. De ble satt til å luke ugress langs motorveiene og til arbeid på kirkegårder. Ordningen ble avviklet etter ett år. Staten innså at det var lite effektiv å lenke fangene sammen, og at det kunne resultere i ulykker.
Eneste likheten med dagens domfelte med fotlenke er at de gjorde arbeid som var samfunnsnyttig.
kilder: ranker.com,
Wikipedia
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn