Johnny Haglund i Dhakas slumområder
Livet er tøffere enn toget
85 tog i døgnet nærmest subber inntil husene på vei gjennom Dhakas slum. Når togene ikke dundrer forbi bruker tusenvis togskinnene som oppholdssted. Årlig blir 300 mennesker knust av tog.
Ingenting er som en kopp chai-te tidlig om morgenen. Midt i Dhakas slum har Kokon åpnet sin lille te-sjappe. Min tolk Mammum og jeg er dagens første kunder.
« En gutt ble kjørt
i hjel forrige uke.
Jeg setter meg på krakken utenfor mens Kokon begynner å koke og blande. Noen kråker skriker mellom søppel og togskinner, og bak tynne vegger av papp og bølgeblikk kan jeg høre barn og voksne våkne til en ny dag i et av verdens fattigste områder.
Dundrer forbi
Brått stopper Kokon i te-lagingen for å be meg flytte meg litt nærmere veggen. Deretter oppstår et sabla bråk. Jeg sitter bare én meter fra togskinnene, og nå kommer toget. Det dundrer forbi i høy hastighet.
Jeg klemmer meg inntil veggen og observerer bikkjer, fugler, geiter og folk hoppe ut av skinnegangen. Noen sekunder senere er den massive jernhesten borte og roen er gjenopprettet idet teen min er klar. Men jeg får knapt tid til en slurk, før et nytt tog dundrer forbi.
Et langt passasjertog. Vinden og vekten av toget får hele sjappa til Kokon til å vibrere som om det skulle være jordskjelv. Og idet toget er halvveis forbi oss, er det en passasjer som føler for å hive ut søppel; et bananskall kommer flyvende og treffer meg i ryggen.
– Det hender de kaster langt større og tyngre søppel enn det der, ler Kokon gjennom støyen og legger til at det i gjennomsnitt kommer et tog hvert kvarter.
Så blir det stille igjen. Og da begynner nabokona å lage frokost. Hun fyrer opp et lite bål, setter over en kjele – og selvsagt dukker nok et tog opp. Støv virvles opp og larmen er forferdelig. Men den eneste som sitter her med et skremt ansikt og kraftig øresus, er tydeligvis jeg. De andre fortsetter med sine gjøremål som om ingenting skjer. Selv de små barna ser ikke ut til å bry seg det minste om de passerende jernmonstrene. Man blir kanskje vant til slikt.
– For slik er det dag og natt, smiler Kokon og ønsker en ny kunde velkommen idet nok et tog raser forbi.
Forsinket
Kommer man fra et land der tog stoppes i hopetall midt i morgenrushet fordi et svanepar har landet midt på jernbanebroa i Drammen og der T-banen gjennom Bærum kjører i gangfart fordi det løper rådyr i sporet, kan man bli litt overveldet om man drar til Bangladesh.
Flest dødsfall
India er det landet i verden med flest dødsfall i skinnegangen; i gjennomsnitt 15 000 dør hvert år. Men India har langt flere innbyggere og et mye lengre nett; India har 115 000 km med toglinjer (verdens tredje lengste), mens Bangladesh har 2855 km. Og bare i Dhaka dør det i gjennomsnitt 300 mennesker hvert år etter å ha blitt kjørt på av toget, eller ramlet ned fra taket.
Og da snakker vi kun om en strekning på 142 km med toglinje.
Jeg visste jo på forhånd at det er stor forskjell. Likevel blir jeg lettere sjokkert over hvor usedvanlig mange mennesker som til nesten enhver tid ferdes i, og rundt skinnegangen. I Norge går sjeldent andre enn arbeidere på togskinnene, og da har de garantert forsikret seg om at det ikke dukker opp et tog. Her derimot, kryr det av folk etter hvert som sola står opp. Enkelte steder ser jeg til og med at de har lagt grønnsakbodene sine i skinnegangen.
– Flytter den straks vi hører et tog, beroliger Mohidul, eieren av en grønnsakbod.
«Høre» er et sentralt poeng. For folk aner i praksis ikke når det kan kom et tog. Mohidul sier alle som holder til her kjenner togenes rutetabeller, men i løpet av mine tre dager langs togskinnene, opplever jeg ikke en eneste gang at deres tidsskjema stemmer med virkeligheten.
– Ofte forsinkelser, oppgir Mohidul som forklaring. Så der har jernbanen i Norge og Bangladesh noe til felles likevel. Mohidul innrømmer at hørselen er beste virkemiddel mot å bli knust av togene. Men det viser seg at det ikke alltid er så lett å høre at et tog er på vei.
Mobilen dreper
Årsaken til at det ligger små hytter klistret opp til togskinnene, er veldig enkel; fattigdom.
– Området umiddelbart ved siden av togskinnene tilhører Bangladesh Railway, forteller Mohammed Baccjua, som har levd hele livet to meter fra skinnegangen. Han forklarer at folk som ikke har råd til å kjøpe eller leie seg et sted å bo, okkuperer en liten flekk ved togskinnene og setter opp en enkel hytte her.
– Stort sett får vi bo her i fred uten at det koster penger, forteller mannen, men innrømmer at prisen likevel er høy. Ulykker forekommer hele tiden.
– En gutt ble kjørt i hjel forrige uke, og det har vel aldri vært verre noen gang enn de siste to årene, hevder han og skylder på teknologien.
– Særlig unge menn som går med blikket ned i en mobiltelefon eller enda verre; har ørepropper stappet langt inn i hodet, er utsatt, sier han. Enda et fellestrekk med Norge.
– De hører ikke og merker ikke at toget kommer fordi de er så opptatt med sitt. Og det kan koste dem livet, påpeker Mohammed, men innrømmer i samme åndedrag at snart vil det bli færre ulykker:
– Myndighetene har beordret all bebyggelse langs togskinnene fjernet nettopp på grunn ulykkene.
En tidlig morgen møter jeg togarbeideren Abdur Raja. Han jobber 12 timers skift med å vokte og betjene en av planovergangene i hovedstaden – midt i denne slummen.
Han rister oppgitt på hodet over hvor sløve mange er.
– Nærmere tre tusen mennesker har blitt drept av toget bare i Dhaka de siste ti årene, og det fordi de enten går i skinnegangen med hodetelefoner, sitter halvsløve på togskinnene og røyker, leker i skinnegangen eller prøver å løpe over når toget kommer.
– Dessuten, når togene er fulle, er det mange passasjerer som bruker taket. Hvert år er det flere titall personer som faller av og blir drept, hevder Abdur.
Han advarer om at selv om togene sjeldent går fortere enn 50 km/t, skal du ikke undervurdere hastigheten – både som passasjer og som gående i skinnegangen.
« Det hender de kaster langt større og tyngre søppel enn det.
– Men det verste jeg ser, er når barn som leker mellom togskinnene setter fast foten i sporveksleren idet denne veksler.
Han forteller at dette heldigvis ikke skjer ofte, men når det skjer så hjelper det lite at venner og foreldre prøver å løsne ungen.
– De sitter bom fast, og det eneste de kan gjøre er å vente på toget og døden, innrømmer jernbanemannen, som er veldig glad for at myndighetene nå skal rydde opp:
– All bebyggelse inntil togskinnene er ulovlig, og bidrar til å øke antallet dødsfall.
Før han går tilbake til jobben, forteller han meg noe underlig:
– Når ulykken er ute og et menneske blir knust av toget, stopper ikke toget – det kjører alltid videre.
Og slik må det være:
– For stopper lokføreren toget, risikerer både han og andre i loket å bli lynsjet av folket, som straff for at de kjørte på en venn, et familiemedlem en nabo eller andre, sier mannen før han går i gang med å stenge overgangen idet nok et tog kommer dundrende i det fjerne.