Leger helt uten grenser

I Den hippokratiske ed heter det seg at «Jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt.» Man kan trygt si at disse karene brøt lege-
løftet.

Dødsengelen

Josef Mengele studerte medisin og antropologi, og var opptatt av raseideologi. I 1938 meldte han seg inn i SS, og tjenestegjorde blant annet ved Østfronten i begynnelsen av 2. verdenskrig. 24. mai 1943 fikk han ansvaret som lege i «Sigøynerleiren» ved Auschwitz.

Under 2. verdenskrig ble det utført tusenvis av eksperimenter på mennesker i leiren. Formålet var blant annet å finne genetiske svakheter hos sigøynere og jøder for å forsterke ideene bak den nazistiske ideologien. Mengele ledet eksperimentene som ble opphavet til økenavnet hans, «Dødsengelen». Han bestemte om fanger i Auschwitz skulle bli forsket på eller gasset i hjel. For mange av hans forsøksobjekter ville det siste vært å foretrekke.

Mengele prioriterte «vitenskap» over etikk og moral. Men det meste av forskningen hans hadde liten eller ingen vitenskapelig verdi. Som da han fikk to tvillinger sydd sammen som siamesiske tvillinger. Visstnok skal han også ha kastet et nyfødt spedbarn i en ovn i skuffelse over at det ikke ble tvillinger. I tillegg til fascinasjonen for tvillinger var Mengele opptatt av øyne, og hadde hundrevis av menneske­øyne hengende på kontoret sitt. Fanger med ulik farge på øynene (heterokromi) ble drept, slik at han kunne forske på øynene. I tillegg gjorde han eksperimenter der han forsøkte å endre øyen­fargen ved å infisere kjemikalier på levende mennesker.

Josef Mengele fikk mer eller mindre fritt spillerom under 2. verdenskrig. Etter krigen ble han aldri stilt til rette for sine handlinger, til tross for at han faktisk ble tatt til fange av amerikanske styrker. De kaotiske forholdene i opprydningen etter krigen gjorde imidlertid at amerikanerne ikke innså hvem de hadde fått fatt i, og Mengele ble løslatt i juli 1945.

Mengele innså at han ikke ville være like heldig neste gang, og i 1949 rømte han til Sør-Amerika med hjelp fra et nettverk av tidligere SS-medlemmer. Her levde han under forskjellige falske identiteter inntil han druknet under en svømmetur i 1979.

Gift-forskeren

Om Josef Mengele var ille, ble han overgått mange ganger av en japansk kollega.

Under den andre kinesisk-japanske krigen som etter hvert ble en del av 2. verdenskrig, utviklet Japan en biologisk og kjemisk våpendivisjon i militæret under kommando av Shiro Ishii. Ishii hadde alltid hatt en interesse for effektene av denne formen for krigføring, og i 1932 hadde han ansvar for en militær forskningsavdeling i det okkuperte Kina. Forskningen foregikk under dekke av at de jobbet med vannrensing. I Kina forsøkte de å forgifte vannet i områdene Japan okkuperte. Under Ishiis ledelse begynte japanerne med metodisk eksperimentering på kinesiske fanger i det som var en hemmelig konsentrasjonsleir. Etter at noen greide å rømme i 1936, ble leiren destruert og alle de gjenværende fangene tatt av dage.

Shiro Ishii lot seg imidlertid ikke stoppe. Han overbeviste politikere og kolleger i vitenskapsmiljøet om at forskningen hans på blant annet sykdommer, giftgass og ekstreme påkjenninger for menneskekroppen var viktig. Dermed fikk han tillatelse og midler til å bygge opp en enorm satsing som ble kalt Enhet 731. Hovedkvarteret ble lagt til millionbyen Pingfang i Kina, som var under japansk kontroll. Underavdelinger ble etablert i alle områdene Japan hadde tatt kontroll over i den østlige delen av Asia. Her begynte han igjen med eksperimenter som gjerne endte med døden. Tusenvis av medisinske personell var med på den organiserte torturvirksomheten, og ofrene var kinesere, russere, koreanere, mongoler og etter hvert amerikanere.

Shiro Ishii testet hvor mye menneskekroppen kan tåle ved å utsette fangene for amputasjoner, forfrysninger, brann, eksplosjoner, smitte og voldtekter. Kulde drepte mange under 2. verdenskrig, og Shiro ønsket å se hva som skjedde med menneskekroppen i ulike stadier. Derfor fikk han fanger til å gå ut naken i sterk kulde, og ofte ble de spylt med kaldt vann til de frøs i hjel. Han testet også ut våpen som flammekastere, maskingevær og granater på fanger som ble stilt opp på rekke. Enhet 731 infiserte folk med dødelige sykdommer for å forsøke å lære om sykdomsutviklingen.

Tar man med alle som ble drept av de biologiske og kjemiske våpnene som ble utviklet under dette programmet, har Shiro Ishii og Enhet 731 ansvar for flere millioner døde.

Heller ikke Shiro Ishii ble straffet. I stedet skal amerikanske myndigheter ha gitt han strafferettslig immunitet i bytte mot forskningsmaterialet fra Enhet 731. Amerikanerne skal imidlertid knapt ha funnet noe av verdi. Ulike teorier eksisterer om hvorvidt han ble hentet til USA for å forske videre på biologisk krigføring, eller om han ble værende i Japan og drev en gratisklinikk. Det man imidlertid vet sikkert, er at Ishii døde av strupekreft, hjemme i Tokyo i 1959.

Presidentens narko-pusher

Det er muligens litt urettferdig å putte Max Jacobson på en liste med Josef Mengele og Shiro Ishii, men selv om han ikke var en seriemorder som gjemte seg bak forskning, var han eksentrisk og uortodoks nok til å gjøre seg fortjent til omtale her. Spesielt siden han kunne endret verdenshistorien med sine medisinske krumspring.

Han ble født i Tyskland i 1900, og gjennomførte legestudiene i Berlin. I 1936 måtte jødiske Jacobson rømme til USA, hvor han etter hvert gjorde suksess med sine behandlinger. Max var nemlig kjent for å lage «magiske eliksirer» som ga brukeren en følelse av velvære og tilfredshet. Og det er ikke så rart: Eliksiren besto av vitaminer, steroider, vev og benmarg fra dyr, for ikke å glemme amfetamin og metamfetamin. Han injiserte denne medisinske cocktailen i hundrevis av pasienter, og var ikke fremmed for å bruke den på seg selv.

Legen, også kjent under kallenavnene «Dr. Feelgood» og «Miracle Max», menget seg med USAs kjendiselite på 50- og 60-tallet, og hadde en rekke av dem på kundelisten sin. Marilyn Monroe, Humphrey Bogart, Elizabeth Taylor, Marlene Dietrich og Elvis Presley benyttet seg alle av mirakeldoktorens tjenester, og ikke minst John F. Kennedy. Den amerikanske presidenten oppsøkte Jacobson første gang i 1960 for behandling mot ryggsmertene som plaget han store deler av hans voksne liv, og ble umiddelbart frelst av vidundermidlet til legen.

Jacobson avslørte aldri selv hva som var i medisinen presidenten fikk, men Kennedy fortalte at han alltid følte seg våken og klar når han hadde tatt den. De amerikanske helsemyndighetenes advarsel om at miksturen kunne føre til hyperaktivitet, nedsatt vurderingsevne, nervøsitet og store humørsvingninger ble bryskt avvist av JFK: «Jeg driter i om det så er hestepiss. Det virker!».

Slik gikk det til at den amerikanske presidenten hadde sitt første møte med Sovjets øverste leder Nikita Khrusjtsjov, høy på amfetamin og steroider, i en av de viktigste og potensielt mest farlige periodene av den kalde krigen. Innen våren 1962 hadde Jacobson «behandlet» JFK hele 34 ganger.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Max Jacobson ble stadig spurt om innholdet i injeksjonene han ga, men holdt kortene tett til brystet. Han holdt hemmelighetskremmeriet gående i flere tiår, men i 1972 publiserte avisen New York Times en artikkel som avslørte hva de mystiske eliksirene faktisk inneholdt. Jacobson ble dømt for uprofesjonell fremferd og svindel, og mistet lege­lisensen i 1975. Dr. Feelgood døde i 1979.

Sidneys sannhetsserum

En av årsakene til at konspirasjonsteorier har god grobunn i USA, er de mange vanvittige prosjektene myndighetene faktisk har satt ut i livet. Spesielt enkelte av CIAs hemmelige operasjoner høres mest ut som noe som er hentet fra b-filmer. Blant disse er det såkalte MK-Ultra-prosjektet, et forskningsprogram som skulle utforske og utvikle metoder for adferds- og bevissthetskontroll.

Prosjektet begynte etter at den amerikanske spionen Jozef Mindszenty ble stilt for retten i Sovjetunionen. Jozef virket ikke å være ved sine fulle fem under retts­saken, og amerikanske agenter fikk det for seg at russerne hadde funnet opp et narkotisk stoff som kunne løsne på snakketøyet. Amerikanernes første bekymring var at russerne var i stand til å utføre en form for narkotika­angrep i stor skala. Deres neste tanke var «Hvordan kan vi også gjøre det?».

Kjemikeren Sidney Gottlieb, også kjent under kallenavnet «Dirty Trickster», ble satt til å lede prosjektet.

I løpet av 1950- og 1960-tallet satte han i gang en rekke forsøk med ulike problemstillinger: Var det mulig å viske ut CIA-agenters hukommelse den dagen de pensjonerte seg? Kunne man finne opp et sannhetsserum? Var det mulig å fjern-injisere politiske ledere slik at de fremsto mentalt ustabile? Gottlieb og kollegene fikk raskt en forkjærlighet for LSD. Forsøk ble gjort i skolemiljøer, på intetanende agenter og politikere og på tyske krigsfanger. Noen frivillige, de fleste intetanende. Hippiebevegelsens far Ken Kesey var i første gruppe, det samme var Theodore Kaczynski, senere kjent som Una-bomberen, og mafiasjefen James Bulger.

Dr. Gottliebs prosjekt hadde en rekke uheldige bivirkninger. Deriblant forskerkollegaen Frank Olsen, som etter å ha meldt fra om bruken av tvang og tortur plutselig hev seg ut av hotellvindu i 13. etasje, dopet ned på LSD. Obduksjonen viste imidlertid at han sannsynligvis ble drept av et slag mot hodet, og at han må ha fått hjelp ut av vinduet.

Utover på 1960-tallet var Sidney Gottlieb involvert i en rekke prosjekter som gikk ut på å ta livet av eller ydmyke USAs fiender. Fidel Castro, Kongos statsminister Patrick Lumumba og den irakiske generalen Abdul Karim Qassim var på listen. LSD var involvert i flere av planene. Blant annet skulle Fidel få det i systemet gjennom luftekanalen under en direktesendt tale. Ulike forsøk med gift var også på tegnebordet, inkludert forgiftet sigar, tannbørste og lommetørkle.

Gottlieb pensjonerte seg i 1972, og døde i 1999.

Kilder: The Annals of Thoracic Sugery, Britannica, Nightmare in Mandsjuria (History Channel på YouTube), Poisoner in Chief, Factories of death: Japanes Biological Warfare, 1932-1945, and the American cover-up, Wikipedia

Gal, men også genial 

Sergei Brukhonenko brukte metoder som fikk ham til å fremstå som spik, spenna gæren. Resultatene var banebrytende.

Brukhonenkos forskning ga resultater vi nyter godt av den dag i dag, så han fortjener bedre enn å bli puttet i bås med Mengele og de andre gærningene.

Brukhonenko var en sovjetisk vitenskapsmann og lege under Stalins regime. Han er blant annet er kjent for sin rolle i utviklingen av hjerte-lunge-maskiner, som igjen banet vei for avanserte hjerteoperasjoner. Han jobbet i hovedsak med forsøksdyr, men forsøkene var av mer uvanlig karakter: Blant annet saget han hodet av hunder, for deretter å se hvor lenge han greide å holde dem kunstig i live og hvordan hodene reagerte på lys, lyd, berøring og godbiter. Han tappet også en hund fullstendig for blod, og lot liket ligge i ti minutter før han koblet på en maskin som pumpet blodet tilbake i kroppen. Hunden kviknet til igjen, tilsynelatende uten varige men.

Så heldig var imidlertid de færreste forsøksdyrene. Eksperimentene ble dokumentert i en snaut 20 minutter lang sovjetisk film, som fikk den engelske tittelen «Experiments in the Revival of Organisms». Det spekuleres i om eksperimentene i filmen er gjenskapt til ære for kamera, men forskningen i seg selv er godt dokumentert og det er liten tvil om at eksperimentene virkelig fant sted.

Sergei Brukhonenko var uten tvil en dyktig vitenskapsmann, selv om eksperimentene hans i dag fremstår som makabre. Noe som er svært imponerende midt i det frankensteinske ved Brukhonenkos forskning, er at han gjennomførte eksperimentene ved hjelp av maskiner han hadde konstruert selv. Og dette var helt tilbake på 1920-tallet, da medisinsk utstyr var lite avansert.

Forskningen førte også til resultater. Brukhonenko utviklet blant annet autojektoren, en tidlig hjerte-lungemaskin, ved hjelp av disse forsøkene.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 25 2021