Landet som raknet: Norge var med på å bombe i siste kapittel av nasjonens historie

Kan dette gå bra?

Noen stilte spørsmålet allerede i 1980 da Jugoslavias president Josip Broz Tito akkurat var avgått ved døden. Tito som hadde klart å forene mennesker fra flere nasjoner i én republikk. Og plassert republikken i en merkelig posisjon mellom kommuniststatene i Øst-Europa og kapitalistene i Vest-Europa.

For andre ble lukten av svidd lunte og nært forestående eksplosjon først merkbar da de så Jugoslavia under fotball-VM i Italia i 1990. Laget som var spekket av feterte proffer i vesteuropeiske ligaer, var i ferd med å rakne. Spillere med ulik bakgrunn snakket ikke sammen. At spillerne holdt sammen helt til Jugoslavia ble slått ut i kvartfinalen, var nesten utrolig.

Etter det skulle Jugoslavia aldri mer delta i noe mesterskap i fotball. Det avsluttende kapittel i landets historie skulle preges av langt mer dødelige kamper og skudd.

Før det smalt

– Kaos og maktkamp fylte tomrommet etter Tito, sier historikeren Roberto i Zagreb.

Roberto tilbyr tre timers sightseeing på sykkel i Zagreb med tema «Kommunismens fall i Jugoslavia». Han vokste opp i Zagreb og følte hendelsene på kroppen mens historien tegnet kartet over Balkan på nytt.

Så lenge Tito var suveren leder for Jugoslavia (se faktaboks), fungerte seks republikker som ett land. Da Tito døde i 1980 sto ingen arvtager med tilsvarende karisma og autoritet klar. Politiske partier og maktglade poppet som popkorn over nasjonalistiske flammer i republikkene.

Mens nedgangstider og nasjonale strømninger preget de seks jugoslaviske republikkene, var Sovjetunionen underveis mot kollaps. Øst-Europa var banke­rott.

– Vi sto i timelange køer for å få brød, for så å flytte til andre køer for melk og smør. Folk var uten arbeid og inntekt. Inflasjonen steg til 120 000 prosent i løpet av et år. Pengene våre var verdiløse, forteller Roberto om 1980-tallet i Zagreb.

Milosevic landet

I en annen del av den skjøre republikken lekte nasjonalister med fyrstikker. Provinsen Kosovo hadde et visst selvstyre, og ønsket enda mer. I 1981 kom det til voldsomme opptøyer. Sentrale myndigheter svarte med politi og strammere tøyler. Uten at det hjalp nevneverdig: I februar 1989 gikk gruvearbeidere i Kosovo til sultestreik for å bevare selvstyret. De fikk støtte fra både republikkene Slovenia og Kroatia.

Svaret fra Serbia var som å bringe bensinkannen frem til det ulmende bålet:

8. mai 1989 ble Slobodan Milošević utnevnt til president i republikken Serbia. 28. juni talte Milošević til én million serbere på en slette ved Kosovo Polje. De markerte 600-års dagen for et slag serberne tapte, og som inn­ledet 500 år under tyrkisk styre.

I talen blottla Milošević ambisjonene om et Stor-Serbia, etablert om nødvendig med våpenmakt.

Heller ikke Milošević evnet å samle folk på tvers av etniske skiller, slik Tito hadde gjort. Men i Jugoslavia utgjorde serberne 41 %. De dominerte hæren og politiet. Målt i rå makt var de overlegne.

Serbernes jerngrep i Beograd avlet stadig sterkere nasjonalistiske krefter i andre folkegrupper som kroater og slovenere. Men Beograd ville ikke gi slipp på republikkene. I det stille ble det rustet til krig.

Kroatia var blant republikkene som først skulle temmes.

Folkereisning mot overmakt

Sykkelguide Roberto viser vei forbi massive bomaskiner fra kommunisttiden. Lenger ned i gaten ligger Maksimir stadion; hjemmebanen til fotballaget Dinamo Zagreb. På et monument foran stadion står det: «Til alle Dinamo fans som opplevde at krigen startet 13. mai 1990 og endte med at de ofret livet sitt for vårt hjemland Kroatia.»

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

13. mai 1990 braket Dynamo sammen med Røde Stjerne Beograd. Et oppgjør mellom kroater og serbere. Kampen ble aldri ferdig spilt. Fotballen ble glemt mens hordene slåss på nevene. 

Seks dager etter kampen avholdt Kroatia folkeavstemning om løsrivelse fra Jugoslavia. Serberne aksepterte ikke resultatet.

− Fordi syv prosent av befolkningen i Kroatia var serbere, forklarer Roberto.

Kroatene sto på sitt, serberne svarte militært. Mens serberne bombet, beleiret og skjøt, erklærte Kroatia uavhengighet 25. juni 1991. Naborepublikken Slovenia gjorde det samme, samme dag.

– Vi manglet militært utstyr, men hadde motstandsvilje. En historie forteller om helikopteret som ble demontert og smuglet inn til Kroatia. Delene ble transportert med hest, biler, lastebiler og i ryggsekker, forteller Roberto. 

Vendepunktet i Srebrenica

En folketelling fra 1991 delte befolkningen i Jugoslavia inn i 16 etniske grupper. De kom fra en miks av religiøse retninger, men hadde levd som naboer i generasjoner. Nå fremmet ekstreme nasjonalister etnisk rensing, og utløste flyktningstrømmer på kryss og tvers.

Bosnia-Hercegovina hadde den mest etnisk sammensatte befolkningen. Folk ble jaget fra hjemmene sine under trusler om tortur, voldtekter og drap. Over 40 000 ble voldtatt og ca. 1,8 millioner mennesker ble drevet på flukt. Klaner med familiefellesskap og kriminelle med tilknytning til mafiaen, tjente seg rike på å selge flyktningenes hus og eiendommer.

Foto av avmagrede fanger i leire ga assosiasjoner til nazistenes konsentrasjonsleirer. Alarmklokkene ringte for alvor ute i Europa. Det var dette som aldri mer skulle skje i Europa.

EU, FN, USA, Russland kom på banen i Bosnia med fredsinitiativ. Norske fredsforhandlere tok med seg de krigførende partene til Beitostølen for forhandlinger.

Fredsavtale

I boka «De tusen dagene», beskriver fredsmegler Thorvald Stoltenberg hvordan noen av delegatene var skuffet fordi de var utenfor rekkevidde til nattelivet i Oslo.

I påvente av resultater opprettet FN seks sikre soner for flyktninger. Nato og FN-styrker i fellesskap skulle trygge disse sonene fra luften og fra bakken. En slik sone var Srebrenica.

I juli 1995, med verdens oppmerksomhet rettet mot seg, kommanderte serbiske styrker 8000 muslimske gutter og menn ut av syne i Srebrenica og henrettet dem. NATO intensiverte bombingen av serbiske stillinger som svar. Det var begynnelsen til slutten for tre og et halvt år med europeisk blodbad.

I tre uker i november 1995 ble en fredsavtale forhandlet frem i Dayton, Ohio. 14. desember ble avtalen som sikret fred og opp­rettelsen av staten Bosnia-Herce­govina signert i Paris.

Norske bombefly

Men i Kosovo der uroen først kom til overflaten, var det langt frem til en fredelig løsning.

Mens sivile flyktet fra sine hjem i hundretusentall, pågikk en stadig mer brutal krig mellom den albanske UCK-geriljaen og serbiske styrker. Flere land, blant dem Russland, Tyskland, Finland, USA, Storbritannia, prøvde å megle frem en fredsavtale. Serber­leder Milošević spilte høyt. Kanskje trodde han ikke på at NATO ville gjøre alvor om trusler om våpenbruk. Kanskje satset han på mer aktiv støtte fra Russland enn han faktisk fikk. 

Resultatet var NATOs første angrep mot en suveren stat. 1000 Nato-fly, blant dem flere norske F-16 jagerfly, foretok 38 000 tokt, 10 500 angrep og skjøt eller slapp 28 000 bomber over Serbiske mål, anslår kilder. NATO-tapene var svært begrenset. Etter 78 dagers krigføring klarte den finske presidenten Martti Ahtisaari og den russiske toppolitikeren Viktor Tsjernomyrdin å fremforhandle en fredsavtale for Kosovo mellom Serbia og Nato. FN-styrker med betydelige norske innslag, overtok kontrollen. 

Døde på cella

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

I 2001 ble Slobodan Milošević arrestert og tiltalt av Krigsforbryterdomstolen i Haag sammen med flere. Hans strategi for å holde en stat samlet gjennom maktbruk og vold, hadde vist seg fullstendig ubrukelig. Hans strategi for å peke nese av reaksjoner fra det internasjonale samfunnet, viste seg svært kostbar. Og serbernes bruk av etnisk rensing, folkemord og terror mot sivil­befolkningen viste seg fånyttes.

Milošević døde på cella 11. mars 2006 mens han ventet på dom i krigsforbryterdomstolen. To måneder og to uker senere ble det tidligere Jugoslavias siste føderasjon opphevet: Også Monte­negro erklærte sin uavhengighet.

Jugoslavia var ikke mer.

Det tar tid å høste fruktene av freden. Turistene er for lengst tilbake i det tidligere Jugoslavia. Etter krigen og redslene på 1990-tallet er den tidligere bade-destinasjonen tilført flere nye attraksjoner i form av spor etter en for mange ubegripelig brutal krig.

Stor arbeidsledighet

Når Roberto viser syklende turister rundt i Zagreb er det en hovedstad i et EU-land han viser frem. Men medlemskapet i EU har ført til at folk med utdannelse rømmer Kroatia for bedre betalte jobber i andre land. Utvandring og lave fødselstall krymper befolkningen. I flere av de nye landene som oppsto da Jugoslavia gikk under, er arbeidsledigheten blant ungdom rundt 50 prosent.

– Folkene som styrer landet er av samme ulla som før. Korrupsjon og kameraderi i makteliten hindrer utvikling. Vi burde få fart på økonomien, men det skjer ikke, sier Roberto med resignasjon, dog med luft i dekkene og noenlunde fart på sykkelen.

Kilder: De tusen dagene, av Thorvald Stoltenberg og Kai Eide, Ufred av Bato Tomašević, Etter Srebrenica av Henrik Thune & Vegard V. Hansen, Før og etter Jugoslavia av Svein Mønnesland, foredrag av Svein Mønnesland i Europabevegelsen oktober 2019, Atten dager i mai av Jo Nesbø og Espen Søbye

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 10 2020