Byen som lider under kravene om renere luft
Lager ren luft
– for de andre
Arbeiderne i den mongolske byen Wuhai betaler dyrt når Beijing og andre kinesiske storbyer vil ha renere luft og mer strøm – på én gang. Kullfyrte fabrikker og kraftverk er det eneste som blomstrer i Wuhai.
For hvert åndedrag fylles lungene av kullstøv og jeg føler helsa forvitre i høyt tempo. Ikke så rart:
– Over hundre fabrikker ligger i dette området, forteller min lokale kjentmann Li og trekker et skjerf over nese og munn. Vi klatrer opp en liten bakketopp. Utsikten er fascinerende, men mangler det norske øyne gjerne oppfatter som vakkert; i alle himmelretninger ligger store, grå fabrikker plantet i et dødt landskap, mens skyer av forurenset luft følger vindretningen og danser rundt små arbeidere og skitne bygninger. Brått snur vindretningen og giftskyen legger seg over Li og meg. Vi hoster og harker.
– For mindre enn tjue år siden kunne jeg trekke frisk luft her, minnes Li, som er født og oppvokst i området.
Dette er Wuhai, en av Kinas mest forurensede byer. Og hovedårsaken til Wuhais tilstand, er smogen som har herjet Beijing i lange tider – mer enn 100 mil unna.
En økonomisk gavepakke
I flere kinesiske storbyer har luftforurensning vært et stort problem. En av årsakene er omfattende bruk av kull til blant annet matlaging og fyring om vintrene. Og mye av kullet har kommet fra dette området.
– Wuhai betyr noe sånt som «det sorte havets by» og navnet oppsto da det ble oppdaget enorme kullreserver her, forteller Li, og legger til at Wuhai i flere tiår forsynte Beijing og andre byer med kull. Men på 90-tallet begynte myndighetene i Kina å ta luftforurensningen i storbyene på alvor, og første steg var å begrense brenning av kull i de store byene.
– Utvinningen av kull i Wuhai var kanskje ikke verdens reneste industri, men den ga liten luftforurensing, minnes Li.
Men straks myndighetene varslet restriksjoner mot kullbrenning i hovedstaden, måtte fabrikkene umiddelbart snu seg. Og løsningen var en økonomisk gavepakke til Wuhais fabrikkeiere:
– Fabrikkene ble ombygd slik at de ikke bare utvant kull, men i tillegg omdannet det til strøm, forteller Li, og forklarer kort at kullet brennes og energien som frigjøres driver en turbin som igjen driver en strømproduserende generator.
Ombyggingen kostet penger, men transporten av kull ble minimal. Sist, men ikke minst; strømforbruket i Kina har økt enormt og pengene formelig daler ned over Wuhais mange fabrikkeiere.
Men over Wuhais innbyggere daler det stort sett bare kullstøv.
Syv dagers arbeidsuke
Menn og kvinner med gusten hud og sorte hender, selger mat og drikke utenfor en av fabrikkene. Her sitter fabrikkarbeiderne Zhen og Fei ved et lite bord med hver sin pils.
– Vi har jobbet her i seks måneder, forteller karene. Begge kommer fra landlige omgivelser i Heilongjiang-provinsen og misliker sterkt hvor de har endt opp.
– Lufta her er så ille at vi blir syke, klager mennene og forteller om et tynt lag med kullstøv på alt de eier og har, inkludert hud, øyne og hår.
De jobber tolv timers skift syv dager i uka, og tjener 4000 Yuan (ca. 4890 kr) i måneden. I tillegg får de tre måltider samt en seng av fabrikken.
– Bra lønn, men hvis vi dør før vi blir 50, så er det kanskje ikke så bra likevel, påpeker den eldste.
Like ved står Yue og selger suppe og kjøtt til sultne og tørste arbeidere. Hun er også bekymret for forurensningen, men av en helt annen grunn enn de øldrikkende mennene.
– Bare det siste året har myndighetene stengt fem fabrikker i området, klager hun, og hevder antall kunder har gått drastiske ned.
– Fortsetter det slik, må jeg finne meg noe annet å gjøre, sukker kvinnen, og forteller at fabrikkene ble stengt på grunn av forurensning.
– Slik var det ikke tidligere, men nå er Kinas miljødepartement på krigsstien, og det går ut over flere enn bare velstående fabrikkeiere, hevder hun.
Trusler
Stor-forurenser
Til tross for Beijings kamp mot kullbrenning, ble hele 11 millioner tonn kull brent opp i Kinas hovedstad i 2016. Kina er verdens største strømprodusent, etter at de passerte USA i 2011. Det meste produseres fra kull.
I de senere år har Kina tatt forurensning på alvor, i alle fall virker det slik når de blant annet har stengt og bøtelagt flere tusen fabrikker rundt om i landet. Nylig ble en enorm fabrikk i Jiangsu-provinsen stengt og hele prosessen ble offentliggjort på TV.
– Representanter for miljødepartementet kom på kontroll og oppdaget helt tilfeldig at fabrikken hadde gjemt en spillvannledning som førte sterkt forurenset vann rett ut i naturen, kan Li fortelle, og gir myndighetene honnør.
– Selv om Wuhai er ille nå, var byen langt verre for bare et par år siden, hevder han, og forteller om skyer så tjukke av kullstøv og gasser at skoler ble stengt, flyavganger innstilt og om sykehus fulle av folk med alvorlige pusteproblemer.
Men Kinas nye miljøvennlige linje, er selvsagt et problem for enkelte. Idet jeg klatrer opp på en liten ås for å glane ned på en gigantisk fabrikk, dukker en mann opp. Han veiver med armene og ønsker at jeg skal stoppe. Han er ikke sinna, han virker litt redd.
– Han frykter du skal falle ned, oversetter tolken min, Li, men rister samtidig smilende på hodet. Jeg lar karen prate, før jeg får en oppsummering:
– Han er sjefen for tre fabrikker her; stål, strøm og kull, forteller Li, og forklarer at kullet ikke fraktes videre, men blir omgjort til strøm som eksporteres til Beijing, samt strøm til stålproduksjonen.
Sunn og frisk
Hvorfor gubben ble så redd da han så meg, var fordi han først trodde jeg var fra miljødepartementet. Deretter, da han så kamera, trodde han jeg var en spion.
– Folk har gått freidig inn i fabrikken min, tatt bilder av ting de ikke skal ta bilder av, for deretter å sende meg bildene og truet med å gå til myndigheten hvis jeg ikke betaler dem store summer, forteller mannen, og innrømmer indirekte at fabrikkene hans kanskje ikke helt følger myndighetens nye retningslinjer. Men han bare blåser av mitt spørsmål om lufta her er sunn for helsa eller ei.
– Jeg har bodd her i mange år og jeg er sunn og frisk, påpeker han og smiler med brune tenner og røde øyne. Men jeg får ikke lov å ta bilde av hverken ham eller fabrikkene hans.
– Det vil bare skape misunnelse, hevder han, og forteller at kullet har gitt ham både penger og helse.
– Og slikt skal du holde hemmelig i Kina, avslutter mannen og starter på en latter som ender i hosting og harking.
Denne saken ble første gang publisert 05/06 2019, og sist oppdatert 04/06 2019.
