Jenta som valgte havet

Hva vil du egentlig bruke livet ditt på? Spørsmålet kvernet rundt i Lone Nikolaisens hode. Så trosset hun redselen, kastet loss og lot skreien vise vei.

Vinden herjer et frådende hav når den lille fiskeskøyta legger fra kai.

Skøyta gynger, snoen pisker. Stress, kulde, lange kalde morgener i bølger og brottsjø til tross: Roen som kommer når båten endelig setter kursen for garnene og linene der ute er unik. Det er hverdagen for Norges mange hundre kystfiskere - og har vært det i generasjoner.

– Jeg velger havet, sier Lone.

Det var ikke gitt at det skulle bli slik.

Mot strømmen

Fiskeriene er et arbeidsliv preget av brottsjøer og sterke kast. Også når det gjelder reguleringer, kvoter, bestemmelser og nye bestemmelser. Og særlig kyst­fiskeren står i spagat.

Antallet fiskere har gått til bunns som en krabbeteine: I 1955 var 90499 hel- og deltidsfiskere registrert i Norge. I år 2000 var tallet nede i 20075. De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå er fra 2017. Da var 11307 personer registrert som fiskere, av disse har snaut 9500 fiske som hovedyrke.

Lone Nikolaisen er likevel eksponent for en ny trend: For blant kvinner går utviklingen faktisk motsatt vei: Ifølge tall fra Fiskeri­direktoratet var det 250 registrerte kvinnelige fiskere i den norske fiskeflåten i 1985. I 2018 hadde antallet steget til 325.

Mens tilstrømningen til fiskeriene tidligere var preget av at det var få andre måter å tjene penger på langs kysten, har de som elsker havet og livet om bord flere alternativer.

Brøt med landlivet

Det er svart vinternatt kvelden før vi skal ut på havet, og snoen blåser vannrett der utenfor vinduet. Her på den flate, forblåste øya Røst, i et lite hvitt hus med potteplanter og stearinlys, bor kystfiskeren Lone og blandingsbikkja Laga.

– Jeg hadde hatt mine år på kontor, sier Lone.

For seks år siden jobbet hun som administrasjons­koordinator i en organisasjon på fastlandet. Oppvekst på stilleste Løten på Hedmarken og med universitets­utdanning var ikke Lone Nicolaisen et åpenbart kystfiskeremne.

Lone Nikolaisen ler høyt; «Kontorliv på fastlandet». For et slit!

– Nå fikk det være nok!

Norges største eksportvare

Det er fem timer til Lone skal på havet og fiske skrei. Yr sier 10 meter per sekund fra sørvest. Det lover ok. På kaia venter ei fiskesjark, utaskjærs skal såre never vikle ut sei i tonnevis av garnene mens havet vugger og velter.

Utenfor stuevinduene er det svart; Et enslig lys og en intens motorlyd skjærer gjennom natta. Det er en av traktorene som forsyner Røsts mange hundre fiskehjell med tørrfisk, som durer i mørket. Der jobber også denne natta utenlandske sesong­arbeidere, gjerne på korttids­kontrakter i den norske fiskeindustrien på fiskemottak, med å henge fisken på hjell.

Ennå står altfor mange av fiskehjellene tomme, og det spørs om de blir fulle før skreien igjen reiser nordover mot Barents­havet, der den oppholder seg resten av året.

Det som en gang var Norges største eksportvare, er fremdeles hovedinntektskilde for befolkningen på Røst. Det er mars og slutten av vinterfisket i Lofoten nærmer seg. Fiskere som Lone jobber syv dager i uka, spente på dagens fiske, hver dag. I storm, vind, regn og snø.

Det hender Lone gruer seg for å dra ut på fiske. Redd har hun selvfølgelig vært flere ganger.

– For jeg er tross alt en landkrabbe fra Løten, minner hun om før hun sørger for å få seg noen timer på øyet.

Turisten som ble igjen

Lone Nicolaisen er turisten som aldri vendte hjem.

– Vi var en gjeng som hadde planlagt en tur ut til Røst i månedsvis. Men det var mye frem og tilbake, endringer og ombookinger, så mye planlegging bare for å få en skarve gjeng ut til Røst.

Fiskerhunden Laga legger snuta i fanget på Lone, vil kose.

– Under planleggingen sa jeg til kollegaen min: Dersom jeg noen ganger kommer meg til Røst, da reiser jeg ikke derifra.

Lone ler.

Det viste seg å stemme bra. Røst tok tak i henne med alt sin sjarm og liv.

Hun begynte å jobbe på hotellet, i lokalradioen, etablerte Lones pavlovaservice, hjalp folk å vaske og snekre, passet sauer og kyr, engasjerte seg i lokalmiljøet, bidro med dette og hint. Ble ei røstværing for alvor.

– Men samtidig skjønte jeg det raskt. At om jeg skulle være her, så var det fisker jeg skulle bli. Fisker jeg skulle være, sier Lone den kvelden.

Visste ingenting om å være fisker

Klokka 06.30 morgenen etter er det bare å komme seg ut. Været er fint, sjøen ligger relativt stille. Det er uvant mye snø på veien til Røst å være. I sjøbua på kaia bytter Lone om til kjeledress, arbeidstøvler, regntøy og vanntette hansker.

– Fisket skilte seg helt fra alt annet jeg har jobbet med, sier hun.

Dessuten syntes hun det så ut til å være en spennende og fri tilværelse, med potensial for evig læring.

Det hadde aldri falt henne inn før hun plutselig hadde flyttet ut hit. At livet som kystfisker var mulig.

Jenta fra de brede bygder gikk masse tur i fjæra. Spekulerte på stort og smått mens hun fant ting og tang i fjæra som hadde kommet med havstrømmene, og som hun gjorde om til nips. Og det var der nede i fjæra at hun skjønte at det var havet hun skulle leve av. Men hun skulle ikke leve av det som drev inn av søppel og drivved. Hun skulle finne inntekten sin av det som levde i havet.

– Jeg kjente ytterst få fiskere. Jeg visste ikke noe om yrket, sier Lone.

– Noen år tidligere var jeg med en kamerat på Hedmarken og fisket. Da jeg fikk en ørret ante jeg ikke hvordan jeg skulle ta livet av den, så jeg prøvde å kvele den stakkars fisken. Jeg hadde ikke peiling på, eller begrep om at jeg kunne klare eller ville dette før jeg kom hit. Men jeg måtte se om jeg kunne få det til, sier Lone.

Mulig kollaps

Da hun først kastet seg ut i det var det liksom for sent å snu. De fleste av fiskerne på Røst hadde jo drevet med dette siden de var ungdommer. Men om folk ikke tok henne på alvor, var det ingen som sa det. En viss skepsis var det nok: «uUng, singel kvinne tilflyttet fra byen, skal bli fisker».

– Dersom noen syns det var vanvittig og at jeg var en tulling, så var folk stort sett for høflige til å si sånt, sier hun. Og hennes interesse og iver ble tatt på alvor.

– Vel, om det hadde skjedd i dag ville jeg selv tenkt at dette oser «finne seg sjæl» og mulig kollaps.

Men det var ingen som motarbeidet Lone. En kvinne med en halvgått universitets­utdannelse og flere år med kontorarbeid på baken, fikk bli ei hjelpende hånd om bord i fiskerskøyta til den erfarne skipperen Sverre Nilsen. Så var det bare å jobbe.

– Jeg vil ikke si at noen har motarbeidet meg på noe annet vis enn offentlige regelmakere. Man kan bli både svett og ferdig utdannet jurist av å holde oversikten over de til enhver tid gjeldende regler. Men det gjelder jo for alle fiskere.

Nyttig redsel

Fiskeri læres «the hard way» eller gjennom å høste av andres kunnskap. Kanskje er det summen av fiskererfaring gjennom mange hundre år som gjør at det går an å kaste seg ut i yrket som kyst­fisker.

– Jeg har veldig gode kolleger. Summen av deres kollektive kunnskap er svimlende. Det er bestandig hjelp og svar å få.

Hverdagsdilemmaene er det mange av: Som om hvorvidt en skal stole på yr.no og sette til havs på halvdårlig melding eller ikke.

De dramatiske erfaringene kommer gjerne til overflaten når man sitter flere fiskere sammen og prater, som en slags bearbeiding av livet som fisker.

– Om jeg ikke hadde vært redd i løpet av disse årene med det raskt skiftende været vi har her, så ville jeg jo vært helt gal. Men litt frykt er sunt, og fremfor alt fornuftig for en fisker. Man må finne en måte å slå seg til ro med at det er helt normalt å være redd, og at redselen i seg selv er ingenting å være redd for.

Investeringstrollet

Kystfiske er en næring under konstant press. Utfordringene står i kø.

– Kystfiskets kanskje aller største utfordring, slik jeg ser det, er det nivået av investeringer og gjeld som må til for å få adgang til rettigheter for å fiske, sier Lone.

Hun forklarer at det ligger i økonomiens natur: Prisene på de omsettelige kvotene er styrt av markedet selv. Og når fisket er godt og prisene på råstoffet forholdsvis god, vil prisene stige. Etter hvert vil det kun være de som allerede har kjøpt en hel masse rettigheter som har råd til å kjøpe flere. Dermed vil kvotene samles på færre hender.

– Eksempelvis ble en kvote omsatt for to millioner for seks-syv år siden nå solgt for nærmere femten millioner. Fra fiskebanker til børs, om du vil, sier hun.

Lone Nikolaisen skulle ønske dagens fiskere kunne stå enda mer sammen.

– Selv om vi er sammen om disse problemene, så er vi ikke i samme båt. Med det mener hun at en «fisker» er ikke nødvendigvis en fisker.

For små til å bli hørt

– På min lille 26-fots båt er det langt igjen før jeg ser meg råd til å ansette en lobbyist. Én som kan snakke for de bitte små båtene og for deres sak opp mot dem som bestemmer og regulerer. Det råder en dels utbredt oppfatning av å ikke bli hørt i spørsmål om våre vilkår og betingelser. Sånn er det, sier Lone.

Ut i åpent hav duver sjarken opp og ned, Lones står imot brottsjøer og havets plutselige vendinger med stødige skritt og sikre bevegelser. Ved første lenke med garn jobber Lone på spreng. Skreien må vikles og jobbes ut av garnene, avlives og så lempes over i rett kasse på dekk. Som det ble gjort for 100 år siden, ti år siden – og om ti år?

Lone Nikolaisen regner med at om ti år vil hun stadig være på oversiden av vannflaten, men utover det vet hun ikke hva fremtida bringer.

– Én tråd i meg er rastløs, en annen nysgjerrig. Begrepet «for bestandig» har jeg liten tro på. Ti år er et langt perspektiv.

Det beste med å være fisker er disse korte intense dagene, de lange ukene, samt det å få jobbe med noe konkret, som man ikke vet utfallet av før man har tatt inn garnene.

Aller best er dagene man får det til. Får passe masse fisk, til passe masse penger, i godt vær. Eller når noe som er ved å gå galt, bli ødelagt eller er nær ved å forkludre det hele – løser seg, enten ved flaks, kløkt eller improvisasjon.

Det er en deilig følelse. Som når regnestykket går opp.

Tonn i garnene

På havet håver Lone inn skrei i 10–15 kilosklassen. Skipperen Sverre Nilsen jobber raskt, erfarne never håndterer fisk i hundrevis. På båtradioen hører vi fiskere i omkringliggende båter skjelle og smelle på hverandre. Noen har lagt garn i lineområdet, Lone og Sverre ler.

Det er tidlig formiddag når de to kystfiskerne har hentet opp 180 garn til sammen. Seks tonn fisk er på dekk. Sverre spretter en cola, Lone drikker kaffe og tar seg en røyk mens båten durer og styrer mot land. Sverre ser opp på de berømte fuglefjellene på Røst. De ligger tomme nå, lundefuglen er ennå ikke kommet tilbake for sesongen. På kaia, ved Rødbrygga ligger den utrydningstruede sjøfuglen krykkje tett, tilsyne­latende trygg.

Lone fester sjakkelen til tauet og lar skipper Sverre Nilsen heve kassene med skrei som bare for noen timer siden svømte ubekymret i havet. Én etter én, svære fiskerugger heves opp på kaia og inn på fiskemottaket på Glea. Om noen timer er skreien sløyet, om enda noen timer henger den på hjell. Sverre og Lone kan synke ned i fiskerbua på land til en gjennomgang av dagen på havet.

– Vi er ikke ferdig med denne vintersesongen ennå. Men jeg gleder meg allerede til neste, sier Lone, skreller av seg av kjeledressen og kjenner på den trygge følelsen av å igjen ha fast grunn under beina.