Kursk-katastrofen
Jon Are åpnet luka til den forliste ubåten. Det som så skjedde, sendte kalde gysninger gjennom redningsfolkene
Mannskapet som så på videoskjermene kjente først en nagende uro. Samtidig klamret den norske redningsdykkeren Jon Are Hvalbye seg fast så godt han kunne.
Oscar II-ubåtklassen som Kursk tilhørte, var de største angrepsubåtene som noensinne er bygget. Én enkelt av de 18 torpedoene kunne senke et amerikansk hangarskip. Hele våpenlasten fra én ubåt med torpedoer og kryssermissiler var nok til å senke en hel invasjonsflåte.
Nede i bekmørket på bunnen av Barentshavet på 106 meters dyp kunne ikke den 39 år gamle offshoredykkeren Jon Are Hvalbye se lenger enn rekkevidden til lysene på dykkerhjelmen. Det var ikke mulig å se avslutningen på konturene av det svarte ubåtskroget, men han visste at han befant seg over den bakerste seksjonen foran de doble propellene på stålkolossen som lå på havbunnen. Høy som et fire etasjers hus og 154 meter lang.
I likhet med de andre norske og britiske dykkerne, hadde han fått streng beskjed av russerne om å holde seg unna sensitive områder som tårnet og propellene. I stedet fokuserte han på den hvite ringen foran ham som var malt rundt nødoppstigningsslusen.
Ni dager tidligere, lørdagen den 8. august 2000, hadde Kursk havarert på havbunnen etter to enorme eksplosjoner i torpedorommet. Man antok at deler av besetningen fortsatt kunne være i live og innesperret i vraket.
Les også: Slik blir Norges nye super-ubåt
Ba om hjelp
Først hadde et russisk undervannsredningsfartøy gjort flere forsøk på å koble seg på redningsluken, men dårlig utstyr og manglende erfaring bidro til at forsøkene mislyktes. I stedet fikk redningsmannskapene ledelsen for den russiske Nordflåten til å henvende seg til norsk og britisk off-
shorekompetanse for hjelp til den kompliserte dykkeoperasjonen.
Dagen i forveien hadde en britisk kollega av Hvalbye vært nede og signalisert gjentatte ganger ved å slå en hammer mot lukekarmen uten å oppfange livstegn innenfra. Flere tegn tydet på at ubåten etter all sannsynlighet var fylt med vann. Hvalbyes oppgave var å få den endelige bekreftelsen ved å åpne den nederste luken i slusen inn til ubåten.
Nå sto han på det gummibelagte skroget. Alene, ettersom makkeren hadde fått problemer med hjelmen og dratt tilbake til dykkerklokken. Ved hjelp av et påsveiset forlengerskaft satte han fastnøkkelen ned i bajonettfatningen til låsemekanismen til den nedre luken. Han dreide til det bare gjensto noen millimeter, og trakk seg så unna mens han lot den fjernstyrte undervannsroboten dytte luken innover i skroget.
Det som så skjedde sendte kalde gysninger gjennom mannskapet om bord i dykkerfartøyet som fikk det hele streamet gjennom hjelmkameraet til Hvalbye.
Les også: (+) Denne båten er som hentet rett ut av en James Bond-film
Eksplosiv cocktail
Nordflåtens admiraler var ivrige etter å imponere den nyvalgte presidenten Vladimir Putin. År 2000 skulle være vendepunktet. Nå skulle noe av styrken til den russiske marinen gjenskapes etter at marinen hadde vært sulteforet økonomisk siden Sovjetunionens fall.
Avslutningen på den store mønstringsøvelsen 20 mil øst av Nordkapp innebar, foruten avfyring av et langdistansemissil, et angrep med øvelsestorpedoer på flaggskipet krysseren Peter den store.
En av torpedoene befant seg i torpedorør nummer fire på angrepsubåten Kursk. Torpedoen var produsert på Majzavod-fabrikken i Alma Ata i 1990 og ble lastet om bord fem dager før ulykken.
Det ingen visste, var at innsiden av torpedoen var angrepet av usynlig rust som var i ferd med å tære opp de innvendige pakningene. Hoveddrivstoffet HTP, en variant av hydrogenperoksid, er ufarlig i seg selv, men er svært reaktivt med andre stoffer. Energien til å drive den 4,5 tonn tunge torpedoen 50 kilometer med 30 knops fart ble skapt når innholdet i HTP-tanken ble blandet med parafintanken.
Den lekke torpedoen var i virkeligheten en høyoktan cocktail som var klar til å eksplodere når som helst.
Kursk gikk på periskopdybde og ventet på angrepsordren fra fartøysjef Gennadij Ljatsjin da torpedoen uventet eksploderte i et flammehav med en kraft tilsvarende 100 kilo TNT. Ettersom baugluken til torpedorøret fortsatt var stengt, gikk hele eksplosjonskraften akterover i ubåten.
De syv i torpedorommet forut ble kremert på stedet. Resten av mannskapet i de forreste seksjonene ble kastet bakover med en kraft så voldsom at enkelte ble hengende fast i taket på ubåten.
Sjokket satte alle ut av stand til å reagere. Noe nødsignal ble aldri sendt ut.
Les også: (+) Forfyllet ubåtkaptein ble en av krigens dødeligste
Overlevde bak reaktorrommet
I torpedoseksjonen tok resten av torpedoene fyr. Blandingen av HTP og parafin fikk temperaturen opp i 4000 grader på kort tid og sprengstoffet i stridshodene begynte å koke. Som et skadeskutt fly i lav høyde, satte ubåten kursen ukontrollert nedover til baugen traff bunnen i slak vinkel 135 sekunder etter den første eksplosjonen.
I samme øyeblikk eksploderte resten av torpedoene med en kraft som slo ut med 3,5 på richters skala. Trykkbølgen rev opp et tre kvadratmeter stort hull i det kraftige trykkskroget. Stålskottene mellom seksjonene revnet som papir mens hele den forreste delen av ubåten ble fylt med vann på mindre enn 20 sekunder.
– Innvendig var det et virvar av utstyr og inventar som var sammenpresset som kortene i en kortstokk, forteller den tidligere dykkeren Ernst Engelsvoll som senere deltok i dykkeoperasjonen med å bringe ut omkomne.
Ulykken kunne blitt en atomkatastrofe hvis det ikke var for stålskottene som omga reaktorrommet lenger bak i ubåten. De var like solide som selve det fem centimeter tykke trykkskroget til ubåten, og holdt imot sjokkbølgen. Maskinrommet aktenfor var hengt opp i stålfjærer for at ikke lyd og vibrasjon skulle forplante seg til skroget. Det reddet livet til de 23 som oppholdt seg her i første omgang.
Ingen av dem viste senere tegn på eksplosjonsskader. De skulle i stedet bli overlatt til en langsom død.
Krangel
Eksplosjonen var så kraftig at den ble registrert av jordskjelvstasjonen NORSAR på Kjeller bare minutter senere. Også etterretningsfartøyet Marjata og en amerikansk spionubåt i øvelsesområdet ante uråd over den uvanlig kraftige eksplosjonslyden de hadde fanget opp.
Den russiske atomubåten Karelia rett i nærheten ble så rystet at kapteinen et øyeblikk trodde de hadde kollidert, men slo seg til ro med at det hadde vært en planlagt eksplosjon med synkeminer.
I likhet med ham hadde ingen av fartøysjefene den fulle oversikten over hva som var planlagt under øvelsen. Ingen hadde lyst til å bringe dårlige nyheter oppover i systemet, og øvelsen fortsatte som normalt. Først et døgn senere, da Kursk ikke hadde vendt tilbake til Vidjaevo-basen som avtalt, gikk hovedalarmen.
Det første norske initiativet om å gi bistand kom på direktelinjen mellom Forsvarskommando Nord-Norge og Nordflåtens hovedkvarter og ble høflig og bestemt avvist fra russisk side. Da de russiske redningsforsøkene med miniubåt strandet gang på gang, oppsto det kraftige diskusjoner i den russiske generalstaben. Noen argumenterte for at redningsoppgaven var umulig uten vestlig dykkerekspertise. De konservative på sin side oppfattet det som ydmykende å la utlendinger slippe til på den høyt graderte angrepsubåten.
Endelig, 100 timer etter forliset, kunne dykkerskipet Seaway Eagle sette kurs fra Åsgardfeltet mot Barentshavet. Optimistene beregnet at ubåtmannskapet ville slippe opp for luft omtrent samtidig som de nådde frem. Redningsaksjonen var i gang, men det hastet.
Les også: (+) Hitler bygget sin fremste ubåtbase i Norge. Det er fremdeles et mysterium hvorfor den ligger akkurat her
Banket på luken
De påfølgende dagene skulle bli en endeløs tautrekking mellom dykkerledelsen og den russiske marineledelsen.
Dykkerne trengte detaljert informasjon om lukekonstruksjonen som russerne var svært nølende til å gi. Først etter åtte døgn kunne det første dykkerteamet ta seg ned og banke på luken uten å få livstegn fra innsiden.
Det Hvalbye var vitne til der han sto på ubåtdekket mens luken ble åpnet, var ubåtens siste dødssukk da den innestengte luften fosset ut i en voldsom strøm som varte flere minutter. Samtidig kjentes det som om halve Barentshavet ble sugd inn i ubåten.
Mannskapet som så på videoskjermene kjente først en nagende uro. Var det en mulighet for at man hadde druknet det overlevende mannskapet istedenfor å redde dem?
Men besetningen var vitne til en illusjon. Inne i båten hadde vannet sivet gradvis inn langs propellakslingene som ikke var tette når ubåten lå stille, helt til hele akterseksjonen var fylt. Men den giftige CO₂-fylte luften som var igjen, hadde ingen steder å gjøre av seg og ble komprimert inne i skroget. Det var den som nå fosset ut.
Ikke lenger et redningsoppdrag
For Hvalbye var situasjonen farlig. Klokelig hadde han trukket seg bak den ytre luken som var det eneste han kunne holde seg fast i mens malstrømmen av vann ble presset inn mens luften slapp ut.
– Jeg kjente godt vannsuget fra det enorme trykket som ville dra meg inn i ubåten. Men jeg var forberedt på at det kunne skje og forberedte et fast grep. Det jeg var mest bekymret for, var om det kunne være radioaktiv lekkasje. Det første jeg gjorde da vannet roet seg var å sjekke geigertelleren, men den viste normale verdier, sier han i dag. Alt tidspresset var borte. Nå dreide det seg ikke lenger om et redningsoppdrag, men å berge de 118 likene på havets bunn. Selv om han og kollegene var villige til å akseptere risikoen med å ta seg inn i ubåten, var beskjeden klar.
– For å komme oss gjennom den trange luken, måtte vi ha tatt av bail-out flaskene med reservesurstoff. Det ble vurdert som en unødvendig risiko for å hente ut lik, sier han.
I stedet festet han et videokamera på en lang stang som han førte inn i ubåten. Der, i det grumsete vannet fullt av sotpartikler og organisk materiale i oppløsning, drev noe blått forbi. Det var den umiskjennelige fargen til arbeidsuniformen på liket til en av mannskapet.
Les også: (+) På innsiden av Peter Madsens ubåt
Skrev hilsen
Hvor mange som hadde overlevd eksplosjonene og hvordan de siste timene deres i dypet hadde vært, skulle man etter hvert få svar på.
I oktober startet arbeidet med å skjære store nok hull i ubåtskroget til å hente ut lik. Rogalendingen Ernst Engelsvoll var én av tre vestlige dykkere som var med på operasjonen nede på vraket. Hver dykker hadde ansvaret for å lære opp to russiske marinedykkere hver, ettersom de ikke hadde erfaring med utstyret som krevdes for å jobbe på store dyp. Å slippe vestlige dykkere inn i vraket var uansett ikke aktuelt.
– Du kunne se på dem at de var preget av den makabre jobben i begynnelsen. Men etter hvert ble tausheten gradvis erstattet med galgenhumor, sier Engelsvoll.
Rett ved luken der Hvalbye hadde stått, ble det berget ut seks døde. Lenger bak i den trange gangen hadde likene kilt seg så godt fast at det ikke var mulig å rikke dem uten at de løste seg opp. Samtlige hadde tatt på seg termodresser, noe som tydet på at de var i live ta temperaturen begynte å synke inne i vraket.
På kroppen til lederen i 7. seksjon, kapteinløytnant Dimitrij Kolesnikov, ble det funnet et papirark der han hadde skrevet ned navnene på de 23 som var i live etter eksplosjonene. De hadde trukket akterover i ubåten og åpnet kjemikaliepatroner for å fornye oksygennivået mens de ventet på hjelp samtidig som trykket langsomt steg.
Det siste notatet var skriblet i mørket etter at nødbelysningen forsvant. Blant setningene var «Sjansen for å bli reddet er liten, 10-20%. La oss håpe noen leser dette … Hils alle, ingen grunn til panikk. Kolesnikov.»
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Ble en vekker
De siste døde antageligvis onsdagen. Brannskader på likene tyder på at noen hadde mistet en oksygenpatron i vannet. Den kjemiske reaksjonen satte fyr på oljen som fløt på overflaten. De som ikke døde av flammene, ble kvalt.
– I dag tror jeg resultatet kunne vært annerledes. Kurskkatastrofen ble en vekker for alle, og i dag trener både russiske og vestlige mariner regelmessig med oppstigningsdrakter, og har fast beredskap med redningsfarkoster som kan fraktes rundt på kort tid, forteller Jon Are Hvalbye.
Denne saken ble første gang publisert 06/05 2020, og sist oppdatert 07/08 2024.
