Kriminelle kallenavn - og hvordan de fikk dem

Mafiatoppenes oppnavn var aldri tilfeldige – de var nærmest for kunst å regne.

De skulle være treffende og brukes slik at de kunne gjøre det mulig for de kriminelle å leve et dobbeltliv.

Toppene får – heller ikke i dag − ikke velge sitt eget oppnavn. De skapes av dem de omgås; av politiet, pressen – og av det jevne publikum.

Den mest kjente av dem ble vansiret i ansiktet i ung alder – og ble den mektigste av alle de amerikanske mafiakjeltringene.

Hans navn var Alphonse Capone.

Alphonse «Scarface» Capone

Å passe kjeften var ikke den sterkeste siden til den unge dørvakten på nattklubben Harvard Inn i New York. Da den lokale gangsteren Frank Gallucio dukket opp, kom dørvakten med en melding som fornærmet gangsterens søster. Gallucio svarte med å kutte opp ansiktet til den unge dørvakten.

Siden ble dørvakten bare kalt «Scarface», også etter at han ble kjent over hele verden som «Al» Capone. Han var brutal og voldelig helt fra unge år, og ble etter hvert kjent som en av de mest brutale kriminelle USA noen gang hadde sett, selv om han aldri ble arrestert og dømt for annet enn skattesvik.

Al beskyttet alt han eide og som han interesserte seg for. Han hadde mange voldelige oppgjør med andre rivaliserende familier og gjenger. Han var kjent for å drepe forretningspartnere etter å ha anklaget dem for svindel eller for å ha forsøkt å lure ham. Hans aller mest brutale oppgjør skjedde på Valentinsdagen i 1929 da han drepte syv medlemmer av gjengen til George «Bugs» Moran i en garasje i Chicago.

«Scareface» tjente så mye penger på sin kriminelle virksomhet at han etter hvert begynte å bli sett på som en respektert forretningsmann enn som en brutal kriminell. Mange, til og med innenfor politiet, begynte å se opptil ham. Mellom 1927 og 1931 ble han ansett som en av de mektigste og mest innflytelsesrike menn i Chicago.

Men under overflaten var han ikke annet enn en kaldblodig morder, ansvarlig for drap på hundrevis av mennesker.

I sine unge år jobbet «Scarface» som dørvakt på barer, bordeller og nattklubber, og det var i disse årene han fikk såret i ansiktet som ga ham kallenavnet. Al Capone likte aldri å snakke om arret han fikk etter knivkuttet, og når han ble avbildet i pressen sørget han gjerne for å skjule den arrete siden av ansiktet. Når han ble spurt, svarte han gjerne at arret skyldtes en krigsskade.

Anthony «Big Tuna/­Joe Batters» Accardo

Noen mafiatopper var så mektige at de hadde to oppnavn. En slik var Anthony Accardo.

Etter at Al Capone havnet bak murene, var det Accardo som tok over tøylene i gjengen Chicago Outfit – sammen med Paul Ricca. Accardo var smart og dyktig – og skruppelløs. Mens Capone var ute av spill, sørget han for å øke fortjenesten og innflytelsen. Han utvidet Chicago Outfits territorium, trappet opp virksomheten – og pengene strømmet inn. Accardo ble stadig vekk arrestert av politiet, men de fikk aldri noe på ham. I hans lange karriere tilbrakte han kun én eneste natt i fengsel.

Det var Capone som ga Accardo klengenavnet «Joe Batters.» Navnet er vanskelig å oversette direkte, men det spiller på at han ved en anledning brukte en baseballkølle (Bat) til å slå i hjel tre mafiamedlemmer som hadde forrådt hans egen gjeng. Etter drapene skal Capone ha sagt: «Hei, denne karen er virkelig en Joe Batters.»
Accardo gikk også under navnet «Big Tuna.» Det fikk han av avisene i Chicago etter at han ved en anledning ble avbildet mens han holdt opp et gigantisk eksemplar av en tunfisk under en fisketur.

Joseph «Joey the Clown» Lombardo

Gangsteren var en av toppmennene i Chicago Outfit i flere tiår – og nådde etter hvert så høyt at han fikk tittelen «consigliere.»

Da myndighetene tidlig på 2000-tallet gikk etter mafiatoppene i det som ble kalt Operasjon Family Secrets (familiehemmeligheter), gikk han under jorden. Han ble funnet og pågrepet i 2006 og dømt til fengsel på livstid for drap, utpressing og en lang rekke andre forbrytelser. Han døde i fengselet i 2019–90 år gammel.

Lombardo fikk tilnavnet «Joey the Clown» fordi han alltid skar de mest vanvittige grimaser på bildene politiet tok av ham når han ble arrestert – de såkalte «mugshots.» Under rettssaken mot ham drev han også med vitsing og fleiping, ved en anledning gjemte han ansiktet bake en maske han hadde klippet til av en avisside.

Francis «Cadillac Frank» Salemme

Tenk deg å bli kalt opp etter en bil du misliker sterkt. Det var det som skjedde med Francis Salemme – en mafiatopp fra Boston. Han var leiemorder før han ble sjef for Patriarca-familien i New England. I juni 2018 ble han funnet skyldig i drapet på en nattklubbeier i den sørlige delen av Boston i 1993 – et drap han lenge hadde vært mistenkt for å stå bak.

Det går flere historier om hvordan Salemme ble kjent under navnet «Cadillac Frank.» En av dem forteller at han fikk klengenavnet mens han arbeidet i et bilverksted, der han spesialiserte seg på å reparere statusmerket Cadillac. En annen at han hadde en kompis som jobbet i en bilforretning som solgte Cadillac. Han sørget for å lage riper og sår i lakken på biler, slik at Salemme kunne få jobben med å fikse dem.

Selv var altså mafiatoppen overhodet ikke begeistret for klengenavnet sitt. Han kjørte mye heller en kostbar BMW – eller noen av klassikerne fra General Motors.

Ciro «Artichoke King» Terranova

Et av de mest spesielle klenge­navnene i mafiaverdenen. Han kom til USA fra Sicilia på 1890-­tallet og steg raskt i gradene inntil han ble nestsjef i Morello-familien i Harlem. Klengenavnet «Artisjokk-­kongen» fikk han fordi han tjente store penger på å kjøpe artisjokker billig fra California og selge dem til grønnsakhandlere i New York med en fortjeneste på 30–40 prosent.

Terranova var en av dem som overlevde mafiakrigen i New York i 1930–31–Castellammarese-krigen–som den ble kalt. Konflikten dreide seg om hvem som skulle ha kontrollen over den italiensk-amerikanske mafiaen. Men familien Terranova som hadde ledet, ble stygt redusert og mistet mye innflytelse. For å føye skam til skade, bestemte myndighetene i byen seg for å redusere handelen med artisjokker, og Terranova mistet kontrollen over markedet.

Lester Joseph «Baby Face» Nelson

Partner og kompis med USAs mest kjent bankraner John Dillinger og deltok i flere av hans mest spektakulære ran. Gjengen sto bak utallige drap og andre forbrytelser, og Nelson var på mange måter gjengens førsteskytter. Han er blant annet kjent for å ha drept flere FBI-agenter enn noen annen mafiagangster.

Nelson ble selv skutt og drept i det som kalles «Slaget ved Barrington,» en voldsom batalje mellom de kriminelle og en gruppe FBI-agenter som hadde sporet dem opp.

Klengenavnet «Baby Face» fikk Nelson som følge av sitt barnslige utseende – pluss at han var kortvokst og spedbygd – noe som fikk ham til å virke mye yngre enn han egentlig var.

Det var svært få som våget å kalle ham «Baby Face» når de snakket med ham, i stedet ble han gjerne kalt Jimmy.

Anthony «Gaspipe» Casso

Et mindre kjent, men desto mer dødelig mafia­medlem, var Anthony Casso.

Han var leiemorder og mangeårig medlem av den kriminelle Lucchese-familien i New York. Det fortelles at Casso skal ha drept mer enn 100 personer, blant dem nestsjefen Frank DeCicco. Casso skiftet etter hvert side og ble informant for FBI i en periode – før han ble vurdert som en stor løgnhals og kastet ut av organisasjonens program for vitnebeskyttelse.

Casso gikk bare under klengenavnet «Gaspipe,» men opphavet til dette navnet er uklart. Selv hevdet han at han fikk navnet av sin far, som gjerne brukte et gassrør som sitt foretrukne våpen. Andre mener at sønnen fikk navnet fordi faren koblet seg ulovlig inn på gassnettet.

Uansett er det på det rene at Casso selv hatet klengenavnet sitt. Han tillot bare noen få utvalgte bekjente å tiltale ham med «Gas.»

John «Jackie Nose» D’Amico

Fikk jobben som utegående sjef for Gambino-familien da Gotti-familien for alvor havnet i politiets søkelys, og toppsjefen Peter Gotti ble stilt for retten og dømt til livstid i fengsel. D’Amico var flere ganger i konflikt med loven før han ble pågrepet i februar 2008. Han erklærte seg etter en tid skyldig i flere tilfeller av utpressing, fikk en kortere fengselsstraff og ble løslatt i juni 2012.

D’Amico var ikke spesielt glad i klengenavnet «Jackie Nose.» Ifølge en informant ble navnet lagt på D’Amico etter at han hadde gjennomgått en plastisk operasjon som gjorde nesen hans mindre. Før operasjonen hadde den vært svært stor og dessuten skjev.

Benjamin «Bugsy» Siegel

Mannen i midten blir trolig husket mest fordi drapet på ham aldri ble oppklart – og for at han var en av sin tids mest fryktede mafiabosser, kjent for sin brutalitet. Han vokste opp i stor fattigdom, men hadde en umettelig trang til å bli noe større enn det utgangspunktet hans skulle tilsi. Han lovet seg selv at han skulle bli rik, fryktet og respektert. Det ble han også, særlig etter at han etablerte det kriminelle byrået AS Mord (Murder Inc.)

Kallenavnet «Bugsy» fikk han på grunn av sitt heftige og voldsomme temperament. En av hans forbindelser sa ved en anledning at han var «sprø som et veggdyr.» Han var enormt oppfarende og reagerte nærmest på instinkt hver gang temperamentet hans steg. Han hatet selv oppnavnet han hadde fått, han mente det minnet ham om den elendige og fattige oppveksten. Enhver som brukte «Bugsy» så han hørte det risikerte en kraftig omgang juling, minst.

«Bugsy» Siegel ble drept i sitt eget hjem. En eller flere ukjente gjernings­personer tok seg inn i huset og skjøt mafiabossen to ganger gjennom hodet.

«Benny Bankboks»

Her hjemme finnes det flere eksempler på at kjente kriminelle har fått klistret på seg et klengenavn. Det mest kjente eksemplet de siste tiårene er trolig Jan Petter Askevold, som i dag nærmest bare går under navnet «Benny Bankboks.»

Askevold jobbet som vekter for Securitas da han i mars 1978 brøt seg inn og stjal innholdet fra 143 bankbokser i Kreditkassens filial i Rosenkrantz´ gate i Oslo. Han rømte utenlands, men ble arrestert i Sveits noen måneder senere og utlevert til Norge. Han ble dømt til fengsel i tre og et halvt år.

Klengenavnet sitt fikk han av mediene som omtalte hendelsen, etter alt å dømme fordi politiet til å begynne med ikke ville gå ut med navn på den mistenkte. Navnet henger med Askevold den dag i dag. Det ble aldri bekreftet hvor store verdier Askevold fikk med seg fra bankboksene han åpnet med en saks.

Eierne av boksene hadde ikke noen plikt til å oppgi hva de hadde oppbevart der, og det ble spekulert i om verdiene av tyvegodset var så mye som 30 millioner kroner. Bankbokskuppet underbygget forestillingen om at mye av innholdet i bankbokser er bevisst skjult fra offentligheten og ikke tåler dagens lys. Påfallende mange av de fornærmede bankbokseierne oppga at lite eller ingenting av verdi ble stjålet fra deres bokser, og få av dem fremmet i ettertid krav om erstatning.

«Rottenikken»

I tiden rundt 2. verdenskrig skapte den kriminelle «Rottenikken» frykt og beven i flere bygder i Vestfold og Telemark. Rolf Erling Knutsen begikk en serie hytteinnbrudd, han drev med tyvslakting, slåss med kniv og det som verre var.

I oktober 1943 ble han arrestert i Ramnes i Vestfold siktet for tjuvslakting. Han hadde da ti fengselsopphold bak seg i løpet av de siste 12 årene. Han rømte fra Opstad leir i mai 1944, og fortsatte snart sine lyssky aktiviteter. En bonde fra Sem i Vestfold som han brakte med seg som gissel, døde av et knivstikk i august 1944. Knutsen ble arrestert og rømte flere ganger, og i november samme år ville tyskerne gjøre kort prosess, få ham dømt og henrettet. Men saken dro ut, og Rottenikken overlevde krigen.

Kallenavnet Rottenikken skal ha oppstått da Knutsen var barn. Når det var flom i Skienselva og kloakk­­ledningene gikk fulle av vann, satt han ofte ved et kumlokk. Med seg hadde han en pinne med åte, så «nikket» han rottene opp.

«Gulosten»

Johannes S. Andersen fikk klengenavnet sitt da han bare var 10 år gammel. Da ble han hentet av det lokale vergerådet ut av hjemmet og til anstalten Toftes gave på Helgøya i Mjøsa. Kosten var mager, og det kom matpakker i posten. Pålegget gjorde at klengenavnet Gulosten oppsto.

Andersen hadde utdannelse som snekker, men kom tidlig i konflikt med loven. I forbudstiden drev Gulosten med omfattende smugling av brennevin. I mellomkrigstiden sonet han en rekke dommer for heleri og tyveri. Under krigen kom Gulosten tidlig med i motstandsarbeidet og satt en tid i tysk fengsel. Etter at han ble løslatt, likviderte han angiveren Raymond Colberg. Senere dro han via Sverige til Storbritannia og var en tid med i Kompani Linge.

Gulostens kone ble henrettet av nazistene i 1944. Etter frigjøringen i mai 1945 skjøt han to tyske offiserer som var internert i en leir i Vadheim som hevn for sin døde kone. Saken endte med påtaleunnlatelse.

Gulosten ble også berømt for sitt nære vennskap med Kong Haakon.

«Mesterhjernen»

David Aleksander Toska er en av de mest kjente kriminelle i Norge de
siste to tiårene. Han er spesielt kjent for sin rolle som mannen bak det
såkalte NOKAS-ranet i Stavanger i april 2004, der politimannen Arne S. Klungland ble skutt og drept. I 2007 ble Toska sammen med en rekke
andre dømt til fengsel i 20 år for dette og en serie andre forhold.

Toska regnes for å være meget intelligent, noe som har gitt ham til­navnet «Mesterhjernen.» Det var han som i store trekk planla både NOKAS-ranet og flere andre spektakulære forbrytelser i årene før. Han skal ha vært svært skoleflink og en anstendig sjakkspiller, men havnet
inn på en kriminell løpebane.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 06 2022