krim
På dagtid var han en hyggelig og hjelpsom nabo. Ingen kunne ha forestilt seg hvilken hemmelighet han hadde båret på i fire år
Da Joel Rifkin en morgen ble stoppet av politiet, kom han med et utsagn som fikk politibetjent Sean Ruane til å stusse. I bagasjerommet gjorde Ruane en skrekkelig oppdagelse.
Malingsspann har ingen ting på en golfbane å gjøre. Og særlig ikke når det ligger et menneskehode oppi. Derfor reagerte spillerne på golfbanen like utenfor New York med vantro, 5. april 1989.
Hodet i malingsspannet bar preg av å ha ligget der et par dager. Politiet startet letingen etter resten av liket. To ben ble funnet i et kratt ved en bilvei et stykke unna. Kroppsdelene stammet fra samme person, en ung kvinne.
Men svaret på hvem hun var, hva som hadde rammet henne – og ikke minst; hvem som skulle dele hennes skjebne, brukte politiet fire år på å finne ut av.
Vanskelig å identifisere
For de neste fire årene skulle flere unge kvinner bli funnet drept i New York-området − men uten at noen koblet sakene til hverandre. De fleste var prostituerte, enkelte av dem var ikke engang blitt meldt savnet.
− New York hadde mange drap på den tiden, og det var dessverre slik at enkelte saker ikke ble etterforsket bredt nok på grunn av ressursmangel, sa etterforsker Steve Louder i New York-politiet i et intervju med den amerikanske TV-kanalen A & E senere.
− Flere av likene var dessuten i en slik tilstand at det tok tid å identifisere dem. Dermed ble det vanskeligere å etterforske og se funnene av de drepte kvinnene i sammenheng, sa den rutinerte etterforskeren.
Han pekte blant annet på at flere av ofrene hadde avkappede fingertupper som vanskeliggjorde identifikasjon.
Hadde det ikke vært for at gjerningsmannen begikk en tilsynelatende uforståelig tabbe, hadde politiet neppe kommet på sporet av sammenhengen mellom drapene og mannen som sto bak.
Politikontroll
En morgen i slutten av juni 1993 ble betjent Sean Ruane i New York-politiet oppmerksom på en hvit Mazda pickup som manglet nummerskilter. Da føreren forsøkte å stikke av, opptok Ruane jakten, innhentet bilen og utba seg en forklaring hos føreren.
Føreren presenterte ingen unnskyldning eller forklaring, slik de fleste andre ville gjort. I stedet kom han med et utsagn som fikk betjent Ruane til å stusse:
− Det er alltid en «25-cent-feil» (liten feil, red.anm.) som feller en, sa mannen i Mazdaen.
Les også: (+) Lærerparet ble drept på brutalt vis, og ingen skjønte hvorfor – så kom den rystende sannheten frem
Ett av mange ofre
Betjent Sean Ruane og makkeren registrerte samtidig en sterk og umiskjennelig lukt fra bilens bagasjerom, og besluttet å undersøke nærmere. Der fant de liket av en ung kvinne. Mazda-mannen ble tatt inn til avhør og skulle overraske politifolkene nesten like mye som golfspillerne var blitt overrumplet på fire år tidligere:
− Allerede tidlig i avhørene forklarte han at kvinnen i bilen bare hadde vært ett av mange ofre i en lang rekke med drap, sa etterforsker Steve Louder til A & E.
Ingen, ikke engang i Mazda-mannens nærmeste omgangskrets, hadde forestilt seg hvilken hemmelighet mannen hadde båret på i fire år.
Einstøing
Den arbeidsledige hagearbeideren Joel Rifkin gikk for å være en vennlig og harmløs ungkar. Beboerne i det rolige nabolaget på Long Island utenfor Manhattan hadde ikke registrert noe spesielt med mannen som fortsatt bodde med sin mor og søster, selv om han var 34 år gammel.
− På dagtid var han hyggelig og hjelpsom nabo, sa major i New York-politiet Walter Heesch.
Joel Rifkin hadde hatt en trøblete barndom der han konstant ble mobbet på skolen på grunn av lærevansker. Blant jevnaldrende fremsto han sosialt klønete. Dette på tross av at han hadde en IQ på 128, godt over gjennomsnittet.
− Jeg ble bestandig plaget og holdt utenfor, fortalte Joel Rifkin i et senere intervju.
− Ingen ville være venn med meg, og jeg ble alltid utelatt fra bursdagsselskaper, idrettslag og skoleavslutninger.
Joel Rifkin trakk seg mer og mer inn i sin egen verden.
I 1987 begikk faren selvmord. Etter farens selvmord begynte han å oppsøke prostituerte.
Les også: (+) «Thomas» (18) er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
− Jeg begynte å utvikle sterkere og sterkere fantasier om å drepe kvinner ved å kvele dem, fortalte Rifkin.
En pakke
Omtrent på dagen to år etter farens selvmord, besluttet Joel Rifkin å sette drapsfantasiene ut i livet. Han ventet til moren og søsteren var bortreist. Så plukket han opp prostituerte Heidi Balch (25) og tok henne med hjem en dag i begynnelsen av april 1989:
− Etter vi hadde hatt sex, angrep jeg henne med et slagvåpen før jeg kvalte henne.
Den kommende seriemorderen parterte liket med en kniv, puttet kroppsdelene i poser og plasserte dem på flere ulike steder.
− Jeg så på henne som en pakke jeg måtte bli kvitt, forklarte han senere.
Først i 2013 ble Heidi Balch identifisert. Hodet i malingsspannet på golfbanen og bena i buskene hadde fått knyttet et navn, en historie og en skjebne til seg.
Trangen for sterk
Halvannet år senere ble trangen etter å drepe igjen for sterk. Da moren og søsteren på ny var bortreist, tok Joel Rifkin med prostituerte Julie Blackbird hjem.
− Vi satt hjemme hos meg og ventet egentlig på at banken skulle åpne neste morgen så jeg kunne få tatt ut penger til henne, uttalte han i et intervju senere.
− Men på et tidspunkt besluttet jeg å drepe henne isteden, og begynte derfor å slå henne med et stolben.
Etterpå kvalte han henne før han festet liket til sementblokker og dumpet det i en elv. Levningene er aldri blitt funnet.
Siden skulle drapene komme på rekke og rad.
Sluppet videre
Flesteparten av ofrene ble kvalt, enten i familiehjemmet når moren og søsteren var bortreist, eller i hans egen bil. Enkelte av ofrene drepte han i morens bil. Flere av likene ble dumpet i øde områder i delstatene New Jersey og New York, eller i New York-elvene East River og Hudson. I noen tilfeller plasserte han likene i oljetønner.
Joel Rifkin var nær ved å bli oppdaget og stoppet allerede etter et av de tidligste drapene.
− Jeg kjørte for å kvitte meg av med liket i Harlem River. Rett etter jeg hadde dumpet tønnen med levningene, kom en politibil kjørende. Jeg fikk inntrykk av at jeg hadde vekket deres interesse, forklarte han senere.
Joel Rifkin sa til betjentene at han bare var ute på kveldstur.
− De lot meg kjøre videre, forklarte han.
Og slik fikk han anledning til å begå ytterligere 11 drap de neste to årene.
Les også: (+) Rune og politikollegaen Roy Arne stoppet like ved den mistenktes bil. Sekunder senere smalt det
Skuespillerens død
Skuespilleren Mary Catherine Williams (30) var et av Joel Rifkins siste ofre i 1993. Hun hadde flyttet fra en småby i North Carolina til New York mens hun ifølge familien ventet på sitt store gjennombrudd.
− Julen 1991 kom hun hjem, og vi bønnfalt henne om å bli værende hos oss og ikke reise tilbake til New York. Det var siste gang vi så henne, sa moren Doris Williams i et intervju med South Florida Sun Sentinel.
Flere beskrev at Mary Catherine hadde slitt med narkotikaavhengighet og at hun derfor hadde tydd til prostitusjon mens hun ventet på at skuespillerjobbene skulle dukke opp.
Joel Rifkin skulle bli hennes siste kunde.
− Ikke mennesker
28. juni 1993 var det slutt på Joel Rifkins drapsrekke.
Prostituerte Tiffany Bresciani (22) skulle bli hans siste offer. Tre dager tidligere hadde han kvalt henne og latt liket ligge i garasjen. På vei ut av Long Island for å gjøre seg av med liket, ble han stoppet på grunn av det manglende nummerskiltet.
− Hvem vet når han hadde blitt tatt hvis ikke den observante betjent Sean Ruane hadde besluttet å stoppe ham og reagert på lukten fra liket i bagasjerommet, uttalte major Walter Heesch til TV-kanalen A & E.
I de påfølgende avhørene tilsto Joel Rifkin i detalj drap på 17 unge kvinner.
− Prostituerte, alle sammen, hevdet han.
− Jeg så ikke på ofrene som mennesker, uttalte Joel Rifkin.
− I mine øyne levde de verdiløse liv der de solgte kroppen sin for å få penger til dop.
Les også: (+) Kate var 18 år da hun møtte «Hammermannen». For seriemorderens utvalgte ofre ventet en grufull skjebne
Protesterte
Men Rifkins påskudd for å kunne drepe ofrene, var langt fra solid: Jenny Soto (23), for eksempel. Hun hadde riktignok hatt en broket ungdomstid, men hadde for lengst fått livet på rett kjøl, ifølge familien.
Påstander om at Joel Rifkin hadde plukket opp også Jenny på gaten som sexkjøper, ble kategorisk tilbakevist av hennes etterlatte. Liket av 23-åringen ble funnet avkledd i Harlem River i juli 1992.
− Hun var ikke den han sa hun var, uttalte søsteren Margarita Gonzales i et intervju med Associated Press.
− Hun var bare en rolig jente fra Brooklyn som elsket å være sammen med familien sin.
Også familiene til enkelte av de andre drepte kvinnene tilbakeviste at de hadde vært prostituerte.
Detaljhukommelse
− Rifkin husket detaljer forbløffende godt, jeg vil si han hadde en nærmest fotografisk hukommelse, sa etterforsker Louder.
− Han samarbeidet og hjalp oss dermed å nøste opp og kartlegge viktige detaljer, i tillegg til at vi fant flere gjenstander og ID-kort tilhørende ofrene hjemme hos ham. Det ga oss oversikt over alle de 17 drapssakene han tilsto.
Ikke alle drapene skjedde etter forutgående planlegging. Rifkin fortalte for eksempel om ett drap på et motellrom.
− Jeg hadde ikke tenkt å drepe den aktuelle kvinnen, fordi jeg resonnerte slik at når to stykker blir sett gående inn, må to stykker gå ut igjen også.
Men da kvinnen begynte å klage over livet som prostituert og narkotikaavhengig, må det ha vekket seriemorderens drapslyst. Han besluttet å ta livet av henne.
Les også: (+) Politimannen Tore (25) drepte ni – på én natt
Joel Rifkin ble i flere rettssaker fra 1994 til 1996 dømt til mer enn 200 års fengsel for drapene. Han kan i praksis aldri slippe ut; første mulige dato for prøveløslatelse er i år 2197.
− Hva kan man si? uttalte Rifkin senere fra fengselscellen.
− Tragedier inntreffer og liv tar slutt. Uheldigvis for dem var det deres liv.
Kilder: oxygen.com, biography.com, murderpedia.org, sun-sentinel.com, abc7ny.com, AP, The Daily Mail, youtube.com
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 61 2021. Kjøp abonnement her.
Denne saken ble første gang publisert 17/12 2021, og sist oppdatert 05/01 2022.
