Livsfarlig sekt
Britene nektet å tro på ryktene om nettverk av røvere som kvalte og ranet folk langs veien. Sannheten var enda mørkere
Kvelerne var disiplene til hinduenes dødsgudinne Kali. Den verste av dem drepte 931 mennesker.
Følte du aldri anger, Buhram?
Kaptein og etterforsker William Sleeman så på den gamle mannen foran seg. Han hadde nettopp tilstått 931 drap.
– Du drepte alle disse menneskene med kaldt blod. Etter at du først hadde gjort deg til venns med dem og fått dem til å føle seg trygge!
– Anger? Buhram så uforstående på fangevokteren sin.
– Du er selv jeger, sahib. Du har selv opplevd spenningen ved jakten. Og gleden ved å se dyret ligge dødt foran føttene dine. For oss thuger er jakten på mennesker den høyeste form for jakt.
Den gamle mannen holdt opp et gult og hvitt skjerf. En rumal. Midt på var det sydd fast en gullmynt. Den skulle knuse strupehodet på offeret.
– Denne myke rumal-en, sahib, har gjort slutt på hundrevis av menneskeliv. Anger, sahib? Aldri. Men glede og nytelse? Ofte!
Klikk Krim: Les flere historiske krimsaker her
Røverhistorier
Verdensrekord i drap
Ifølge Guinness rekordbok er verdens verste morder thugen Buhram med 931 drap. Buhram la aldri skjul på hva han var da han ble arrestert:
– Jeg er thug, min far og farfar var thuger og jeg har thugget med mange.
William Sleeman mente thugene til sammen drepte mange millioner mennesker. Moderne historikere som Mike Dash er mer forsiktige og anslår 200 000. Men Dash legger til:
– Når man tenker på at hver av de ulykkelige reisende etterlot seg en familie … som ble kastet ut i fattigdom, blir summen av menneskelige lidelse thugene forårsaket nærmest ubegripelig.
Forfatteren James Forbes var den første briten som hørte om kvelersekten.
I 1785 var han vitne til en henrettelse utenfor Surat i Vest-India. De som dinglet var rovmordere fra «en stamme de kalte phanseegurer eller «kvelere». De later som de reiser samme vei, kommer i prat med de fremmede, deler maten deres … til anledningen byr seg og de plutselig kaster en snare med renneløkke rundt nakkene deres og lynsnart kveler dem.»
Ingen tok særlig notis av beretningen til Forbes. India var full av røverhistorier som skremte godtroende utlendinger.
Laber interesse
To tiår senere beskrev William Wright omtrent nøyaktig det samme. En sekt av røvere som «kaster skjerfet rundt halsen, griper de reisende i bena og sparker dem i underlivet. De spretter opp de døde kroppene, lemmene kuttes av for å unngå at likene svulmer opp og lukten trenger ut gjennom sprekker i bakken.»
Wright var overbevist om at det fantes «gjenger som drepte hundre- eller tusenvis av reisende hvert år.» Mange kalte dem thuger – et gammelt hinduord som betyr sviker eller bedrager.
Wright var ingen hvem som helst, men britisk magistrat i Chittoor-distriktet. Likevel var responsen fra britiske myndigheter laber. Britiske tjenestemenn som forsøkte å etterforske kvelerne fikk streng reprimande for å sløse bort tiden sin på innfødt overtro. Og mens britene tvilte, fortsatte kvelerne å drepe. Igjen og igjen og igjen.
Sleeman tok affære
En vinterdag i 1830 kom en skrekkslagen mann styrtende inn på kontoret til kaptein William Sleeman i byen Jabalpur. Mannen fortalte at handelskaravanen hans hadde blitt overfalt og utslettet. Som ved et under hadde mannen overlevd da skjerfet til kveleren hengte seg fast i nesen hans.
Noen uker tidligere hadde Sleeman og andre tjenestemenn mottatt «Rundskriv om thuger.» Det var første gang britiske myndigheter foretok seg noe med kvelersekten. Rundskrivet oppsummerte kort det lille man visste om røverbandene. De fleste britiske byråkrater kastet et blikk på rundskrivet før de arkiverte det.
Behandlet med respekt
William Sleeman var annerledes. Han snakket både hindi og urdu, likte indere og behandlet dem med respekt. Sleeman var dessuten ambisiøs. Siden han kom til India i 1809 hadde det gått sakte med forfremmelsene. Men her var kanskje en mulighet til å få fart på karrieren? Likevel var også Sleeman skeptisk:
– Hvis noen hadde fortalt meg at det bodde en gjeng profesjonelle snikmordere i Jabalpur, bare et par hundre meter fra rettssalen min, ville jeg kalt ham idiot eller gal. Men det var nettopp sannheten.
Og nå hadde soldatene hans pågrepet en gjeng kvelere bokstavelig talt i hans eget nabolag. Sleeman mente at dersom man forhørte og behandlet thugene med respekt, ville de ikke bare avsløre den enkelte banden, men et helt nettverk:
– For å få dem i tale, hever vi dem litt i anseelse og får dem til å føle seg litt opphevet, − som statstjenestemenn.
Og snart begynte thugene å fortelle.
straff. Foto: Illustrasjon: Colesworthey Grant
Tobakk-trikset
Jeg er bare et redskap i Kalis hender. Det er Hun som dreper.
Ifølge thugene hadde den morderiske geskjeften gått i arv fra far til sønn i uminnelige tider. Under store deler året levde thugene som vanlige bønder eller håndverkere. Men når årstiden og varslene var riktige, la de ut på jakt. Thugenes spioner oppsøkte landsbyer og vertshus på jakt etter passende ofre, helst rike handelsmenn eller karavaner med liten beskyttelse. Ofte foreslo thugene å reise sammen med dem, slik var de jo tryggere!
En britisk offiser som forhørte thugene fortalte:
– De reiser sammen med en gruppe intetanende i dager eller uker. De spiser, sover og tilber gudene sammen med dem … De lever tett sammen til de mener tiden og stedet er det rette for å drepe dem alle.
Kvelerne foretrakk å slå til om kvelden. De reisende var gjerne slitne etter en lang dag på veien og mindre på vakt. Thugene satte seg rundt leirbålet sammen med de intetanende ofrene. Noen tok frem et instrument eller sang. Andre helte opp te. Ingen mistenkte noe. Imens plasserte kvelerne og håndholderne seg i posisjon rundt ofrene.
Thug-fangen Ramzan forklarte:
– Mens det fortsatt er mørkt stanser reisefølget for å drikke eller røke tobakk. Mens de sitter der, spør jemadaren [lederen for thugene] hva klokken er og thugene ser opp mot stjernene for å måle tiden … Det intetanende offeret ser også opp mot himmelen, blotter halsen for kvelerepet og blir et enkelt bytte for sin drapsmann.
Som å trykke på en avtrekker
Kvelerne hadde avtalt et signal på forhånd. Det vanlige var «Hent tobakk!» De reisende trodde det var tegnet på en kosestund med en vannpipe. I stedet ble det for mange det siste de hørte, forklarte Ramzan:
For oss er menneskejakt den høyeste form for jakt.
– Allerede før signalet har forlatt leppene, er alle sammen kvalt. Like raskt som når man trykker på en avtrekker! Slik!
Offiseren Paton skrev med avsky i forhørsprotokollen at «på dette punktet smilte Ramzan og viste med hvilken kraft det ble utført.»
Dødsgudinnens disipler
En gang Sleeman spurte en thug hvor mange han hadde drept, fikk han svaret:
– Jeg har ikke drept noen! Jeg er bare et redskap i Gudinnens hender; det er Hun som dreper.
Gudinnen var Kali, hinduenes dødsgudinne.
Ifølge thugenes legender hadde forfedrene deres hjulpet gudinnen Kali med å kvele en demonskare med skjerfene sine. Som takk lot Kali thugene leve av drap og plyndring − så lenge de fortsatte å tilbe henne, ikke drepte kvinner, barn eller hellige menn og aldri spilte blod på bakken.
Ofringer
– Det er nettopp slik thugene ser på dem de dreper, skrev Sleeman.
− Som et offer til Gudinnen … Kalitempelet i Bindachul er fylt av mordere fra alle kanter av India som reiser dit for å ofre deler av byttet fra mennesker de har kvalt på sine årlige tokter … Det er uten tvil det høyeste ønsket til enhver sann kristen å rive ned Kalitempelet i Bindachul og henge alle prestene hennes.
Thugene selv var mer pragmatiske. Jo da, de tilba Kali, og hun beskyttet røvertoktene deres. Men når hverdagen vendte tilbake, vendte også thugene tilbake til sin gamle religion: Hinduisme, Islam eller Sikhisme. Da en muslimsk thug ble spurt om Kali hadde tatt plassen til Muhammed, svarte han sjokkert:
– Skulle Kali være Muhammeds likeverdige? Han er Herre i vår tro og religion. Kali er kun til for thuger. Men hvis jeg skulle legge ut på tokt igjen, ville jeg tilbe Kali dag og natt. Hun hersker over virksomheten vår.
Slutten på thugene
Snart spredte ryktet om Sleeman seg blant thugene. Én sa at «vi har hørt han har bygget en maskin som knuser thugger til støv.»
Sleemans maskin besto av papir og blyant. Han satte sammen opplysningene fra forhørene til det vi i dag kaller en database. Deretter plottet Sleeman inn alle drap og forsvinninger på et kart. Thugene fortalte at de ofte bruke de samme stedene til å overfalle reisende og begrave likene. Nå kunne Sleeman komme kvelerne i forkjøpet og sende ut vaktposter og soldater:
Frem til 1848 ble 4500 mistenkte thuger stilt for retten. Færre enn 250 ble frikjent. 504 ble dømt til døden og 3000 til livstids fengsel. Halvparten av disse ble sendt til straffekolonier, omtrent det samme som en dødsdom.
Mange thuger tok det hele med stoisk ro. De mente Kali hadde sendt Sleeman som straff. En gammel thug som ble avhørt sa resignert:
– Vi har myrdet menn og kvinner fra alle kaster. Forfedrene våre gjorde seg aldri skyldig i slikt. Hvordan kan da kulten bestå?
Klikk Krim: Les flere historiske krimsaker her
Spesialister i drap
Alle ledd i et thugtokt var planlagt i detalj. Thugene opererte i det skjulte i mange hundre år før de ble avslørt.
Fortroppene var speiderne. De oppsøkte vertshus, kroer og skyss-
stasjoner på jakt etter passende ofre. Deretter sendte de ut infiltratører som gjorde seg til venns med de reisende og fikk vite hvor de skulle reise.
Underveis sluttet også hovedpersonene seg til følget: håndholdere og kvelere. Thugene ville helst ha tre mann på hvert offer. Slik gikk det raskt og effektivt. I tillegg til holde hender og føtter, hadde håndholdere også til oppgave å sparke bena unna ofrene hvis de forsøkte å reise seg, og i skrittet hvis de fortsatt ikke ga seg.
En nesten like viktig gruppe var graverne.
For at thugene skulle fortsette å jobbe uforstyrret, var sekretesse sentralt. Graver var forberedt på forhånd. En thug fortalte om «et hemmelig sted hvor hundrevis av reisende ble kvalt. Vi gjemte likene under steiner og lot tigrene spise dem opp.»
Mens drapsvåpenet ofte var et vanlig skjerf, var hakken som ble brukt til gravene hellig. Thugene kalte den «Kalis tann.» Før hvert tokt ble hakken «døpt» i vann, sukkerlake, surmelk og sprit. Deretter ble den dekorert med syv røde streker – symbolet på blodet til fremtidige offer. Så ble redskapet ført gjennom røyken fra brennende kumøkk, røkelse, sandeltre og kokosnøtt. Til sist holdt thughøvdingen hakken over en kokosnøtt, mens har ropte:
– Skal jeg slå til?
Banden svarte «Ja», lederen splittet nøtten i to og delte ut kokoskjøttet blant thugene. Etter dette hellige måltidet var thugene klare for tokt. Så lenge de hadde med seg hakken trodde de ingen kunne avsløre eller skade dem.
Et thugtokt var fullt av overtro, tegn og varsler, fra begynnelse til start. Lyden av dyr og andre fugler ble tolket som gode eller dårlige varsler. Og dersom en thug skulle komme til å fise under toktet, var det «et meget dårlig tegn».
«De fjerner synderen, tenner et bål der han satt, slukker det med vann og sier: ‘Samtidig som sporene av vannet forsvinner, forsvinner ondskapen som truet oss.’ Deretter slår de synderen fem ganger på hodet med en sko, noe som minsker ondskapen, men fjerner den ikke helt.»
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 02 2022
Denne saken ble første gang publisert 11/01 2022, og sist oppdatert 01/07 2022.
