Sophie ble siste kvinne henrettet i Norge
Ingen mistenkte tjenestejenta før det var for sent
Det ble ikke vist noen nåde for tjenestejenta Sophie Johannesdotter. Hun ble dømt til døden for ugjerningene sine og ført til skafottet, 37 år gammel.
Var den svenske tjenestejenta en ren lystmorder? Blant de drøyt tre tusen frammøtte ved retterstedet, var det nok mange som lurte på det. Det var kommet mange skuelystne denne iskalde februardagen i 1876, både fra nær og fjern.
Retterstedet var preget av den reneste markedsstemning, forteller samtidige kilder, med handelsreisende som forsynte folk med både smultringer og varm drikke. Salget gikk strykende.
Så kom endelig kortesjen med tre kjøretøyer som ble møtt med fyrop og skrik. Den bitende vinterkulda hadde gjort folk utålmodige og stivfrosne.
Noen anger hos den dødsdømte kunne man ikke se. Hun gikk rolig opp til skafottet, tok en slurk vin, erklærte seg skyldig og leste deretter ti vers av en svensk salme.
Hun hadde ikke noe ønske om å ha bind for øynene, men fikk det allikevel. Så falt øksa. Noe motiv for ugjerningene hun hadde begått, fant man aldri.
Les også: (+) Den mystiske Narvesen-posen utløste full krisealarm
Flere døde på gården
Grosserer Niels Anker Stang i Halden begynte å føle seg dårlig sent på kvelden 10. desember 1874. Magesmertene ble bare verre utover natta, han fikk voldsomme brekninger og kraftig diaré.
Det skulle ikke gå bedre neste dag. Han ble bare dårligere. Grossereren fikk smerter i underlivet, leggkrampe og han følte det som om kroppen sto brann. Så ble han blekere, huden ble kald og han merket at pusten økte. Samme kveld døde han, drøye sytti år gammel.
To år tidligere hadde det samme skjedd med fruen i huset, Cathrine Elisabeth Stang. Først fikk hun diaré og vondt i magen, men så ble det bedre. Derfor så hun ikke noen grunn til å tilkalle lege, det var nok bare en bagatell. Men om kvelden opplevde hun voldsomme brekninger, og natta igjennom måtte hun brekke seg.
Så skjedde det samme som senere skulle ramme grossereren, til standen bare forverret seg og hun døde i en alder av 63 år i 1872.
De mistenkelige og plutselige dødsfallene startet imidlertid noen år tidligere, da tjenestejenta Maren Johannesdatter helt plutselig ble dårlig. Hun ble sendt til det lokale sykehuset, tilstanden forverret seg og hun ble lam i armer og bein.
Så døde også hun. Samme dagen som hun skulle gifte seg, ble ungjenta begravet.
Ondskapen brer seg
Sophie Johannesdotter ville prøve lykken i Norge. I 1866 flyttet hun fra fattige kår i Dalsland til Østfold, hvor hun fikk jobb på bomullsspinneriet i Fredrikshald som Halden het fram til 1928.
To år senere fikk hun tjeneste i herskapshuset til grosserer Niles Anker Stang, en av byens rikeste og mest innflytelsesrike menn.
Det måtte ha vært en stor overgang for fattige Sophie, som hadde vokst opp under tøffe kår i Sverige. Hun hadde liten skolegang, og ble beskrevet som en usedvanlig lite pen kvinne.
Snart valgte flere av tjenerne å slutte hos grossereren. Årsaken var den nye tjenestejenta som de mente var ondskapsfull og full av løgn, og som stadig drev og baktalte de andre. Men hun klarte å innynde seg hos grossereren, verre var det med fru Stang.
Forholdet til henne ble stadig dårligere, og fru Stang skal ved flere anledninger ha prøvd å si opp tjenestejenta. Antagelig var det grossereren selv som tok henne under sine vinger. Helt til han en dag oppdaget at Sophie stjal. Da tok Sophie affære. Det ble den siste gangen grossereren drakk byggsuppe.
Les også: (+) Marinesoldaten Terry skulle bare på fest – valget han tok på veien ble skjebnesvangert
Fikk arsenikk fra Sverige
Bruk av arsenikk for å rydde folk av veien, hadde Sophie hørt om hjemme i Sverige. En prest hadde der forgiftet flere gamle og syke, ved å blande noen dødelige doser i nattverdsvinen.
I 1869 fikk Sophie tilsendt arsenikk fra sin søster, for å bruke på et utslett hun hadde. Det var det i alle fall det hun sa. Men arsenikken fikk snart en helt annen anvendelse. Sophie skyldte en medtjener tre spesidaler, og ikke var de venner heller.
Maren Johannesdatter ble dermed prøvekluten for Sophies eksperiment. Snart var hun ryddet av veien, takket være en tekopp med arsenikk. Selv mente Sophie at Maren bare hadde vært svakelig og drikkfeldig, i tillegg til å være gravid.
Det ble ikke stilt noe spørsmål ved Marens plutselige død. Det var høy dødelighet på denne tiden, og sykdommer florerte. Livet gikk sin gang hos grossereren, helt til den svenske tjenestejenta fikk nok av fruen i huset.
Fru Stang ble lagt for hat, og fikk snart merke følgene. Nok en dose med arsenikk ble fraktet over grensen. Kaffekoppen husfruen ble servert viste seg å være dødbringende. Dermed var også hun ryddet av veien.
Så fulgte igjen to rolige år. Helt til grossereren var så uheldig å oppdage at Sophie tok for seg av godene. Det ble skjebnesvangert. Etter grossererens død tok sønnen over huset, og ga Sophie sparken.
Men før hun gikk ut av porten, rakk hun å forgifte den seksten år gamle Mathilde Wiel som hadde flyttet inn. Ungjenta var seig og overlevde, utrolig nok.
Prøvde seg på mordbrann
Det som trolig beseglet skjebnen til Sophie, var ideen hun plutselig fikk om å tenne på huset. Den 10. februar 1875 gjorde hun likeså godt det.
Ville hun rett og slett ta livet av Mathilde Wiel, ettersom arsenikken ikke fikk den virkningen hun hadde håpet på? Eller ville hun ganske enkelt skjule tyveriene sine?
Da politimester Wessel begynte å undersøke saken, begynte også nettet å snøre seg om giftmordersken. Flere av de andre tjenerne hadde observert Sophie på loftet med et brennende lys, og hun ble arrestert.
Så begynte ryktene å svirre. Flere uoppklarte dødsfall i ett og samme hus virket mistenkelig. Det ble funnet arsenikk blant tingene hennes.
Sophie blånektet til å begynne med, men viklet seg etter hvert inn i selvmotsigelser. Innrømmelsene kom en etter en. Hun forklarte at hun hadde brukt samme bolle til byggsuppen til grossereren, som hun hadde brukt til kuren mot utslett.
Brannen var et rent uhell. Ekteparet Stang ble gravet opp, og Sophie ble konfrontert med dem. Likene ble obdusert og viste seg å være fulle av arsenikk. Så kom den ene tilståelsen etter den andre, både om drapene og mordbrannen.
Selv mente Sophie at det hele hadde vært en «Satans Indskydelse». Det ble også avdekket at Sophie hadde prøvd å ta livet av sin overordnede, frøken Mamen. Rykter gikk også om at hun hadde myrdet sin egen far og en gartner.
Les også: (+) Kenny var et herlig barn med et godt hjerte - inntil moren lærte ham å drepe
Siste henrettede kvinne
19. juli 1875 ble Sophie dømt til døden, og 27. november signerte kong Oscar 2. dødsdommen. 7. desember søkte Sophie om benådning, men søknaden ble avslått.
Mens hun satt i fengselet, diktet hun en vise og erklærte at hun hadde blitt en kristen. 18. februar 1876 ble dødsdommen fullbyrdet, og det var Norges siste bøddel, Theodor Larsen, som gjorde jobben.
Sophie Johannesdatter var den siste kvinne som ble henrettet i Norge, og hun var også den siste forbryter som ble dømt til døden etter den gamle straffelov av 1842. Ti år senere hadde hun fått livsvarig fengsel.
Kilder: Torgrim Sørnes: Ondskap. De henrettede i Norge 1815–1876 Frank Kiel Jacobsen: Giftblandersker og lensmannsmordere.
