skrekkabinettet
Dr. Satan hadde en hemmelig luke i gulvet i garasjen der det foregikk grusomme ting
Motstandsfolk og jødiske flyktninger trodde dr. Marcel Petiot var redningen. Sannheten var verre enn de kunne forestilt seg.
Det hadde kommet stinkende røyk i flere dager fra huset i Rue Le Sueur 21 – et respektabelt nabolag i Paris, ikke langt fra Triumfbuen. Til slutt gikk herr Marcais over gaten for å klage.
På døren til nummer 21 hang det en lapp: «Bortreist i én måned. Vennligst ettersend post til Rue des Lombards nr. 18 i Auxerre».
Det var midt under 2. verdenskrig og Paris var okkupert av tyskerne. Det skjedde at parisere reiste på landet for å slippe unna okkupantene. Andre sluttet seg til motstandsbevegelsen.
Men de ville neppe henge opp den nye adressen på døra, tenkte herr Marcais.
Og så var det de som aldri kom tilbake. Jøder og andre som ikke passet inn i nazistenes nye verdensorden.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Det mystiske huset
Naboene tenkte litt av hvert om nummer 21. Det hadde kommet og gått mennesker til alle døgnets tider. Særlig om natten og ofte med kofferter. Og kjerrer og lastebiler hadde kjørt av gårde med kasser og esker.
Herr Marcais ringte politiet. Snart ankom kom to politimenn på sykkel. Naboene fortalte at huset tilhørte legen Marcel Petiot. Han hadde praksis i Rue Caumartin 66 lenger nordøst i Paris. Politiet ringte klinikken og Petiot svarte. Han spurte om de hadde vært inne i huset. Politifolkene svarte benektende. Legen lovet å komme, ifølge flere bøker som i ettertid er skrevet om den legen:
− Ok, jeg er der om et kvarter! Ikke gjør noe i mellomtiden!
Mens politiet ventet på Petiot, ble røyken stadig tettere. Politiet tilkalte brannvesenet. Brannfolkene trodde det var en pipebrann og gikk inn gjennom vinduene i andre etasje. Snart kom brannmennene ut igjen, grå i ansiktet bak soten. Én lente seg mot husveggen og kastet opp. En annen sa til politiet: − Dere har en helvetes jobb foran dere!
Les også: (+) «Fjellkongene» Knut og Jakob var svorne fiender – plutselig var den ene som sunket i jorda
Liket i kjelleren
Inn i huset forsto politifolkene hva brannmannen mente. I kjelleren brant det for fullt i en stor ovn. Ut gjennom ovnsluken dinglet en delvis forkullet menneskearm. I hjørnet av rommet lå en haug med kull blandet med beinrester og likdeler.
Snart måtte også politiet ut på fortauet for å trekke frisk luft og tenne en røyk for å roe nervene.
Utenfor huset stanset en mann på sykkel. Han spurte en politimann:
− Er du en god patriotisk franskmann?
− Selvfølgelig, svarte politimannen fornærmet.
− Da skal du vite at menneskene som ble drept i dette huset fortjente det. Det var tyskere, forrædere og quislinger.
Så syklet mannen videre.
En av naboene spurte hva doktor Petiot hadde sagt.
Politimannen forsto ikke hva naboen mente. Naboen forklarte:
− Men mannen du nettopp snakket med på sykkel, det var doktor Petiot!
Les også: (+) Mesterløperen (34) ble dømt for tre drap og fikk livet ødelagt – sannheten som kom frem i ettertid er skremmende
Skrekkabinettet
Nå ble huset i Rue Le Sueur 21 grundigere gjennomsøkt. Politiet fant 15 kilo forkullede menneskeben, fem kilo menneskehår og bøtter fulle av menneskelige levninger som var for å små til å identifiseres. Politiet fant også store mengder stoffer som kloroform, digitalis, stryknin, heroin og morfin. Huset var dessuten stappfullt av kasser og kofferter med smykker, pelser, kunst og andre verdisaker.
Vegg i vegg med doktor Petiots mottagelsesrom for pasienter fant politiet et lite, lydisolert trekantet rom. På den ene veggen var det festet to metallkroker.
I veggen på motsatt side var det et kikkhull. Politisjef Georges Massu ba en politikonstabel stille seg mellom krokene på veggen. Selv kikket Massu gjennom kikkhullet. Han så rett inn i ansiktet til politikonstabelen. Trolig hadde Petiot bedøvet ofrene, tatt dem ned til det trekantede rommet og lenket dem til veggen og injisert gift.
Etter 1. verdenskrig gjennomgikk Marcel Petiot et lynkurs i medisin for krigsveteraner.
Etter bare åtte måneder fikk han legelisens. Han slo seg ned som lege i byen Villeneuve-sur-Yonne drøye ti mil sørøst for Paris. Han ble anklaget for ulovlige aborter og for å skrive ut store mengder narkotiske stoffer. Dels brukte han stoffet selv, dels solgte han det videre.
Til tross for dette var Petiot en populær lege. Eller kanskje på grunn av det. I 1927 ble Petiot til og med valgt til borgermester i Villeneuve-sur-Yonne. Han utnyttet stillingen til å stjele alt han kom over – både penger fra kommunekassa, tønner med olje og til med stortrommen til det lokale musikkkorpset.
Til sist ble han avsatt som borgermester i 1932. Da slo Petiot seg ned i Paris med praksis i Rue Caumartin 66 og leilighet i Rue Le Sueur 21. Den tyske okkupasjonen av Frankrike 1940 skulle bli svært innbringende for dr. Petiot.
Gjennom kikkhullet kunne han studere ansiktet til ofrene mens de døde.
I garasjen fant politiet en dyp grop. I bunnen lå et lag av lesket kalk og mer likdeler. Politiet konkluderte med at Petiot hadde myrdet ofrene i det trekantede rommet. Deretter hadde han partert likene og lagt likdelene i hullet der kalken trakk væsken ut av kroppsdelene. Til slutt hadde Petiot brent de tørkede likdelene i ovnen i kjelleren.
Jakten på en seriemorder
Petiot var en seriemorder med dusinvis av liv på samvittigheten. Men motivet var fortsatt uklart. Så gjorde politiet en oppdagelse.
I 1943 hadde dr. Petiot blitt arrestert av tyskerne. Han var mistenkt for å være del av et nettverk som hjalp flyktninger ut av Frankrike. Etter flere dager med forhør og tortur ble Petiot løslatt uten forklaring.
Etterforskningslederen Massu mente den vanekriminelle Petiot hadde funnet en mer lukrativ geskjeft enn narkotikasalg, tyveri og illegale aborter: Flyktningtrafikken ut av Frankrike. Det ville forklare verdisakene i Rue Le Sueur 21. Desperate jødiske flyktninger var villige til å betale hva som helst for å slippe unna nazistenes forfølgelser.
Vitneavhør underbygde mistanken. En nysgjerrig nabo fortalte at hun hadde sett en mengde kofferter bli lesset opp på planet på en lastebil utenfor nr. 21. Hun fortalte at det sto «Daumesnil» på lastebilen. Da politiet oppsøkte transportfirmaet Daumesnil, fant de en kvittering på transport av 47 kofferter som hadde blitt sendt videre med jernbanen. Fortsatt var alt dette teorier.
Men så meldte et vitne seg – Jean Gouedo.
Møte med Doktor Satan
Da nazistene begynte arrestasjonen av jødene i Paris i 1941, hadde Jean Gouedo kjøpt pelsforretningen til den jødiske butikkeieren Joachim Guschinow. Guschinow fortalte at legen hans skulle hjelpe ham og kona ut av Frankrike. Prisen var 25 000 franc. Til gjengjeld skulle legen sørge for alt: falske pass, utreisetillatelse og visum til Argentina.
− Legen skal til og med vaksinere oss! fortalte en oppspilt Guschinow.
Legen var Marcel Petiot.
Guschinow hadde fått følgende instrukser: Fjern alle id-papirer, fotografier og merkelapper i klærne. Pakk ned alle verdisaker i to kofferter. Møt deretter opp etter mørkets frembrudd i Rue Le Sueur.
Reddet livet
Se en annen vei, dette blir ikke noe vakkert syn!
Kona hadde fulgt mannen til møtestedet. Han skulle reise først, deretter skulle hun komme etter. 2. januar 1942 tok hun avskjed med ektemannen utenfor Rue Le Sueur 21. Det var siste gang hun så ham.
Etter to måneder kontaktet fru Guschinow dr. Petiot. Hun ventet fortsatt på livstegn som viste at mannen hadde kommet trygt frem til Sør-Amerika. Petiot viste henne et postkort fra Argentina. Guschinow skrev at kona skulle selge alle eiendeler og møte opp hos Petiot med pengene før hun kom etter.
Kona lot være. Det reddet trolig livet hennes.
Les også: Aundria (14) forsvant sporløst i 1989. Nå er mysteriet oppklart
Doktor for retten
Høsten 1944 publiserte avisen Résistance er artikkel om Petiot. Petiot bet på agnet og svarte på artikkelen. Dermed visste politiet at Petiot var blant abonnentene. De hadde også håndskriften hans. Sporene ledet politiet til en kaptein Henri Valery. Til tross for dekknavnet og helskjegget gjenkjente politiet Marcel Petiot. 31. oktober 1945 arresterte politiet «Doktor Satan» på en metrostasjon i Paris. Petiot hadde på seg mer enn 30 000 franc, en pistol og 50 sett med falske identifikasjonspapirer.
Rettssaken begynte 19. mars 1946. En rekke vitner fortalte samme historie som fru Guschinow. Jøder og andre flyktninger hadde møtt opp i Rue Le Sueur 21 med penger og verdisaker. Der skulle de vaksineres før de reiste videre til tryggheten i Sør-Amerika. De kom aldri lenger enn til det trekantede dødskammeret.
Giljotinen
Petiot påsto hardnakket at likene i Rue Le Sueur var tyskere, forrædere og andre fiender av Frankrike. Flyktningene var i sikkerhet i Sør-Amerika. Da aktor spurte Petiot hvorfor ingen hadde hørt noe fra dem, smilte Petiot:
− Sør-Amerika er et stort sted!
Marcel Petiot ble dømt til døden for 26 drap. Tallet kan ha vært det doble eller enda høyere. 25. mai 1946 gikk Marcel Petiot til giljotinen. Han påsto til det siste at han bare hadde drept fiender av Frankrike. Han nektet å snakke med presten før henrettelsen:
−Jeg vil heller ta all bagasjen med meg på reisen.
Øyeblikket før bladet på giljotinen falt, sa Marcel Petiot:
− Se en annen vei, dette blir ikke noe vakkert syn!
Kilder: David King: Death in the City of Lights, Thomas Maeder: The Unspeakable Crimes of Dr. Petiot, Le Matin, CIA
Seriemorder og CIA-agent?
Under 2. verdenskrig ledet den amerikanske agenten John Grombach etterretningsorganisasjonen The Pond i Europa. Det var en del av CIAs forløper OSS. I boken The Great Liquidator hevdet Grombach at Petiot arbeidet som informant for Pond. CIA skriver på hjemmesiden sin at Petiot «videreformidlet sladder han hørte fra pasienter og kontakter i Paris. Blant dem var tyske Abwehr-offiserer stasjonert I Paris og flyktninger østfra …
I 1942 gjenfortalte Petiot en historie fra en polsk pasient om at sovjetiske NKVD hadde massakrert 18 000 polske offiserer i Katynskogen … Etter sigende identifiserte Petiot også et antall Abwehr-agenter som hadde blitt sendt til USA, noe som gjorde at FBI fikk dem til å bytte side.» CIA understreker at det er vanskelig å bevise Grombachs påstander. Men det er veldokumentert at OSS brukte både nazister og forbrytere som agenter. Blant dem var «Slakteren fra Lyon» – SS-torturisten Klaus Barbie.
