dynamitt-drama
Politiarresten i Alta ble angrepet med dynamitt. Da saken skulle løses, valgte politiet å ty til en uvanlig metode
Det kunne gått fryktelig galt da en voldsom sprengladning gikk av utenfor landets største lensmannskontor. Samtidig gikk startskuddet for en heseblesende menneskejakt.
De tre unge mennene følte at lensmannen opptrådte vel urettferdig, og kokte av sinne og hevnlyst.
Men de ante ikke følgene av å feste dynamitt til et cellevindu.
I et intervju med Vi Menn i 2008 fortalte den pensjonerte Kripos-legenden Leif A. Lier om de utradisjonelle metodene han brukte for å løse dynamitt-saken:
Natten 5. mai 1973 var kjølig, men i bilen til fetterne Arve og Jens var det både varmt og temperamentsfullt.
Utenfor Alta sentrum traff de på Nils, storebroren til Jens. Sammen kjørte trioen opp til Stokkedalen, og der så de politiet arrestere kameraten Nilsen. Igjen. Det var for jævlig, mumlet de i kor.
Og så forbannet urettferdig. Nå brydde han lensmannen i Alta seg for mye med samisk ungdom, syntes de.
Skulle få en støkk i livet
Arve hadde i tillegg personlige grunner til å hisse litt ekstra. Politiet hadde beslaglagt brennevinsflaska hans. Nå skulle de satans politifolka på lensmannskontoret få seg en støkk i livet. En kort og oppildnet rådslagning førte brødreparet og fetteren mot en hvor de visste dynamitt lå lett tilgjengelig.
- F 1939. En av landets mest profilerte politimenn gjennom flere tiår,
- Oppklarte alle drapssaker han var involvert i, men ikke attentatet på William Nygaard.
- Han har også vært sjef for kriminalvakten, beredskapstroppen, vold- og vinningsavsnittet og etterretning.
- Ledet blant annet etterforskningen i forbindelse med tyveriet av «Skrik» i 1994.
- Utga i 2002 med sønnen Stein Morten Lier selvbiografien En reisende i drap i 2002,
Men eksplosiver hadde ingen av dem greie på. Kunne det brukes da?
– Ja, det tror jeg kan være nyttig, sa Arve.
Klokka hadde passert midnatt med et par timer da den hevnlystne trioen nedover mot det gamle rådhuset i Alta, som lå fredelig til midt mellom Bossekop og Elvebakken.
I første etasje i enden av bygget, som rommet hele kommuneadministrasjonen, lå lensmannskontoret. På nordsiden, som en sokkel opp mot veien, lå arresten.
Arve hoppet av i en bakke i nærheten av rådhuset. Ingen hus i nærheten, bare skog. «Arbeidsforholdene» var ypperlige. Han skrittet bestemt mot den forhatte arresten. I neven holdt han noen sammentapede dynamittgubber.
Den unge samen var ingen kriminell. Men han var en friskus som aldri snudde ryggen til spenning. Til tider var han like lettantennelig som sprengstoffet han bar på, og det hadde vanket noen advarsler og sinte pekefingrer fra politiet.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn
Gikk amok i cella
Da Arve kom fram til nærmeste cellevindu, så han at det tjukke glasset var knust.
Det var den arresterte kjenningen Nilsen som hadde gått helt amok og sparket både høyt og lavt. Han var nå flyttet til nabocella. Det ante ikke Arve da han festet dynamitten til gitteret og tente på lunta. Men han visste at det var folk på lensmannskontoret. Han hadde jo vært innom samme døgnet og bedt om å få igjen brennevinsflaska si. Uten hell.
Arve løp unna bygget der dynamitten var plassert. Men det var et livsfarlig pek. Det smalt noe infernalsk. En sky av murpuss veltet ut fra bygget.
Inne i cella ble den tunge jerndøra trykket ut, og det ble sprekker i veggen.
Landets største lensmannskontor hadde definitivt fått seg en trøkk. Og i nabocella satt en forskremt Nilsen og var overbevist om - som han skulle fortelle sine venner senere - at politiet prøvde å ta livet av ham.
Mens lensmannen innkalte alle tilgjengelige krefter og iverksatte en heseblesende jakt på attentatmennene, kjørte trioen rundt i bygda som om ingenting hadde skjedd.
Bare en time etter smellet kretset de også rundt rådhusbygningen. I bygda var det rabalder.
Lensmannsbetjent Søren Furu (1920-2015) deltok. I 2008 fortalte Furu til Vi Menn om den strabasiøse jakten.
– Vi begynte tidlig lørdag og fortsatte hele dagen og natta, og det samme søndag. Jeg var så sliten at jeg ikke orket å spise middag.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Pågrepet etter maratonjobb
Men snart skjønte Arve og hans fettere at de begynte å bli sirklet inn. Sladderen spredte seg som en steppebrann blant innbyggerne i kommunen, og noen mente at de hadde sett en spesiell bil.
Det ble plutselig vemmelig for trioen å ha politiet så tett i hælene. Da politiet omsider fikk identifisert bilen, etter nesten en ukes maratonjobbing, visste de hvem som skulle pågripes.
Hjemme hos en felles tante strakk Arve, Nils og Jens hendene pent i været.
For Arve ble 28. mai en veldig spesiell dag. Han fylte 20 år, og bursdagen måtte «feires» i en kald arrest. Men taletrengte var gutta ikke.
– Vi var på forhånd blitt enige om at vi ikke skulle skylde på hverandre og at vi skulle holde ut i det lengste selv om det kom bevis på bordet, fortalte Arve til Vi Menn i 2008.
Det var da lensmannen ringte Kripos i Oslo og ba om bistand.
Med Magnhild Aanestad som utrykningsleder, dro Leif A. Lier og Halvard Tømta nordover. Begge drevne og anerkjente drapsetterforskere og spesialister i avhør.
De installerte seg umiddelbart på et par kontorer hos lensmannen.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Liers psykologiske metode
Sakens fakta var ikke særlig omstridte. Men Lier og Tømta visste av erfaring at saken var krevende. De hadde vært på mange jobber i Finnmark: drapssaker, brannstiftelser, dødsulykker - og hadde alltid måttet innse det samme for å komme noen vei: Du må sette deg inn i en litt annen kultur.
– Du er avhengig av lensmannskontoret og dets tillit i lokalsamfunnet. Du kan ikke komme til Finnmarksvidda fra Oslo og tro at folk vil snakke med deg uten videre. Vi «søringa» er et usikkerhetsmoment, forteller Lier.
I et kontor satt Halvard Tømta med storebror Nils i nesten åtte timer daglig. Men dagene snek seg bare av gårde med at den siktede 23-åringen satt og klødde seg i sitt uregjerlige hår.
Av og til kunne han si: - Det ækkje så greit.
Lier prøvde med all sin psykologiske teft å vinne tillit hos Arve. Lier ba ham om å være fornuftig og forklare seg. Litt etter litt ble bevis lagt fram, og det piplet ut at de andre siktede hadde begynt å løsne på tungebåndet.
Men selv da holdt den unge hardhausen kjeft. Den langdryge seansen sitter spikret hos Arve mange år etter.
– Jeg husker at Lier sa til meg: Uansett om du tenker på pannekaker og tyttebærsyltetøy, så er det noe du bærer på. Jeg kjenner det i nakken.
Les også: (+) Viggo (22) dro til den norske bygda og opprettet sitt eget lille, private politidistrikt
Brøt håndbak under avhør
Etter nesten en uke uten noe særlig fremskritt, klekket Lier ut en idé som vipper på grensa til det straffeprosessloven tillater. Snart kunne man høre skrapende bein og pusting og pesing inne på kontoret.
– Jeg sa til Arve: Du som er same og sterk og tøff, la oss bryte håndbak. Vinner du, kan du fortsette å holde kjeft. Vinner jeg, avgir du en forklaring.
Jeg var sprek i håndbak på den tiden og tok ham ganske greit. Men Arve ville dra krok i tillegg, og det ble litt av en kamp.
– Endelig fikk jeg ham opp på skrivebordet. Nå skulle han avgi forklaring. Men så tilsto han hele greia. Og det var egentlig ikke avtalen vår, minnes Lier.
Kripos-betjenten skrev en detaljert rapport for at statsadvokaten skulle vurdere saken deretter. For siktede har full rett til å holde kjeft.
– Når du sitter med folk i avhør i timevis over dager, må kjemien stemme. Etter håndbaken var kjemien på plass, humrer Lier.
Les også: (+) Stig studerte juss og hadde gode fremtidsutsikter. Ingen kunne ane at han skulle bli Nordens mest ettersøkte mann
Kunne ha drept noen
I rettssaken som fulgte, forklarte arrestsprengerne seg noenlunde likelydende. Igjen var de blitt enige om lik fordeling av ansvar. De forklarte udåden som en uforstandig pøbelstrek. Arve fikk seks måneders fengsel, brødrene Nils og Jens fire, men det meste av straffen ble gjort betinget.
I tillegg søkte Arve om å få slippe soning, og fikk til sin store lettelse ja.
– Som voksen har jeg tenkt mye på den episoden i Alta. Og det har satt en støkk i meg. Jeg kunne ha drept noen. Saken viser hvor lett det er å havne i gjørma for en ungdom på søk etter spenning, sier Arve, og legger til:
– Men jeg fikk en veldig respekt for Leif A. Lier. Han var en kjempefin og redelig kar. Da Lier og kollega Tømta pakket sammen, fikk de en uforglemmelig avskjedsreplikk fra Finnmarks Dynamitt-Harry:
«Det var hyggelig å hilse på dere. Det eneste jeg angrer på, er at jeg tilsto. Men om noe liknende skjer en vinterdag, og uansett hvor mange bevis og spor dere da har, kommer jeg aldri til å tilstå igjen».
Men Arve hadde lært av sitt feiltrinn og roet seg med tiden. Selv om lensmannskontoret innimellom måtte minne ham på å løse fiskekort.
Denne saken ble første gang publisert 16/07 2021.
