Ole Friele Backer
Krigsfotografen
Blant soldatene som gikk i land på Juno Beach i Normandie befant det seg en nordmann. Han var kun bevæpnet med kamera.

I all sin gru var synet betagende, beskrev krigsfotograf Ole Friele Backer den første natten utenfor Juno Beach etter D-dags invasjonen 6. juli 1944.
Backer var ansatt som fotograf for den norske informasjonstjenesten i London. Tre år tidligere hadde han flyktet fra Bergen etter å ha sittet i forhør hos Gestapo. Han skulle bli den mest profilerte av de norske krigsfotografene der han dokumenterte livene til norske jagerflygere, soldater og krigsseilere i konvoitrafikk under krigsårene. Mange av bildene hans endte opp på forsiden av kjente utenlandske publikasjoner.

To kilometer fra land
« Maskinkanonen fjernet
både kirketårn og snikskytter.
5. juni 1944 startet ferden over til invasjonsstrendene i Normandie på det norske skipet «Vestmandrød» som var lastet med ammunisjon og stykkgods. Skipet ankret opp to kilometer fra land på selve D-dagen blant tusenvis av fartøy av alle slag.
Her ble skuta liggende rett under granatbanene til en britisk krysser som hamret løs på de tyske stillingene på land samtidig som tyske fly startet branner og store eksplosjoner.

Kunne ikke bli ombord

Backer hadde fått uttrykkelig ordre om ikke å forlate skipet, men da de første «duck»-amfibiekjøretøyene kom ut til skipet i grålysningen for å hente last, hev han seg med. « Jeg gjorde det med den aller beste samvittighet. Skulle jeg få bildene jeg trengte, kunne jeg umulig oppnå dette ved å bli om bord», beskrev han i boken «Krigsfotografen» som kom ut i 1946.
Her beskriver han gleden til de første befridde franskmennene, men også spenningen når tyske snikskyttere åpnet ild fra trær, hustak og kirketårnet i landsbyen Berniére-sur-Mer. De ble plukket ned en etter en, helt til bare én i kirketårnet var tilbake. Et par salver fra en maskinkanon og både kirketårnet og snikskytteren var borte.

utpå ettermiddagen. Først i klynger på to og tre, senere i kolonner på flere hundre.
«Det var med en viss skadefryd jeg så på disse første. Ikke mindre morsomt var det å se
på de forbausede ansiktene deres da de så det fantastiske livet som foregikk på stranden med hele invasjonsflåten liggende utenfor. Her marsjerer en fangekolonne etter Le Havres fall.

Trist med de døde
« Fangene kom i grupper på flere hundre.
Oppryddingsarbeidet på stranden med fjerning av døde soldater fra vrakene av landingsfartøyene var allerede i gang. De ble lagt i massegraver på en improvisert feltkirkegård.
«Det var et uendelig trist syn å se alle de døde ligge der side om side. Ansiktsuttrykkene kunne fortelle mangt og meget. Noen hadde slitt og vært dødsens trette. En soldat skal jeg aldri glemme, en ung lyslugget kar på omkring de tyve. Ansiktsuttrykket hans fortalte om begeistring og så rent forklaret ut. Han hadde fått hjerteskudd i et fremsprang. Andre hadde gått på landminer og var ille tilredt. Alle hadde de gitt sitt liv for sitt lands og hele verdens frihet.»

før det støtte mot sandbunnen, satte inn kløtsjen og fortsatte i 60 km/t. Inne på stranden var det yrende liv med egne kontrollposter som regulerte trafikken.
Frigjøringen av Finnmark
« Ansiktet til den døde soldaten fortalte om begeistring.
Backer foretok flere turer over kanalen med forskjellige skip før han ble sendt med en alliert konvoi til Murmansk hvor han deltok i frigjøringen av Finnmark. For sin innsats ble Backer tildelt St. Olavs-
medaljen med eikegren.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 26 2019


til troppene.