Krigen i Ukraina har i virkeligheten pågått i mange år

Han het Petrov. Han var gammel allerede den gang. Petrov var én av få som ble værende da krigen kom til landsbyen Pisky, nord for storbyen Donetsk. Det bodde 3000 mennesker der. Bare 18 ble igjen, ifølge reportere som besøkte den krigsherjede landsbyen under kampene.

− Vi hadde ikke noe annet sted å dra til. Og noen måtte ta vare på husdyrene som innbyggerne etterlot seg, sa Petrov til Vi Menn i mai 2017.

Om han lever i dag, er uvisst. Hva som skjedde med ham og hans sambygdinger falt utenfor vår oppmerksomhet, her vi satt i Norge, mildt forferdet, men trygt − og opptatt med viktigere saker. Som at FrP ville legge ned Oslo-trikken. Eller at det var funnet E.coli-bakterier i produkter fra Norsk kylling.

Redning i ruinene

Petrov fortalte hvordan han var avhengig av hjelp fra de ukrainske hærstyrkene og de frivillige soldatene som har tatt over byen, for å klare seg. Selv tenkte han mest på katten han holdt tett til seg.

− Hvis menneskene hadde behandlet hverandre som de behandler kjæledyrene, hadde det aldri blitt krig, resonnerte Petrov.

Rundt ham i landsbyen Pisky var det stille. Ukrainerne holdt de russiskvennlige opprørerne unna. Folk benyttet anledningen til å dra til ruinene av sine hjem og lete etter eiendelene sine. Frem under knuste vegger og sammenraste tak stakk rester av interiøret frem. Familiebilder som hadde hengt på veggene. Ett sted; et staselig piano, klar til å fylle stillheten med muntrere toner enn eksplosjoner og skuddsalver i denne landsbyen.

Europas farligste adresse

Andre steder var det annerledes. Grensen til slagmarken var i stadig bevegelse. En mil nordøstover fra Pisky ligger − eller rettere; lå − Avdijivka. Det er her de hardeste kampene pågikk, vinteren 2017.

− Vi har vår egen versjon av russisk rulett her i byen. Vi kaller det Avdijivka-rulett. Vi vet aldri hvor den neste granaten deres treffer, sa kaféeier Tatjana til Vi Menn.

Tatjana og Igor bodde i en boligblokk på folkemunne kalt «dødsblokken» i Gagaringaten i Avdijivka i det sørøstlige Ukraina. Kanskje var det Europas farligste adresse, kloss ved fronten mot folkerepublikken Donetsk. Byen ble stadig utsatt for granatangrep fra de russiske- og russiskstøttede styrkene på den andre siden av grensen. Den lange boligblokken var det første som dukket opp idet man svingte inn på gaten som er oppkalt etter Sovjetunionens største helt, historiens første romfarer Juri Gagarin.

Flere kulehull

Ut av en leilighet i øverste etasje hang rester av vinduet og gardiner som innvoller ut av den sønderskutte leiligheten. Knuste, mørke vinduer fortalte at også naboleilighetene var ubeboelige etter det samme granatnedslaget som skadet tre personer i leiligheten og drepte en 43 år gammel mann på gaten.

Angrepet skjedde en ettermiddag i februar. En serie kulehull bortover på veggene og to gjenmurte vinduer i første etasje var tause vitner om flere tidligere angrep mot boligblokken.

Likevel holdt noen ut: I første etasje lå Tatjanas og Igors lille kombinasjon av kafé og tebutikk.

Angrep på angrep

Inngangspartiet var reparert provisorisk med planker og finerplater. Like innenfor døren møttes blikket av granathull i taket og spor etter splinter på rekke og rad i veggen. Inne i kafeen tok Tatjana ned en samovar som dekket til et annet splinthull. Hun snudde samovaren og viste frem en diger bulk.

− Vi har likevel vært heldige. Ti minutter før granatnedslaget 17. februar stengte vi butikken. Tidligere i februar ble en annen mann drept på Gagaringaten. I 2014, da krigen startet, eksploderte en russisk granat i hagen bak blokken. Én mann ble drept, en annen alvorlig skadet. 25. januar 2015 eksploderte en mortermine foran inngangen til butikken. Vi vet ikke når vi skal tørre å reparere. Til sammen har dette gatehjørnet blitt angrepet fem ganger, fortalte Tatjana.

Hun var rystet og kunne ikke skjule indignasjon og sinne over det som skjedde.

− Alle er sjokkert over at slike ting kan skje i hjertet av Europa i det 21. århundre, sa Tatjana.

− Vi er ukrainere

Tatjana fortalte hvordan byens viktigste industribedrift, kullfabrikken Avdiivski Coking Plant, hadde reparert alle ødelagte leiligheter gratis. Som betaling og gjengjeldelse ble fabrikken utsatt for 30 granatangrep fra russerne.

Tatjana og Igor var skeptisk til journalister og krevende å få i tale. Tatjana nølte fordi lokalavisene skrev om det første terrorangrepet i 2014. Denne reportasjen må russerne ha lest. For etterpå startet terrorangrepene mot byen for alvor. Av samme grunn vil Tatjana og Igor ikke bli avbildet. Det kan bli brukt mot dem.

− Hver dag spør vi oss hvor den neste granaten eksploderer. Ett resultat av krigshandlingene er at selvmordsraten har gått opp i byen. Folk tar livet av seg. Vi er gisler av situasjonen og redd for at russerne og de russiske hybridstyrkene (leiesoldater), som styres av russerne, kan okkupere oss igjen. Skjer dette vil det føre til enda større tap av liv og eiendom, sa hun i det som viste seg å være et presist forvarsel om hva som skulle ramme hjemlandet hennes fem år senere.

− Jeg ønsker ikke at alt mitt skal overtas av disse folkene.

− Dere to har begge russiske navn. Betyr det at dere egentlig er russere?

Spørsmålet avfødte et rasende blikk fra Tatjana:

− Vi er UKRAINERE!

I samme stund kom to nye kunder i kafeen. Begge følgte med i samtalen. En av dem, en mann i 50-årene, fortalte hoderystende at det ble reetablert en kopi av det gamle sovjetstyret med Stalin-dyrkelse, nasjonaliseringer, Røde Pionerer og gjenopprettelse av de gamle stalinistiske institusjoner.

− Alt er retro, sa mannen i 50-årene oppgitt i den sønderskutte bygningen.

Ingen militære mål

Mange i landbyen sammenlignet styret i de to fylkene i Donbas med det første bolsjevikregimet i 1917. Angrepene mot Avdijivka startet våren 2014, men det ble verre fra mars 2016. Da ble separatistene, som ikke er annet enn russiske hybridstyrker, kastet ut fra byen. Kampene om Avdijivka startet til tross for at det ikke fantes militære mål der.

Ruinene i Gagaringaten utgjorde bare en liten brøkdel av skadene på sivilsamfunnet i Avdijivka. Noen kilometer unna sto to høye boligblokker med fri utsikt til flyplassen i Donetsk, den som ble oppgradert i forbindelse med fotball-EM i 2012, men ble langt i ruiner under kamper i 2014 og 2015.

Fasadene til de to boligblokk­ene var fulle av granatsår, ødelagte vinduer og verandaer, men var i likhet med blokken i Gagaringaten delvis bebodd.

Hele tiden hørtes dumpe drønn av nedslag fra granater i det fjerne. Sjåføren maste og ville ut av området før det ble mørkt. For russerne hadde som sport å skyte mot billys i mørket.

Russernes verk

Den 72. mekaniserte brigade, med tilnavnet «Den svarte» og under ledelse av kommandør med tilnavnet «Bachmat», hadde etablert et pressesenteret et par kilometer fra fronten i en tidligere barnehage. Fortsatt dominerte barnetegninger, fantasitigre og lignende figurer de gulmalte veggene. Men offiserenes ansikter bar preg av alt annet enn barnlig glede og skapertrang.

De ukrainske offiserene bar preg av å ha sett alle former for brå død eller krigsskader. Likevel var de fast bestemt på ikke å gi opp. Oberst Vyacheslav Petrovskij, som var pressesjef for den 72. mekaniserte brigaden, fortalte at slaget om Avdijivka begynte da «Russlands terroristiske okkupasjonsstyrker» innledet morterangrep mot byen i slutten av januar.

12 ukrainske soldater mistet livet og 27 ble skadet. I tillegg ble to sivile drept og seks skadet. En britisk fotograf var blant dem. Legene klarte å berge øynene hans. Kvinnen som eide leiligheten han var i, mistet derimot livet. Trolig ble engelskmannen observert av russerne da han gikk ut på verandaen med sine kameraer. Fiendens egne tapsopplysninger og analyser av Ukrainas militære etterretning, tilsa at de russiske hybridstyrkene mistet 67 soldater.

− Dette var russernes verk. Leiesoldatene har hverken panser­vogner eller artilleri. Russland setter inn regulære styrker i angrep på sivile mål i Ukraina, hevdet Petrovskij, som hadde vært ved fronten fra høsten 2014.

Holdt avtalen

Angrepene fra øst fortsatte gjennom februar. På én enkelt dag, 22. februar 2017, ble Avdijivka og en landsby i nærheten utsatt for 39 artilleri- og morterangrep.

I tillegg ble også åtte mindre byer og landsbyer utsatt for nesten daglig beskytning av artilleri og rakettdrevne granater, kjent som RPG. Shirokino, Vodyane, Gnutovo, Paulopil, Opytne, Zayicevo, Katerinovka og Stanica Luganska. Navn som er ukjente for nordmenn flest og som lyder så fremmed at de blir glemt på et øyeblikk. Navn på byer som har vært vanlige menneskers hjem.

Hver gang russerne angrep, skjøt ukrainsk artilleri tilbake. Ukraina manglet panservogner, men hadde RPG-granater.

− Vi frykter at fienden kan sende inn flere soldater til frontlinjen, men de har som regel tre ganger så store tap som oss. Den ukrainske hæren står imidlertid klar til å bringe inn tyngre våpen for å forsvare byen om nødvendig. Som følge av Minsk II-avtalen skal alle tyngre våpen trekkes tre kilometer fra frontlinjene. Vi følger avtalen, men russerne bryter avtalen daglig, sa oberst Vyacheslav Petrovskij til Vi Menn i 2017. Idag, fem år senere, er alle avtaler døde.

Motivert

− I motsetning til russerne og deres leiesoldater er vi ukrainere motivert til å forsvare hjemlandet vårt. Dette er ikke tomme ord. Det står sterke følelser bak, og aggresjonen har styrket landets indre samhold, sa TV-reporter Gennadii Vivdenko.

Gennadii hadde sett krigen på nært hold helt fra starten i april 2014 da leiesoldater og russere tok områdene Luhansk og Donetsk en måned etter at Krim var besatt. Men det var null sjanse for at ukrainske pressefolk kunne rapportere fra den andre siden av fronten eller fra Krim.

− Vi defineres som fiender og vil bli nektet innreise, fortalte Vivdenko.

Tapstallene i Donbas steg hver dag. Konflikten var blitt en stillingskrig som minner om skyttergravskrigen på Vestfronten under 1. verdenskrig. Kampene i Donbas var blitt et blødende sår for Ukraina og tvang landet til å bruke fem prosent av brutto nasjonalprodukt på å forsvare seg. Aggresjonen kostet for et fattig land som prøvde å modernisere og demokratisere seg.

Bryter avtaler og lyver

Norge har stått last og brast med Ukraina i Donbas-konflikten.I hvert fall i ord.

Norges linje var at sanksjonene mot Russland skulle fortsette så lenge Russlands aggresjon fortsetter. Det hjalp ikke Petrov, katten, Tatiana eller Igor.

− Ukraina var så objektiv som en involvert part i en konflikt kan være. Landet rapporterte om egne brudd på våpenhvilen og OSSE (organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) bekreftet mange av Ukrainas opplysninger. Russland har okkupert deler av et vennligsinnet land, brutt alle avtaler og lyver så det renner av dem, sa kommandørkaptein Hans Petter Midttun som hadde fulgt krigen fra dag 1.

I 2017 var han Norges forsvarsattaché til Ukraina. Nå er den norske ambassaden i Ukraina stengt. For russernes president Vladimir Putin har ikke latt seg stagge av hverken fordømmelse eller ukrainsk motstandsvilje.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 14 2022