Kongen arvet slott og fikk skandale
Kong Olav arvet mystisk øy – som det tok kongehuset 90 år å bli kvitt
Da kong Olav V døde i 1991, kunne det norske kongehuset omsider kvitte seg med den besværlige Solstråleøya i Sunnhordland. Siden slutten av 1800-tallet hadde den vært omgitt av hemmeligheter og mystikk – og skumle rykter.
Under kong Haralds signingsferd i 1991 ga han Solstråleøya til Tysnes kommune. Da ordla en kjent lokalpolitiker seg slik: «Slottet var kvitt eit problem og Tysnes fikk eit!»
Han fikk rett. Kommunen skulle slite i mange år med å finne penger til vedlikehold som tidligere ble bekostet av kongehuset. Vegetasjonen tok over og bygningene forfalt.
Stygg bygdesladder
Som treåring, i 1906, fikk kronprins Olav den bortgjemte holmen i Godøysundet som gave fra en eksentrisk engelskmann, John Musgrove. Det vil si – den unge prinsen fikk formelt gaven fra Ada L. Musgrove.
I 1889 hadde John og Ada L. Musgrove dukket opp som fra intet i kystsamfunnet nord for Tysnesøy. Musgrove kjøpte den 17 mål store Olderholmen og den halvparten så store Erleholmen for 2.000 kroner. Den største av dem ble omdøpt til Solstråleøya.
Da var John Musgrove en voksen mann på 54 år, mens Ada var ei jente på 11 år. I lokalsamfunnet fikk bygdesladderen straks vann på mølla – hvem var disse menneskene og hva var forbindelsen mellom dem?
Ikke alle ryktesmedene var like ærerike mot de to. Noen hadde vondt for å tro godt om den aldrende mannen som slo seg ned alene med en pur ung jente.
Den vanligste versjonen var at Ada var Mr. Musgroves datter eller barnebarn, mens andre antydet at det slett ikke var noe slektskap mellom dem og at forholdet var av en helt annen art.
I våre dager hadde nok barnevernet kommet brennkvikt dersom en ung pike og en aldrende mann slo seg ned og ble boende i isolat − uten skolegang eller samkvem med andre barn.
Les også: (+) Kong Olav hadde et plagsomt handikap få visste om
Kråkeslott
Ryktene om bygdefolkets oppfatning nådde også kong Olav. I Kjell Arnljot Wigs bok om kongens tilbakeblikk i 1977, fortelles det om hvordan folk rodde rundt øya i håp om å få et glimt av de merkelige eneboerne.
Folkesnakket skjøt ytterligere fart da Mr. Musgrove fremsto som en særdeles holden kar. Engelskmannen selv var ikke spesielt meddelsom når det kom til private anliggender, så bygdesnakket nådde stadig nye høyder.
Det ble hvisket om at han var en høytstående person som hadde falt i unåde og blitt landsforvist av dronning Victoria, at han var general i den engelske flåten, hadde vært lord – og noen trodde til og med at han var tidligere visekonge av India.
På denne tiden var holmene ganske nakne og fri for vegetasjon. Musgrove fikk lokale mannfolk til å frakte store mengder jord med båt til Solstråløya.
Etter hvert ble det meste av øya dekket, slik at det kunne anlegges store hageanlegg med en karpedam i skikkelig engelsk stil, selv om det nok helst var bekkørret som måtte tilbringe livet i dammen.
Samtidig satte Musgrove i gang et gedigent byggeprosjekt; det reneste engelske slott i miniatyr. Det ble et staselig byggverk, nesten som en borg, med vindusflater, tårn, paviljonger og til og med skyteskår på gesimsene.
Kong Olav kalte byggverket et kråkeslott.
Eget ishus til whiskyen
På bildene fra den tiden ser det hele ganske imponerende ut, der de svært unorske byggene tronet øverst på Solstråleøya. På flaggstangen vaiet Union Jack i vinden.
Utenfor slottet ble det anlagt eget ishus. Det ble lenge snakket om at Musgrove var svært glad i whisky – med is.
Engelskmannens lykkelige dager varte ikke evig. Utveien ble å gi bort hele stasen til sønnen til Norges nye kongepar, Haakon og Maud.
Maud var datter av kong Edvard VII. 22. juli 1896 giftet hun seg på Buckingham Palace med danske prins Carl. I 1903 fikk paret sitt eneste barn, som ble døpt Alexander Edward Christian Frederik. Som kongelige i Norge byttet far og sønn navn til Haakon og Olav.
På kongeparets 10 års bryllupsdag, søndag 22. juli 1906, ankret det midlertidige kongeskipet D/S «Mira» opp utenfor Solstrålesøya.
Les også: Ildsjelen Astri har viet livet til å hjelpe andre: – Vi må bli flinkere til å se hverandre
Kjærkommen gave
For det nyslåtte norske kongeparet var gaven kjærkommen. Ironisk nok hadde Mr. Musgrove sørget for at eiendommens offisielle navn var «Fortinbras», altså Shakespears fiktive norske kronprins i skuespillet «Hamlet».
Selv om herskapshuset på Solstråleøya så både fint og fjongt ut, skjulte det et stort behov for vedlikehold og renovering. Dessuten lå stedet isolert og utenfor allfarvei, selv med hyppige anløp av fjordabåtene.
Stedet ble så lite brukt at Musgroves slott ble revet i 1927. Samme år ble det bygd en laftet tømmerhytte på de gamle murene, kalt Kronprinshytta.
Kronprins Olav hadde vært på Solstråleøya som smårolling, der han sprang rundt i matrosdress og lue fra den kongelige norske marine – og hadde en spaserstokk, akkurat som sin far.
Etter at han fikk sin egen hytte, gjenopptok han besøkene. Også barna tilbrakte tid på hytta på Solstråleøya.
I 1932 var både kronprins Olav og kronprinsesse Märtha (Olavs kusine) på sommertur og paret var svært begeistret over sitt opphold. De ble, ifølge Dagbladets omtale, «mottatt med stor begeistring overalt hvor de viste sig.»
Siden 1928 hadde båtbygger Hjalmar H. Solberg fra Strandebarm vært ansatt som kronprinsens forpakter av eiendommen.
I tillegg bygde Solberg flere seilbåter for kronprinsen. Blant annet lå hans staselige «Norna IV» i båtnaustet på Solstråleøya under hele krigen. Av en eller annen grunn lot okkupasjonsmakten den kongelige eiendommen stå i fred.
I 1947 ble Kronprinshytta solgt og flyttet til Godøysund Turisthotell. Den ble montert bak den bestående hotellbygningen og står der den dag i dag.
Les også: Kong Harald om den store sorgen: – Jeg fikk ikke tatt farvel
Da sannheten kom på bordet
På 1990-tallet fikk to utflyttede tysnesinger, Kåre Bolstad og Norolf Henriksen, en idé om at de ville komme til bunns i Solstråleøyas hemmeligheter.
Dødsboet til kong Olav, altså hans barn Harald, Ragnhild og Astrid, hadde da gitt eiendommen til Tysnes kommune under kong Haralds signingsferd i 1991.
Fortsatt svevde alle i villfarelsen om at det var en høybåren fyr som i sin tid hadde gitt bort eiendommen. Så sent som i mars 1992 skrev Sven Gj. Gjeruldsen i Dagbladet, den gang hoffreporter og nå Slottets assisterende kommunikasjonssjef, at kong Haralds «storslåtte gave» hadde blitt gitt til kronprins Olav av den britiske adelsfamilien Musgrove.
Bolstad og Henriksen skjøt brutalt ned den glamorøse oppfatningen av Mr. Musgrove. De fant ut at Mr. Musgrove slett ikke var så adelig som lokalbefolkningen hadde snakket om.
Han var i stedet en telegrafingeniør som i 1881 hadde arvet 10.000 pund i kontanter og en rekke eiendommer og bygårder i London av sin grandonkel, sir John Musgrove, senere Lord Mayor og borgermester i London.
Telegrafingeniøren hadde blitt bedratt av sin kone som hadde vært utro med hans egen bror – og derfor hadde norgesvennen slett ikke noe ønske om at hun skulle få sin del av arven. I stedet «forsvant» han. Han dro først til Australia og besøkte sin sønn Hubert, som hadde giftet seg med en engelsk enke med to barn. Det var der han første gang møtte Ada Louise, som altså var sønnens stedatter.
Musgrove tok så hånd om sitt stebarnebarn og brakte henne til Europa. Slik havnet de etter hvert på Solstråleøya. I 1897 ble Ada adoptert av Mr. Musgrove.
Mr. Musgroves liv endte tragisk, akkurat som i Shakespears berømte verk. Han døde lutfattig en stormfull natt i 1907 i Scarborough. Det var bare 20 pund igjen i hans bo.
Adoptivdatteren Ada ble gift i 1910 og døde allerede i 1921. Hennes enkemann arvet Erleholmen, og solgte den senere til en bergensfamilie.
Les også: (+) Langsomt forsvinner storbyene i havet – hvorfor går det motsatt vei i Oslo?
Kongen grep inn
Datteren til kong Olavs tidligere oppsynsmann fikk eksklusiv bruksrett til barndomshjemmet.
Men det ville ikke fylkesmann Håkon Randal, kongens sendebud i daværende Hordaland, vite av uten videre.
Det endte med at han måtte stå skolerett for kong Harald som forsikret at Margit Liv Schnelle selvsagt skulle ha livslang bruksrett.
Den 91-årige Schnelle bor nå på aldershjem i Bergen og har ikke besøkt Solstråleøya på mange år. Hun husker godt at hun håndhilste på kong Olav da han på 1970-tallet kom med kongeskipet for å inspisere sin øy.
− Han var en litt høytidelig mann, veldig engelsk, minnes hun.
− Dessverre klarte ikke kommunen å vedlikeholde øya, sier hun.
Kong Harald ville at øya spesielt skulle tilrettelegges for funksjonshemmede. Fortsatt er den utilgjengelig for rullestolbrukere.
I dag står bare grunnmuren igjen etter slottseventyrene på Solstråleøya som har involvert folk fra mange land.
Nå duger det i det minste som hønsegård for hardføre islandske fjærkre som ivrig blir passet på av skoleunger fra Tysnes. For en venneforening og den lokale skolen har opprettet «Blå skule» der elevene nå kappes om å få bli med på turene til Solstråleøya der de sørger for å passe på de tidligere kongelige gemakkene.
Svevende svar
Kommunikasjonssjef Guri Ofstad Varpe ved Det kongelige hoff svarer svevende på Vi Menns spørsmål om hvorfor Solstråleøya ble værende i kongehusets eierskap i så mange år etter at eiendommen sist ble benyttet.
«Solstråleøya var en gave til Kongefamilien og Kronprins Olav da han var 3 år. Ved tronskiftet i 1991 var det naturlig å overlate øya til Tysnes kommune til bruk for allmennheten», svarer hun i en e-post.
− Er kongehuset fornøyd med hvordan Tysnes kommune har forvaltet eiendommen etter at den ble gitt som gave i 1991?
«Etter det Det kongelige hoff er kjent med så forvaltes øye i henhold til gavebrevet fra 1991.»
− Ville kongehuset i dag takket ja til å ta imot en slik gave?
«Med dagens gavereglement ville det ikke vært aktuelt å takke ja til en slik gave i dag.»
