Komfortabel krigsmaskin

Krig skal ikke være behagelig. Men hva om eksepsjonelt god fremkommelighet, taktiske kjøreegenskaper og mange bruksområder tilfeldigvis også gir en god kjøreopplevelse?

– Soldater skal huske at de er i et taktisk kjøretøy, uttaler generalmajor i den amerikanske hæren, Pete Bogart, til forsvars­magasinet «Task & Purpose».

Standard kjøretøy

Under andre verdenskrig var universalkjøretøyet en «Jeep». Det er egentlig en bokstavering av engelsk uttale av forkortelsen «GP» – General Purpose. Bilmerket «Jeep» eksisterer fortsatt i beste velgående som sivilt bilmerke, i en utførelse som kan minne om den kjente forfaderen. Men den gamle Jeep’en er for lengst pensjonert i militær sammenheng. Men «GP» i betydningen «General Purpose Vehicle» er fortsatt en betegnelse på et «standard kjøretøy» i det amerikanske forsvaret.

I US Army og US Marines er det den velkjente «Humvee» som har hatt denne rollen siden 1985. Egentlig heter kjøretøyet «High Mobility Multipurpose Wheeled Vehicle», forkortet til HMMWV. Man skjønner hvorfor det i daglig­tale heller omtales som «Humvee».

Humvee’en hadde sin internasjonale debut på Farnbourough Air Show utenfor London i 1984 og var i kamp første gang under golfkrigen i 1991. Den er et terrenggående kjøretøy produsert av amerikanske AM General LLC. Og som navnet antyder, brukes det i en rekke roller som for eksempel feltvogn, sambands­bærer, våpen­bærer eller ambulanse.

Kampenheter i den amerikanske hæren og US Marines er de største brukerne, men den tjeneste­gjør også i flere andre lands forsvar, blant annet i Danmark.

Svakheter

Humvee har allerede gjort lang og tro tjeneste, og lever fortsatt i beste velgående. Den har imponerende mobilitet, er rask og ekstremt pålitelig. Men den har sine svakheter.

Egentlig er kjøretøyet designet for bruk på en europeisk slagmark. Det ville medført kjøring over lange avstander og manøvrering i et helt annet scenario enn i de kampene den faktisk har vært i bruk i: Irak og Afghanistan.

I et europeisk scenario, mot en fiende som for eksempel Russland eller Kina, ville nok den største trusselen være våpen som kommer luftveien: Målsøkende missiler fra fly og bakke-til-bakke missiler. I en slik situasjon er det viktig å være så lite synlig som mulig og kunne forflytte personell og materiell raskt.

Irak og Afghanistan bød imidlertid på en helt annen utfordring: Veibomber – enten i form av miner eller mer hjemmelagde «Improvised Explosive Devices» – IED, på norsk: Improviserte bomber. Det var ikke noe Humvee var designet for å takle.

Pansring har sin pris

Under operasjon Iraqi Freedom var det nesten dagligdags at en Humvee ble sprengt i lufta. Ikke så rart da at kjøretøyet ikke ble spesielt populært blant soldatene. 3481 amerikanske soldater ble drept i Irak, ifølge tall fra US Defense Department. Mange av dem som overlevde IED-angrep kom hjem uten armer eller ben, og noen ganger med et ugjenkjennelig ansikt. Både militære ledere og politikere innså at noe måtte gjøres. Humvee var simpelthen ikke godt nok beskyttet mot sprenglegemer i veibanen som i prinsippet kunne vært farlig nok for en stridsvogn.

Den amerikanske hæren rår også over kjøretøy i kategorien «MRAP» – Mine Resistant Ambush Protected (på norsk: mine-resistente, bakholdsbeskyttede kjøretøy). Dette er lettpansrede personellkjøretøy på hjul, som har god beskyttelse mot veibomber og bakholdsangrep. Men dette er større kjøretøy som hverken har den manøvrerbarheten eller mangfoldet av bruksmuligheter man har med en Humvee. Effektive i noen situasjoner, men med en vekt på over 20 tonn blir de ofte både for tunge og for langsomme i en kampsituasjon.

Den umiddelbare løsningen var å bygge om Humvee’ene med bedre pansring. Men mer pansring har sin pris. Det gir større vekt og dermed større drivstofforbruk. De blir mindre egnet til kjøring i vanlig trafikk, og de blir vanskeligere å transportere. Man må hele tiden gjøre en vurdering av beskyttelse i forhold til ytelse.

Dyr avløser

US Marine Corps (USMC), som er en stor bruker av Humvee, var blant dem som sterkest motsatte seg en ombygging eller oppgradering av Humvee. De mente at man trengte en ny type kjøretøy og hadde i tillegg sine egne krav til en «GP» som Humvee uansett ikke helt kunne oppfylle.

Pentagon besluttet å finne en bedre løsning, og i 2006 ble JLTV-programmet godkjent. Det tok imidlertid nesten et tiår før kontrakten for de nye kjøretøyene ble tildelt Oshkosh Corporation i august 2015. Selskapet var ikke alene om å kjempe om den lukrative kontrakten. Også Humvee-produsenten AM General og Lockheed Martin var med å kjempe om kontrakten for både US Army og Marine Corps.

Oshkosh Corporation, med hovedkontor i Oshkosh i Wisconsin, har 16 000 ansatte og produserer både militære og sivile kjøretøy. Selskapet ble grunnlagt i 1917 med en forretning tuftet på et firehjulstrekk-system patentert av William Besserdich og Bernhard Mosling.

Det amerikanske forsvaret er fra før av en stor kunde på de litt større kjøretøyene med betegnelsen «Medium Tactical», «Heavy Tactical» og «MRAP», altså alt fra terrenggående lastebiler til mobile plattformer for tyngre våpen, og store pansrede kjøretøy.

En drøm å kjøre

JLTV har en pansring på under­siden som omtrent tilsvarer et MRAP (Mine Resistant Ambush Protected) kjøretøy. De får ekstra forsterkninger i setene, og er forsynt med teknologi som er designet for å absorbere og avlede eksplosjoner. Det gir mannskapet en vesentlig økt beskyttelse mot veibomber, men det gjør også at JLTV blir en god del tyngre enn en Humvee, og i teorien mindre manøvrerbar. Men soldater som har testet JLTV er fulle av lovord.Staff Seargant Robert Sanders i 1st Armored Brigade Combat Team er en av dem som nettopp har gjennomgått opplæring på JLTV og uttaler seg til «Task & Purpose»:

– Det er det mest behagelige taktiske kjøretøyet jeg noen gang har kjørt. Fjæringen er helt utrolig, setene er mer komfortable, og jeg har plass til kaffekoppen.

Fjæringen på en JLTV vandrer en halv meter, og setene er konstruert slik at ryggen kan tilpasses slik at den tar hensyn til at man har på seg stridsutstyr eller en ryggsekk.

– Sammenlignet med Humvee er kjørekomforten som natt og dag, uttaler han.

I terreng der man nærmest måtte kjøre i gangfart med Humvee, kan man trå på gassen i en JLTV. Man kan kjøre over grøfter på 30–40 cm i 60 km/t uten problemer.

– Men man må huske på at hengeren neppe tåler det samme, poengterer sersjant Donald Varagas som har øvelseskjørt JLTV ved Fort Stewart i delstaten Georgia.

Flere versjoner

JLTV bygger på bemerkelses­verdig mye sivil teknologi. Det har nok sin bakgrunn i at produsenten Oshkosh Corporation også produserer kjøretøy for brann og redning, flyplasskjøretøy og andre kommersielle kjøretøy. Blant annet er motoren i JLTV en modifisert versjon av en Duramax V8 som man også finner i store sivile pickup’er som Chevrolet Silverado og GMC Sierra.

JLTV er et kjøretøy som skal fylle flere roller. Standardversjonen er først og fremst beregnet på frakt av personell og last, men den finnes også i varianter beregnet for påmontering av forskjellige våpensystemer – fra maskingevær til tyngre våpen. I tillegg kan den fungere som kommandosenter med avanserte kommunikasjonssystemer.

Kjøretøyet leveres også i konfigurasjoner som har større lastekapasitet enn standardversjonen, og en egen variant som er beregnet på å være trekkvogn for andre våpensystemer. Standardversjonen har en lasteevne på 1,6 tonn, mens «JLTV Utility»-versjonen kan laste 2,3 tonn.

Gjenbruk av et godt grunn­design er god militær strategi.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn