Kirkevalget skulle bygge opp fellesskapet
Ulmebrann i Guds hus
En eim av svovel hviler over Den norske kirke. Gudshus legges ned, medlemmer flykter. Og blant mange av dem som er igjen råder uforsonlig splittelse. Nå skal de fordele makt over milliarder av kroner, tro og politikk.

Den knusende dommen kunne høres ut som en oppsummering av et valg i en totalitær stat:
Totalt uakseptabelt fra et demokratisk perspektiv. Skandale. Lekestue. Kandidater med etternavn som begynner på en bokstav tidlig i alfabetet har størst sjanse for å bli valgt.
Men kraftsalvene ble faktisk rettet mot Kirkevalget i Norge 2015, og ble ytret av den anerkjente statsviteren og valgforsker Frank Aarebrot.
Kirkeministeren burde grepet inn
– Etter min oppfatning burde kirkeministeren gripe inn, suspendere valget og si at dette ikke er et valg, så inkompetent er det gjennomført, sa Aarebrot, ifølge TV2.
I Oslo ble en valgfunksjonær bortvist etter at velgere ble spurt om de ville stemme på homolista i kirkevalget. Listen til Åpen folkekirke var nemlig borte i flere stemmeavlukker.
– Flere har klaget på det de mener er overivrige valgmedarbeidere som har forsøkt å påvirke valget, sa valgkoordinator i Oslo bispedømmeråd, Gry Friis Eriksen, til NRK.
Om få dager er det på'n igjen: Valget som koster 89 millioner kroner å gjennomføre. Der deltagelsen er så lav at man kan spørre om resultatet kan regnes som demokratisk. Og der tro og politikk blandes sammen – med uforsonlige fronter, krangler og splittelse som resultat.
Nedlagt
Det er en helt vanlig sommersøndag. Kirkens dør er både høy og vid, men den er stengt.
Østre Aker kirke i Oslo har 500 sitteplasser. Den mektige teglsteinskirken fra 1860 ruver på en høyde, omkranset av kirkegård. Utenfor den; folkerike boligområder som Ulven, Hovinbyen og Teisen.
På den låste døren står det at gudstjenesten avholdes i Haugerud kirke, tre kilometer østover. Teoretisk sett har Haugerud og Østre Aker menighet 12 500 medlemmer. Likevel var Østre Aker blant de ni Oslo-kirkene som i fjor ble foreslått nedlagt. Alle så nær som én ligger i det som regnes som Oslos østlige bydeler.
Offisielt er forklaringen flere år med underskudd i Oslo Kirkelig fellesråd. Ute i menighetene – det vil si; blant kirkegjengerne som er igjen av dem – råder andre oppfatninger:
Én prest skylder på motorveier. En annen skylder på penger. En tredje ønsker ikke å bli sitert, men peker på dype motsetninger som ellers er å finne igjen i sinte kommentarfelt på nettet.

Råtner på rot
Medlemstallet i Den norske kirke stuper; ned 214 000 siden 2014 til 3,7 millioner i 2018, ifølge Statistisk sentralbyrå. På tre år fra 2015 har antallet døpte sunket 16 prosent, antallet konfirmerte med 11 prosent, deltagere på søn- og helligdagsgudstjenester likeså. Til og med kirkebesøket på julaften har sunket i årene 2015–2018 (fem prosent).
Dette til tross for at Norges befolkning i samme periode har vokst – fra 4,9 til 5,3 millioner fra 2011 til 2018.
– Motorveiene, trafikken, trafo-stasjonen og omgivelsene har vært smed på å skape barrierer mellom befolkningen og Østre Aker kirke, sier sokneprest i Østre Aker Carsten Schuerhoff til bydelsnettstedet paadriv.no.
Da Vi Menn besøkte en menighet på Oslos beste vestkant, tonet ledelsen ned betydningen av nedleggelsen av Grünerløkka-kirkene Jakob og Sofienberg. De sa videre at kirken er forpliktet til å innta en liberal posisjon i debatten om migrasjon og flyktninger. De rettet skarp kritikk mot Sylvi Listhaug, men ba innstendig om at dette ikke må siteres.
I sin bok Der andre tier skriver Sylvi Listhaug at kirken råtner på rot, og er mer en arena for politikk enn forkynnelse av den kristne tro.
– Kirken har vært en av de viktigste og sterkeste pådriverne for en liberalisering av asylpolitikken, hevder Listhaug i boken.

Priskrangel
Om Listhaug har en betydelig tilhengerskare, har hun også sterke motstandere innen kirken:
– Kirken råtner ikke, svarte Vestre Aker-prost Trond Bakkevig i en NRK-kronikk.
– Tvert imot vil den hver dag holde troens, barmhjertighetens og kjærlighetens flamme levende.
I 2015 holdt NRK en duell mellom Listhaug og Den den høyest rangerte representant for Den norske kirke, biskop Helga Byfuglien, om flyktningstrømmen til Norge.
« Det er til og med laget lover for å ta folk som er uenige.
Jo Hedberg, Bønnelista
– Uroen er først og fremst hvordan skal vi som fellesskap i vår del av Europa ta imot dem som kommer her med håp om å få en fremtid. Det har en pris. Den prisen er ganske høy. Men den prisen ønsker vi at det norske folk skal betale, sa Byfuglien.
– Regningen er det de som har minst i vårt samfunn som kommer til å betale, kontret Listhaug, med henvisning til økte skatter og avgifter.
Listhaug har ikke besvart henvendelser fra Vi Menn.

Kampen pågår
Frontene i kirken har navn, valglister og program.
• Åpen Folkekirke har en liberal profil.
• Bønnelista er mer konservativ, og bygger på at bibelen forklarer seg selv.
• Nominasjonskomiteens liste er blanding av liberale og konservative, og skal speile
et mangfold av oppfatninger.
– Etter at vi vant valget i 2015 har vi bidratt til å åpne den norske kirken ved å vise at den er for alle, sier Åpen Folkekirke-leder Gard Sandaker-Nielsen, til Vi Menn. Han er leder for Oslo bispedømmeråd og sitter i bydelsutvalget på Grünerløkka for Arbeiderpartiet.
Åpen folkekirke har fortsatt vigsel av likekjønnede som fanesak, selv om Den norske kirkes storting, Kirkemøtet, i januar 2017 vedtok ny vigselsliturgi for likekjønnede par.
– Men kampen er ikke over. Det er ikke noe A- eller B-medlemskap. Vi måler ikke tro eller tvil. Kirkerommet er for alle, sier Sandaker-Nielsen. Han påpeker:
– Bønnelista ønsker å reversere vigselsliturgien.

Politisk korrekt
Bønnelista stiller lister i ni av 11 bispedømmer, og mener å ha oppskriften på å snu medlemsflukten i kirken:
Bønn og bibelbruk er det viktigste grunnlaget for bedre menighetsliv og økt tilslutning, står det på nettsidene til Bønnelista.
– Kirken står dårligst i de store byene, sier leder for Bønnelista, Jo Hedberg fra Tønsberg. Han peker ut Oslo som et veldig liberalt bispedømme.
– Det gjenspeiler en liberal, ikke-bibelsk kirke som vi vil vekk fra. Folk finner det helt uinteressant å bruke en slik kirke, og da blir den tom. Vi tror at kirken blir mer interessant for folk hvis de møter en reell kirke.
– Hva er forskjellen på en reell kirke og en liberal kirke?
– I en såkalt konservativ kirke forkynnes Bibelens budskap, og det kan være ubehagelig for alle og enhver. Da har kirken noe å levere, og da vil man også kunne få kontakt med den levende Gud. I en liberal kirke tilpasses budskapet til det som er politisk korrekt.
- Politisk korrekt?
– Vigsel av likekjønnede er Åpen folkekirkes hovedsak. Nå kommer dette med flytende kjønn. Det er til og med laget lover for å ta folk som er uenige. Bibelen sier at likekjønnet samliv er synd. Når man sier at dette ikke er galt, hva skal man si at er galt da?

Herre eller livmor
Grønland kirke, også kjent som Østkantens katedral, feirer 150 år i år. Kirken er viden kjent for sin frokost under homobevegelsens Pride-festival, og åpenhet mot muslimer. Norges første preken holdt av en kvinne, fant sted i Grønland kirke i 1921. Vi Menn teller 35 personer ved gudstjeneste i kirken med 880 sitteplasser.
– I dag kalte jeg Gud for livmor, sier sokneprest Lars Martin Dahl.
– Men du sa herren også?
– Ja, Man kan ikke endre bibelteksten for at den skal passe eventuelle synspunkter.
– Mange prester og biskoper i Den norske kirke har markert seg som innvandringsliberale. Står kirken på venstresiden i politikken?
– Det finnes 3,7 millioner medlemmer i kirken og like mange politiske ståsted.
– Om folk på høyresiden kommer i kirken og får høre at de skal være innvandringsliberale. Da føler de seg kanskje ekskludert?
– I vår liturgi ber vi til én som selv var flyktning, sier Dahl, og minner om at Jesus var flyktning som gutt og flyktet til Egypt.
– De personene vi snakker om, er først og fremst mennesker.
Sogneprest Dahl mener det er en økonomisk krise i kirken. Mange av dem som deltar i Grønland kirke er ikke lutheranere. Da følger det ikke med noen økonomi, da økonomien følger av medlemskap, påpeker Dahl. Han understreker at man får midler for tradisjonelt kirkelig arbeid. Men for eksempel å danne ring rundt Grønland moské etter terrorforsøket mot al-Noor moskeen, er en type arbeid som det ikke finnes særlig økonomi til.

Hemmelig pengebinge
Maktkampen i kirken mellom liberale og konservative handler ikke bare om homofile- og transpersoners plass i kirken. Den handler også om penger.
Den norske kirke forvalter mange milliarder kroner: Både det statlige tilskuddet på to milliarder og den kommunale kirkeøkonomien på fire milliarder, har ligget stabilt over tid. I tillegg får menighetene i Den norske kirke hvert år 320 millioner til trosopplæring.
Kirkens pengebinge er Opplysningsvesenets fond. Fondet har eiendom og verdipapirer verdsatt til 4,4 milliarder kroner. Fondet skal skape verdier for Den norske kirke. I 2018 overførte fondet 101 millioner til Den norske kirke.
– Mesteparten av pengebruken til kirken ligger fast i lønninger i bispedømmene og drift og vedlikehold av kirkebygg, sier Åpen folkekirke-leder Sandaker-Nielsen. Det strategiske ved bispedømmerådets virksomhet er viktigere enn pengebruken.
– En av de viktigste oppgavene bispedømmerådet har er å tilsette prester, sier Gard Sandaker-Nielsen.


Økt deltagelse – tross alt
- Valgdeltagelsen ved kirkevalget i 2015 var på 16,73 prosent. Nok til at man har et representativt demokrati i Den norske kirke?
– Det er avhengig av hva du sammenligner med, sier statsviter Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning og ekspert på lokaldemokrati og politiske partier.
– Dette er jo mye lavere enn ved stortings- og kommunevalg. Men det spørs om det er rimelig å sammenligne kirkevalg med politiske valg, sier han, og peker på at deltagelsen ved kirkevalg tross alt har økt betydelig etter at kirkevalget ble besluttet gjennomført sammen med kommunevalget, og med direkte valg til bispedømmeråd.
Før den tid var valgdeltagelsen rundt 4 prosent.
– Det er grenser for hvor høy deltagelsen kan bli, når mange av kirkens medlemmer sjelden går i kirken og er lite engasjert i kirkelige spørsmål, og når det ikke alltid er så tydelig forskjell mellom lister og kandidater, sier statsviter Jo Saglie.