Katastrofene som ga oss liv

Det er flaks at vi lever. Bare det å begynne å tenke på hvor mye som har skullet klaffe for at du eksister er så tilfeldig og latterlig usannsynlig at det plutselig virker nærliggende at du kommer til å vinne i Lotto til helgen.

En ting er at foreldrene dine har truffet hverandre og funnet tonen lenge nok til at de har hatt sex i nøyaktig det øyeblikket du lå klar til utskytning fra pungen, og du var atpåtil den kjappeste av de små rumpetrollene.

Gang usannsynligheten for at det har skjedd med foreldre, besteforeldre og øvrige forfedre tilbake til Funisia dorothea fant opp kjønnslig reproduksjon en gang på jorda for 550 millioner år siden.

En helt annen ting er at oddsen for at det i det hele tatt er vårt solsystem har blitt noe av og at det har vært mulig å utvikle liv på den tredje planeten fra sola.

Når vi i tillegg vet at det har inntruffet ganske oppsiktsvekkende ting på planeten vår i løpet av de 4,5 milliarder årene som har gått fra den var en sydende ildkule og fram til at akkurat du sitter og leser akkurat denne artikkelen akkurat nå på en stort sett hyggelig grønn planet som er hjem for omtrent to milliarder arter, så er det vel verdt å levere en kupong på Tippingen på lørdag.

Her er noen av de mest dramatiske hendelsene som har formet oss og våre omgivelser.

Oksygenkatastrofen

For livet på jorda var det faktisk en katastrofe at oksygenet kom. Den dominerende livsformen på jorda den gang var nemlig de anaerobe bakteriene, og de trivdes aller best i den kvelende blandingen av gasser som dekket planeten de første to milliarder årene.

Men for omkring 2,4 milliarder år siden steg plutselig oksygennivået fra så og si null til bortimot en fjerdedel av dagens nivå, og at denne utviklingen raskt ble akselerert av såkalte cyanobakterier. Dette er blågrønne alger som kunne gjøre om sollys til energi (fotosyntese), og i prosessen skape oksygen.

Forskere er usikre på omstendighetene rundt denne utviklingen, men nyere forskning peker på at disse cyanobakteriene kan ha eksistert i omtrent 300 millioner år før oksygenet fikk ”fotfeste”, men at oksygenproduksjonen til å begynne med ble holdt i sjakk av store mengder gasser produsert av massive vulkanutbrudd.

Når vulkanaktiviteten roet seg ned, skal imidlertid oksygenet ha bli gitt muligheten til å konsentrere seg og spres.

Som et resultat ble atmosfæren pustbar og jorda fikk et ozonlag som ga beskyttelse mot de dødelige ultrafiolette strålene fra sola. Men for de anaerobe bakteriene var det døden.

Les mer om katastrofen på Wikipedia.

Snøballjorda

Funn av såkalte flyttblokker (populært kalt kampesteiner), malplasserte steiner som inneholder bergarter som slettes ikke likner dem som ligger i grunnfjellet, i den namibiske ørkenen tyder på at den en gang må ha vært belagt av isbreer.

Dette har vært med på å gi grobunn for en teori om at det aller meste av jorda var isbrelagt en gang for mellom 1000 og 542 millioner år siden, nærmest en snøball som gikk i bane rundt sola.

Denne teorien har møtt en del motgang, blant annet har russiske matematikere regnet seg fram til at jorda mest sannsynlig ikke ville ha greid å tine opp igjen om den først var blitt en snøball og andre forskere har påpekt at havene inneholder for mye varme fra sola til at de fullt ut kan bli fullstendig isbelagt.

Imidlertid har en forsker fra Harvard ved navn Francis McDonald publisert forskningsresultater som viser at det har vært isbreer inntil ti grader fra ekvator, og at de har holdt seg der i minst fem millioner år. Stadig flere forskere tror nå at slutten på snøballjorda kan ha lagt grunnlaget for den kambriske eksplosjon, og det store mangfoldet av arter som oppsto da.

Les mer om snøballjordeffekten på Wikipedia.

«Den store døden»

I løpet av de 600 millioner årene det har eksistert komplekst liv på planeten vår, har vi vært utsatt for fem store hendelser som har utslettet arter og utryddet store deler av livet på planeten.

Den mest kjente er da dinosaurene pakket sammen i overgangen fra kritt- til paleogenperioden (tidligere tertiær) for 65 millioner år siden. Det begynte med at en asteroide slo inn i Yucatanhalvøya i det som nå er Mexico, og satte hele det nordamerikanske kontinent i brann.

Støv og aske skygget for solen i flere år, og dinosaurene som var avhengige av sollys for å varmes opp, var blant artene som ble utryddet.

Imidlertid var det en hendelse for 251 millioner år siden som overskygget denne utdryddelsen.

«Den store døden» markerte overgangen mellom perm og trias, og er den største utryddelsen noensinne. Man regner med at nesten 90 prosent av alle marine arter, og 70 prosent av dem på land, ble utryddet på det som i det virkelig store bildet må sies å ha vært et øyeblikk. Det vil si et sted mellom 10.000 og 50.000 år.

Den direkte årsaken til denne massedøden kom av en kraftig reduksjon av plankton. Hva som forårsaket denne reduksjonen vet man ikke, men det kan ha vært en asteroide, strålestorm fra en supernova eller klimaendringer. Eller en kombinasjon av disse.

Den mest populære teorien stammer fra forskning utført ved Stanford og er ledet av Jonathan Payne. Her mener man at den mest sannsynlige årsaken er en rekke massive vulkanutbrudd i Sibir som forgiftet verdenshavene med oppløst karbondioksid.

Les mer om massedød på Wikipedia.

Istid strikes back

For omtrent 12.900 år siden sluttet det som skulle ha vært den forrige istiden. Skandinavia hadde med noen få unntak ligget under is i nesten 100.000 år, det samme gjaldt store deler av landområdene på den nordlige og sørlige halvkule, og i resten av verden steg gjennomsnittstemperaturen jevnt og trutt.

Så plutselig snudde det.

Gjennomsnittstemperaturen falt med dramatiske åtte grader på utrolig kort tid. Tidligere har man regnet med at det kan ha skjedd i løpet av en periode på ti år, men nyere forskning har estimert med at det kan ha skjedd på bare noen få måneder.

Det er lansert ulike teorier for hvordan dette kan ha inntruffet, og den lengstlevende er nok at en stor isbarriere i det som i dag er Canada skal ha brutt sammen, og sluppet enorme mengder iskaldt brevann ut i Atlanterhavet. Dette skal ha redusert saltinnhold og vanntettheten, og dermed skal Golfstrømmen ha blitt presset sørover, og kulda skal ha bredt seg utover Nord-Amerika, Europa og Afrika som en følge av dette, og innledet perioden som blir kalt Yngre Dryas.

Det som imidlertid ikke lar seg forklare med denne teorien er at temperaturen skal ha steget nesten like dramatisk 1000 år etter, med omtrent åtte grader i løpet av bare et tiår.

Den britiske astronomen Bill Napier skal derfor ha lansert sin egen teori, nemlig at jorda skal ha kollidert med halen til en enorm komet, og at disse kometrestene kan ha satt i gang store branner og etterlatt støv i atmosfæren som har stengt sollys og varme ute. Han støtter seg blant annet på funn av et tynt lag med sot som er avsatt da Yngre Dryas inntraff.

Som en følge av tørrere klima skal Yngre Dryas blant annet ha ført til at jordbruket oppsto i Midtøsten, og etter at isen trakk seg tilbake fant etter hvert de første menneskene omsider veien til våre trakter.

Les mer om skikkelig vintervær her.

Winter is coming

Selv om det føltes litt sånn for et par vintre siden, er det altså over 10.000 år siden siste istid. Imidlertid har det vært skikkelig kalt i en lengre periode etter den tid også.

Fra 1815 til 1819 falt gjennomsnittstemperaturen med like mye som den har steget de siste hundre årene med global oppvarming. Et vulkanutbrudd i Indonesia i april 1815 skal ha vært den viktigste årsaken til den globale nedkjølingen.

Tamboravulkanen spydde ut så mye aske at solskinnet uteble i store deler av verden, og 1816 har blitt stående i historien som året uten sommer. Avlinger ble ødelagt i Nord-Amerika, Europa og i Asia, og i Europa alene døde så mye som 200.000 mennesker.

Forskning fra Sør-Dakota State University kan imidlertid tyde på at nedkjølingen startet fem år tidligere, og Jihong Cole-Dai og hans kolleger har konkludert med at det må ha vært en liknende Tambora-erupsjon så tidlig som i 1809.

Les mer om sommeren som har slått alle dine drittsommere her.