Jetalderen 80 år
Kappløpet om jetmotoren
Bare fem dager før andre verdenskrig brøt ut, kunne det som til da hadde vært et naturstridig syn bivånes over flystripen Marienehe nær Rostock: Et fly uten propell. Tyskland hadde vunnet det teknologiske kappløpet mot England, og brakt luftfarten inn i en helt ny æra.
Hvorfor har du med deg en hammer? spurte fysikeren og jetmotor-
konstruktøren Hans von Ohain med hevede øyebryn.
Spørsmålet var rettet til testflyger Erich Warsitz, som kom ruslende mot verdens første, men ennå uprøvde jetfly, Heinkel He 178, om morgenen 27. august 1939.
– Dette, sa Warsitz, er nødutgangen min.
Han visste at den eksperimentelle jetmotoren hadde en tendens til overoppheting, at flyets korte vinger ikke egnet seg for glideflukt, og at cockpiten ikke lot seg åpne i en håndvending. En uheldig treenighet, som ikke utgjorde noe drømmescenario for en testpilot.
Til tross for dette ble Erich Warsitz få minutter etter løftet ut av cockpiten – uten bruk av hammer – og båret videre på gullstol til champagnelunsj i messa.
Jetalderen hadde begynt.
Britisk patent
Selve jetmotoren var ingen tysk oppfinnelse. Den æren tilfaller briten Frank Whittle, som tok ut patent allerede i 1930.
Whittle var en genial konstruktør, og samtidig en begavet pilot med en dragning mot det dristige. Han lurte seg inn i RAF i 1923 under falskt navn fordi han hadde strøket på den fysiske testen første gang, og reglementet ga søkerne bare én sjanse.
Den unge piloten, som fort ble kjent for lav snittflyging og djerv luftakrobatikk, kunne fort endt sitt liv i et rykende vrak og dermed utsatt jetmotorens utvikling, i hvert fall i England.
Etter at Whittle hadde kondemnert to fly på kort tid, utbrøt en rasende offiser: – Hvorfor tar du ikke bare alle flyene mine, samler dem i en haug midt på flystripa og setter fyr på dem? Det er raskere!
Whittle utviklet sine teorier om jetmotoren i en oppgave han skrev under utdannelsen i RAF. Omtrent samtidig som konstruksjonen ble patentert, sendte han en forespørsel til det engelske Air Ministry og spurte om de kanskje var interessert i hans nye oppfinnelse? Det var de ikke.
Med den tørre kommentaren «upraktisk», avfeide Luftfarsministeriet den banebrytende oppfinnelsen.
Tyskerne rykker fra
Omtrent samtidig jobbet Hans von Ohain i Tyskland med sin idé om en jetmotor. Denne utviklingen var så sammenfallende i tid – med Whittle et hestehode foran – at engelskmannen senere trodde tyskeren hadde kopiert ham. Likevel ser det ut til å ha vært en kosmisk tilfeldighet at de to mennene utforsket lignende prinsipper samtidig, selv om Ohain nok var klar over det engelske patentet.
Fysikeren von Ohain fikk en mekaniker på et lokalt bilverksted til å bygge en modell av jetmotoren sin for 1000 riksmark. Etter hvert kom han i kontakt med den berømte flykonstruktøren Ernst Heinkel, og med støtte fra Heinkels beste folk, fikk han bygget en fullt fungerende turbojetmotor i september 1937.
Det vil være et velvalgt uttrykk å si at Whittle, som jobbet med mye mindre penger i ryggen i England, snart ble etterlatt i en støvsky.
Topphemmelige forsøk pågikk på Heinkelfabrikken, der et testskur ble bygget med porter som kunne åpnes mot elva Warnow. På den måten kunne stikkflammene fra jetmotoren blåse ut noenlunde ubemerket.
Etter mye prøving, feiling og videreutvikling av motoren, fremskaffet Heinkel et nydesignet flyskrog, en Heinkel He 178.
Motoren ble montert, og 27. august 1939 skulle verdens første jetfly ta til vingene; om det da ikke ville ende som en ildkule på bakken på grunn av en allerede oppdaget eller ennå skjult barnesykdom.
Første jetflight
På grunn av det strenge hemmeligholdet, ankom testpilot Erich Warsitz flystripen Marienehe allerede klokka fire om morgenen for å gjennomføre testflygingen.
Trettitreåringen var allerede en pioner: To måneder tidligere hadde han fløyet verdens første fly drevet av en rakett med flytende drivstoff, en Heinkel He 176. Siden han overlevde denne bragden, var det et visst håp om at han kunne lande i ett stykke denne gangen også.
Testpiloten klatret opp i cockpiten på det lille flyet som var umalt og uten kjennemerker. Jetmotoren, med betegnelsen HeS 3B, ble startet og varmet opp. Warsitz ga tegn til at bremseklossene skulle fjernes, akselererte nedover rullebanen og tok av.
Ved en bisarr skjebnens tilskikkelse ble en fugl sugd inn i luftinntaket; altså historiens første «bird strike» i jetmotor – under historiens første jetmotoriserte flight. Likevel opplevde ikke piloten merkbart tap av skyvekraft.
« ... altså historiens første
«bird strike» i en jetmotor.
Motorkonstruktør von Ohain mistet flyet av syne, og betraktet engstelig armbåndsuret sitt i fem pinefullt lange minutter. Da Warsitz og Heinkelen omsider dukket opp igjen og begynte å sirkle rundt flystripen, undret forsamlingen på bakken seg over hvorfor han ikke landet.
Noen foreslo med nervøs humor at testpiloten likte seg så godt i det nye flyet, at han slett ikke ville ned igjen. I virkeligheten så Warsitz svært lite, fordi den lave morgensola laget et blendende gjenskinn i tåkedisen over flystripen.
Stor suksess
Til sist kom Warsitz seg ned uten å ødelegge hverken seg selv eller flyet, men turen hadde ikke vært uten problemer. Det var langt fra ideelt at landingshjulene var fastmontert så de ikke kunne trekkes opp, og da han kuttet motoren for å gå inn for landing, hadde testpiloten feilberegnet avstanden til rullebanen. Flyet holdt på å overskyte, og han måtte gjøre en risikabel, sideveis manøver for å sette det ned.
Likevel var jomfruturen en stor suksess. Oppnådd maksfart var 632 km/t, og man regnet 700 km/t innen rekkevidde. Og dette på et røft sammenskrudd testfly. Først tre år senere klarte britene å pine en niendegenerasjons Spitfire (MK. IX) med stempelmotor opp i 643 km/t.
Erich Warsitz og Hans von Ohain fortjente all den champagnen og alle de festtalene som ble dem til del ved lunsjen i Marienehes messe utenfor Rostock 27. august 1939.
Manglende engelsk støtte
Engelskmannen Whittle hadde patentert jetmotoren i 1930, mens tyskeren von Ohain laget den første operasjonelle modellen først ni år senere. Hva hadde Whittle drevet med i mellomtiden?
Interessen for oppfinnelsen var faktisk så laber i England, at da patentrettighetene på jetmotoren skulle fornyes i 1935, nektet Air Ministry å stille opp med de fem pundene – og Whittle hadde ikke råd – så dermed gikk patentet ut.
Imidlertid fattet en gruppe investorer interesse, overbevist av oppfinnerens uslåelige argument om at «fremtidens motor må produsere 2000 hestekrefter med én bevegelig del: en roterende turbin og kompressor». Firmaet Power Jets Ltd. ble stiftet i mars 1936.
« Hermann Göring, sjefen for Luftwaffe, viste seg heller ikke
å være noen stor tilhenger
av jetjagere.
Engelske myndigheters tykkskallede konservatisme fortsatte ennå en stund; først i mars to år etter ble Power Jets Ltd. tilført midler fra Air Ministry. Da krigen brøt ut i september 1939, hadde ikke firmaet mer enn ti ansatte.
Det tyske Reichsluftfahrtministerium var betydelig mer entusiastiske enn sin engelske motpart, og dette førte til at Tyskland dro fra i kappløpet om å skaffe seg bedre fly.
De finansielle og mekaniske problemene var en stor påkjenning for jetmotorens oppfinner og utvikler i Power Jets Ltd.
Frank Whittle røykte tre pakker om dagen og sniffet amfetaminpreparatet benzedrin for å kvikke seg opp. Dette kunne rimeligvis ikke fortsette i lengden, og han fikk nervøst sammenbrudd i 1940.
Da Gloster E.28/39 – det første engelske jetflyet – foretok sin jomfrutur i 1941, var det allerede slått av to tyske og én italiensk maskin. Egentlig en skandale, i landet der jetmotoren ble funnet opp 11 år tidligere.
For få og for dårlige
Når den tyske utviklingen og satsingen på jetfly lå såpass langt foran den engelske, hvorfor fikk ikke dette noen særlig innvirkning på krigen?
Forklaringen er mangefasettert. Da krigen brøt ut bare fem dager etter den første jetflighten, ga Reichsluftfahrtministerium beskjed om at forskning og utvikling skulle settes på vent, til fordel for produksjon av allerede operasjonelle fly. Dette ble gjort i den tro at krigen snart ville være over. Senere insisterte Adolf Hitler på at nazi-Tysklands mest berømte jetfly, Messerschmitt 262, skulle brukes som jagerbomber (varianten Sturmvogel), noe som frarøvet tyske piloter det overlegent raske jagerflyet de så desperat trengte i krigens sluttfase, da de allierte bombeflyene hamret løs på Das Reich. Hermann Göring, sjefen for Luftwaffe, viste seg heller ikke å være noen stor tilhenger av jetjagere.
Et annet problem var at jetmotorene trengte metall-legeringer av høy kvalitet, noe den tyske rustningsindustrien manglet i større og større grad. Motorene måtte ha en full overhaling etter bare et dusin timer eller to – hvis de da overhodet tålte mer – og turbinhjulets absolutt lengste levetid, var kun ti timer utover dette igjen. En engelsk jetmotor av samme årgang kunne brukes i hele 150 timer før den måtte ha samme type ettersyn og delebytte.
Frank Whittle sa senere at den største forskjellen mellom de engelske og tyske jetmotorene, lå i kvaliteten på materialene som skulle tåle høy varme.
« De to ble gode venner,
og endte med å reise rundt og holde foredrag sammen.
En Me 262 brukte dobbelt så mye drivstoff som et jagerfly med to stempelmotorer, og hadde derfor bare én til halvannen times rekkevidde. Det var tregt ved takeoff og landing, og allierte jagerflygere lærte seg å utnytte denne sårbarheten. Mangelen på drivstoff, trente piloter og egnede flyplasser med luftvern som kunne beskytte den tomotors jetjageren, gjorde også at den aldri fikk vist sitt potensial. Likevel er Me 262-fly kreditert med nedskyting av over 500 motstandere.
Tyske Arado Ar 234 var verdens første jet-bombefly, men selv om det hadde en toppfart som gjorde det nesten umulig å avskjære, ble det introdusert for sent og i for lite antall til å kunne ha noen strategisk betydning.
Det eneste til i dag overlevende Arado Ar 234 ble forresten beslaglagt av britene på Sola flyplass etter krigen. Dessverre befinner denne enestående museumsgodbiten seg nå i USA.
Englands første jetjager, Gloster Meteor, ble innledningsvis brukt til å jakte på V-1-bomber sommeren 1944. Først i krigens alle siste uker, fikk den fly over Kontinentet, men aldri over tyskokkupert område i frykt for at tyskerne eller sovjeterne skulle få kloa i et eksemplar. Det er tvilsomt om Meteoren var involvert i én eneste luftkamp med tyske fly.
Selv om von Ohain feiret en stor triumf da Heinkel He 178 tok av i 1939, hadde andre jetmotortyper, utviklet av andre konstruktører, endt som dominerende i Luftwaffe. Anselm Franz utviklet motoren Junkers Jumo 004, og det var denne som satt i Messerschmitt Me 262 og Arado Ar 234.
Til og med Heinkelfabrikken valgte en annen jetmotortype enn von Ohains da de i desember 1944 lanserte sin såkalte Volksjäger, Heinkel He 162. I dette flyet satt det en BMW 003.
Operation Paperclip
Tross dette ble von Ohain etter krigen betraktet som interessant nok til å inkluderes i amerikanernes «Operation Paperclip», det hemmelige programmet som fraktet mer enn 1600 tyske forskere, ingeniører og teknikere til USA. Her begynte han å jobbe for United States Air Force på Wright-Patterson-basen.
I løpet av karrieren i USA, kom von Ohain til å vinne mange høythengende priser for sin forskning.
Forsoning
Tekniske data Heinkel He 178
Fabrikant: Ernst Heinkel AG-Rostock
Vingespenn: 7,2 m
Lengde: 7,48 m
Vingeareal: 7,90 kvadratmeter
Tomvekt: 1620 kg
Avgangsvekt: 1998 kg
Motor: 1 x Heinkel He S 3b gassturbin
Marsjhastighet: 580 km/t
Makshastighet: 700 km/t
Skyvekraft: 450–500 kg
Makshøyde: ikke oppgitt
Rekkevidde: ikke oppgitt
Mannskap: 1
Ved fredsslutningen befant Frank Whittle seg på triumfatorenes side, men var samtidig overarbeidet og med store nerveproblemer. I det minste hadde han endelig mottatt de ordener, utmerkelser og forfremmelser for sitt arbeid, som han fortjente.
Whittle emigrerte til USA i 1976, og her traff han von Ohain. Engelskmannen hadde lenge trodd at tyskeren kopierte patentet hans, men konkluderte til sist med at likhetene berodde på tilfeldigheter. De to ble gode venner, og endte med å reise rundt og holde foredrag sammen. I 1991 delte de Charles Stark Draper-prisen for sitt arbeid med turbojet-motorer.
Whittle døde av lungekreft i 1996, og von Ohain gikk bort i 1998.
– Hvis du hadde fått bevilgninger, sa von Ohain en gang til Whittle, ville du hatt seks års forsprang på oss. Om Hitler og Göring fikk høre at det var en mann i England som fløy i 800 km/t i et lite eksperimentfly, og at dette ville bli utviklet videre, er det sannsynlig at krigen ikke ville blitt noe av.
Kanskje vitnet denne uttalelsen bare om tunnelsyn fra von Ohains side; at han tilla sin egen og Whittles forskning for mye betydning.
Likevel er det liten tvil om at i hvert fall deler av historien ville forløpt annerledes, hvis Air Ministry skjønte hvilket genialt patent Frank Whittle registrerte i 1930, og ikke hadde latt Hitler-
Tyskland vinne jetkappløpet med Heinkel He 178, 27. august 1939.
KILDER:
David Myhra: «Heinkel He 178
– The Untold Story of the Jet Aircraft in History», RCW Technology & Ebook Publishing 2013, «The First Jet Pilot
– The Story of German Test Pilot Erich Warsitz», Pen and Sword Aviation 2008, Wikipedia og
diverse nettressurser.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 06/08 2019, og sist oppdatert 07/08 2019.
