Slektsforskeren fra «Ukjent arving» på TV 2
Da NRK-slektsforskeren gransket sin egen slekt, avdekket han en mørk familiehistorie
Oldemoren ble tvangssendt på barnehjem, farfaren ble født i en arbeidskoloni, og morfaren måtte flykte for livet. Kai-Samuel ble så grepet av familiehistorien at han nå er blitt slektsforsker på heltid.
– Jeg ble først fascinert av historien til min tippoldefar Godin. Han var av det reisende folket og opplevde livet på landeveien på både godt og vondt. Jeg ble så opptatt av ham at jeg bestemte meg for å finne ut mest mulig om livet hans og hvem han var. Dette ble den første spiren til interessen min for slektsforskning, forteller Kai-Samuel Vigardt.
Han er kjent fra NRK-programmet Ukjent Arving, hvor han bidrar med sin kunnskap som slektsforsker.
Kai-Samuel var ung gutt da familien flyttet til et avsides sted i Våler. Her ble det rikelig med tid for den unge gutten til å fordype seg i letingen etter familiens historie.
Jo mer han lette, jo mer fascinert ble han.
På tross av historier om overgrep og tvang mot romanifolket fant han også en rik kultur, gamle tradisjoner og småkårsfolk på landet som åpnet hjemmene sine for taterfolket.
– Nå skriver jeg bok om forholdene for romanifolket på 1800-tallet, forteller Kai-Samuel.
I boken bruker han fortellinger om enkeltpersoner i sin egen familie for å beskrive hvordan de levde og hva de ble utsatt for.
Han mener at historien om romanifolket i Norge er ufullstendig. Det er ikke hele sannheten som kommer frem, og han mener det er på tide å presentere en bredere, mer konkret og sannere historie.
– Hittil er ofte historien skrevet av folk utenfra, historikere og andre som forsker på minoriteter, nå er det på tide at vi selv styrer historiefortellingen. Det er jo tross alt vår historie.
Han tilføyer:
– Slekten gir deg tilhørighet og er med på å definere deg som person. Jeg føler kanskje at reisende har litt større familietilhørighet enn andre i det norske samfunnet. De aller fleste vet jo ikke hva reisende er, og tror at dette er et utdødd folk. Det stemmer ikke.
Stolt av slekten sin
– Jeg er av romanislekt og er stolt av min herkomst og min kultur, men den vonde historien som hefter ved folket mitt, farger ofte andre folks oppfatning av oss.
Selv presiserer han at han ikke har opplevd fordommer, snarere det motsatte. Folk synes gjerne det er spennende og annerledes, og vil vite mer.
Men oppbrudd er han kjent med. I oppveksten bodde han mange steder, etter hvor foreldrene jobbet.
Han innrømmer at det ikke alltid var like morsomt å komme til stadig nye plasser, men mener at det heller ikke var noe problem, snarere interessant.
I dag bor han i Oslo med samboer Johanne Bergkvist og hennes sønn Halvor.
I Johanne har han funnet en som fullt ut deler interessen hans, hun er nemlig historiker og jobber ved Oslo byarkiv. Det blir noen samtaler om faget, innrømmer han.
«Mange barn»
Den svarte flekken på de norske myndighetenes renommé er den fryktede og alltid tilstedeværende Misjonen. Norsk Misjon blant hjemløse ble opprettet i 1897 og var en privat stiftelse som fikk utvidede fullmakter og myndighet fra staten til å arbeide for at romanifolket/taterne skulle integreres og assimileres inn i samfunnet.
Hvis de ikke ville, skulle de tvinges til å rette seg etter storsamfunnets normer og regler. Norske styresmakter ga Misjonen enormt stor makt og var fryktet av alle som kom i deres søkelys.
Barn ble tatt fra foreldrene i temmelig stor skala, og barna ble tvangsplassert på Misjonens egne barnehjem eller rett og slett adoptert bort. Mange barn «forsvant» på den måten for familien sin. Misjonen tok svært alvorlig på sin oppgave med å bosette reisende.
• Romanifolket/taterne, også kalt reisende.
• De første kjente kildene som forteller om «tatere» i Norden, er fra tidlig på 1500-tallet. Allerede da krevde myndighetene at alle reisende skulle forvises og forlate landet innen tre måneder.
• I 1854 ble Fantefondet opprettet, dette ble starten på forfølgelse av romanifolket/taterne.
• I 1896 ble Norsk Misjon blant hjemløse opprettet, en stiftelse som skulle tvangsassimilere reisende inn i det norske samfunnet.
• I perioden 1934–1977 ble det av norske myndigheter praktisert
sterilisering av tatere.
• I 1989 ble Misjon blant hjemløse oppløst.
• I 1998 fikk reisende i Norge en offentlig beklagelse for ugjerninger som var gjort mot dem.
• Norsk er i dag hovedspråket for romanifolket, men norsk romani eller rotipa er fortsatt et levende språk blant mange i folkegruppen.
For familiene ble sorgen over de tapte barna uutholdelig. I voksen alder har det vært og er det mange barn som har søkt opp familiene sine.
Blant de svært mørke plettene på Misjonens ettermæle er deres rolle som aktiv pådriver for tvangssterilisering av romanikvinnene.
Dette ble gjort i stor stil på første halvdel av forrige århundre og ble støttet av ledende rasebiologer, fremtredende medisinere og psykiatere.
«Alle» var enige om at taterondet burde avskaffes.
Utover 1900-tallet gikk Norsk Misjon blant hjemløse mer og mer over til å bli en institusjon som hadde funksjon som et slags statlig «taterdirektorat», men den ble faktisk ikke avviklet før i 1989.
Da hadde tiden for lengst løpt fra den politikken den sto for.
– De reisende fikk omsider en beklagelse fra staten, om enn litt sent, forteller Kai-Samuel.
I 1998 uttrykte Regjeringen en uforbeholden unnskyldning overfor de rammede.
Les også: (+) Talentfulle Ellinor var pappas øyensten. Men livet hennes ble svært tragisk
Jakten på Godins historie
Tenk å tilhøre et folk som ble presset til å leve etter storsamfunnets regler, selv om det stred imot deres seder og skikker.
Eller å måtte holde seg på Svanviken arbeidskoloni, fordi hvis de forlot leiren, ble barna tatt fra dem.
Man måtte kle seg «norsk», slutte å snakke romanispråket og skjøtte hus og hjem etter koloniens standarder.
– Da jeg begynte å studere slekten min, fant jeg en vond historie med grove overgrep fra myndighetene. Men jeg fant også sterke personligheter som kjempet for romanifolkets rettigheter, som min tippoldefar Godin. Han var et bemerkelsesverdig menneske, forteller Kai-Samuel.
Godins liv var til tider svært vanskelig. Etter en turbulent oppvekst, der Misjonen stadig var på jakt etter familien hans, havnet han i en situasjon der han som 17-åring drepte en mann i selvforsvar om bord på en båt.
Han gikk i fengsel for ugjerningen, og tiden der skulle bli skjellsettende for ham.
I fengselet lærte han både å lese og skrive. I voksen alder, på 1920-tallet, ble Godin en personlig kristen, og han bestemte seg for å vie livet til å kjempe for reisendes rettigheter.
– I over hundre år har min familie mobilisert og kjempet og vært aktive forkjempere for de reisende i Norge, forteller Kai-Samuel, ikke uten en viss stolthet.
– Vi vet forholdsvis mye om Godins slekt og hans arbeid fra den tiden, takket være iveren hans etter å dokumentere det som skjedde med taterne, både på godt og vondt. Dokumentasjonen av taternes liv er en enorm kilde til kunnskap om folket vårt, mener Kai-Samuel.
Han er svært fornøyd over egen slekts innsats på dette området.
– Det er viktig for fremtiden at det eksisterer slik dokumentasjon på livet som reisende. Det finnes nok av det som er preget av utenforstående menneskers syn på oss, men lite vi har laget selv.
Kai-Samuel legger til med inderlighet i stemmen:
– Mine tippoldeforeldre, Godin og Maria, var reisende overlevere, som ikke lot seg knekke. De var veldig sterke folk, med en vanvittig indre styrke og et pågangsmot man skal lete lenge etter i dag. Jeg er blitt oppdratt til å være veldig stolt av mitt opphav og ha respekt for eldre og for vår historie og kulturarv.
Han understreker at han samtidig ble oppdratt til å elske og ære Norge, og at dette ikke sto i motsetning til hverandre.
– Det er like mange enkeltskjebner blant folket mitt, som det er for nordmenn flest, sier Kai-Samuel.
– Det er vanskelig å generalisere når man snakker om romani, men noen overordnede fellestrekk har vi selvsagt som folkegruppe.
Som en detektiv
Nysgjerrighet og tålmodighet har hjulpet Kai-Samuel med å finne fortellingen om folket sitt. Det er et detektivarbeid som krever både tid og entusiasme.
Det er mange arkiver som skal saumfares, mennesker man skal snakkes med, kirkebøker og folketellinger som skal undersøkes.
Dette arbeidet synes Kai-Samuel er så meningsfullt at han bruker mesteparten av tiden sin på det, ja, faktisk døgnet rundt.
– Da jeg begynte med forskningen på slekten min, var det med et ønske om å få vite mer om personene bak navnene, å finne ut hvor vi kom fra. Jeg hadde hørt at mine tippoldeforeldre ble tvangsbosatt av staten, og at min oldemor var på Misjonens barnehjem.
Min farfar ble født på Svanviken arbeidskoloni, og morfar Ludvig Karlsen skulle bli en av de ledende predikantene i sin tid. Han er i dag blitt «halehelt» på et av Norwegians fly.
Ludvig måtte flykte til Sverige under andre verdenskrig på grunn av nazistenes forfølgelse. Slikt har selvsagt farget beretningen om familien.
Les også: (+) Irma bodde på en søppelfylling og fødte 13 barn
Hobbyen som ble levebrød
Nasjonalt har Kai-Samuel blitt kjent som slektsforsker i NRK-serien «Ukjent arving».
Han har også andre oppdrag for NRK, samtidig som han holder foredrag og hjelper andre til å finne slektninger som på ulike måter er blitt borte fra hverandre. Det blir mange slike oppdrag i året.
– Du kan si at dette gradvis ble yrkesvalget mitt. Jeg har ikke alltid jobbet med slektsforskning, men etter hvert har det blitt et arbeid jeg kan leve av. Det er et givende og interessant arbeid, jeg får jobbe med det jeg kan best og er aller mest interessert i.
Han forteller at han har ganske mange familiegjenforeningssaker. Det er triste og inngripende forhold som gjør at familier blir splittet. Av og til dreier dette seg om mennesker fra reisende familier, men langt fra de fleste. Dype splittelser kan forekomme i de beste familier.
– Min bakgrunn har lært meg at alle mennesker er like mye verdt. Jeg har ikke selv opplevd vonde ting på kroppen, men har forfedre som har opplevd det. Vi lever i et multikulturelt samfunn, med ulike grupper og minoriteter og majoriteter. Da er det særdeles viktigste at man ikke behandler andre med diskriminering og utestenging.
Denne saken ble første gang publisert 02/10 2024, og sist oppdatert 02/10 2024.
